«Si noe positivt om islam», heter det, og jeg spør; hvorfor?
Kjønnssegregering
Segregering mellom kjønnene fjerner muligheten for å lære hverandre å kjenne, lære å respektere hverandre og muligheten til å elske hverandre.
Jeg vokste opp i et segregert samfunn som setter verdien av menn over kvinner. Et samfunn som ønsker å føde gutter og gjemme bort jentene.
Jeg var 14 år da jeg gikk i den pakistanske privatskolen. Her var det både jenter og gutter. I min klasse var vi fem elever. To jenter og tre gutter. Meg og den andre jenta hadde våre stoler rett ved inngangsdøren, inntil en vegg litt på skrå for tavla i klasserommet. Guttene satt lengre inn til venstre for oss, med tavla foran seg.
I løpet av skoletimene fikk jeg øye på noe som fikk meg til å undre. Guttene i klassen hadde britiske bukser og skjorter som uniform, mens jenteuniformen var tradisjonell pakistansk. Jentene brukte store luftige bukser med lange kjoleaktige skjorter med et slør (dupatta) over brystet og enda ett over overkroppen og hode (chaddor).
Men det var noe rart med guttene.
Innimellom var det som om de hadde en slags slange mellom beina som dukket opp inntil det ene låret. «Hva i all verden er det der?», tenkte jeg. Det var veldig snodig for den var ikke der hele tiden. Noen ganger var det ingenting der og andre ganger var den «slangen» mindre, og så ble den liksom større og større.
Jeg visste at den var der for jeg hadde jo sett den der. Eller var det jeg som så feil? Den var ikke alltid der til å begynne med, men dukket opp når jeg så etter den. Etter hvert ble jeg sikker på at noe var der. Ah. Der var den igjen! Stirret jeg lenge nok etter den, så dukket den likevel opp. Men hva i all verden var det for noe, og hvorfor dukket den opp hvis jeg så etter den?
Faren og brødrene mine hadde det ikke. Ingen andre menn i familien heller. Var det mulig at dette var en guttetiss? Nei, det kunne jo ikke være det. Jeg hadde jo sett guttetiss da jeg var liten i Norge. De var da ikke så store som det der. Det der var det noe sykt og rart med. Lå den der som en ballong uten luft når jeg ikke så den? Blåste den seg opp av en eller annen grunn? Eller var det mulig guttene hadde kebab i lomma? Eller var det faktisk vannballong, drikkeflaske eller noe sånt? Normalt var det i hvert fall ikke, konstaterte jeg.
Nå gikk jo ikke det ubemerket at jeg satt og stirret mellom beina til guttene i klasserommet, med øyebrynene senket og med et nysgjerrig blikk. Guttene var uhøflig og frekke mot meg. De påstod at jeg kunne umulig være muslim, for jeg hadde ingen ære. De forklarte aldri hvorfor de mente det. Dette syntes jeg var snodig og urettferdig. Jeg stirret da ikke guttene i øynene. Det ville vært frekt, uhøflig og æresløst. Jeg hadde blikket mitt senket akkurat slik jeg hadde blitt lært opp til. At de vandret rundt med en eller annen defekt eller var det nå var i buksa, var da ikke min feil.
Flere år senere tilbake i Norge forsto jeg hva det handlet om. Guttene i klassen brukte ikke undertøy. Det var ingen kultur for det i Pakistan. Men min familiens menn brukte undertøy. De hadde tatt den vanen til seg fra Norge. Men jeg turte ikke å spørre noen om disse tingene jeg lurte på, da jeg fortsatt gikk på denne skolen. Jeg visste bedre enn å spørre om noe som handlet om gutter. Å vise interesse for gutter var jo horete, så det var ingen muligheter for å spørre noen.
Guttene i denne klassen trodde jeg ville ha sex. De spurte om jeg ville møtes i fritiden. Det verken ville eller kunne jeg. Min far hentet meg etter skolen og det var forbudt å treffe folk på fritiden. «Men du har jo lyst til å møtes på fritiden?», spurte de. Jeg takket pent nei. Jeg forsto ærlig talt ikke hvorfor de spurte, da det var tydelig at de ikke likte meg. Hvorfor ville de møtes etter skolen i det hele tatt?
Jeg var foraktet på denne skolen. Jeg ble snakket til som om jeg hadde gjort noe galt. Jeg forsto aldri hvorfor.
Jeg ble forskrekket da det gikk opp for meg hva de måtte ha trodd om meg. Iblant ler jeg av disse minnene, men forstår også hvor farlig den situasjonen var. De på skolen besluttet altså at jeg hadde en «løssluppen moral» og de så ned på meg. Jeg visste derimot ikke noe om verken sex eller guttekroppen. Jeg visste ikke at jeg ikke kunne se, stirre eller undre. Jeg visste ikke at det var nok til å bli stemplet som ei æreløs hore. Jeg visste ikke at det var en primitiv verden jeg levde i på grunn av kjønnssegregering.
Segregering som fjerner kontakten mellom kjønnene – og reduserte alt til det primitive.
«Si noe positivt om islam».
Lyst og frykt
Uten å lære hverandre å kjenne får en verken forståelse eller sympati for hverandre. Gutter tolker jenter ut fra eget kulturelt (og religiøst) ståsted. Det samme gjør jentene.
Men gutter blir menn, og jenter blir kvinner. Faktisk i veldig ung alder, sett fra et vestlig perspektiv.
Så jakter menn på kvinner. For dem har det primitive jaktinstinktet fritt spillerom. De må ikke, eller vet ikke, ta hensyn eller etterlyse kvinnens samtykke. Vil hun ikke bli «voldtatt» (som kalles «æresran» på urdu eller punjabi), må hun følge reglene til det man tror er «islamsk ærbødighet» og holde seg hjemme eller ha anstand ute.
Kvinner har ingen rettigheter når det kommer til lyster. Menn kan derimot få tilfredsstille både adrenalin- og dopaminbehovet. De er (krigs)herrene som med loven – sharialoven, vel og merke – i hånd kan se ned på det svake kjønn.
Det resulterer i at kvinner lever i frykt. For det å søke viten kan bli tolket som seksuelle lyster og lysten på sex er invitasjon til det vi ser på som voldtekt. Dermed innebærer «ære» ikke å ha lyst på sex og heller ikke ha noe kunnskap om det.
Islam lærer menn å bli «begeistret» av tanken på å jakte kvinner. Fordi jakt er «naturlig» for mannen, mens medmenneskelighet krever bekjentskap – et bekjentskap som er forbudt.
Islam lærer menn å tenne på frykten og hjelpeløsheten til kvinner fordi jakten gir mestringsfølelse. En jeger kan ikke la medlidenheten styre.
Islam romantiserer frykten, jakten og nedleggelse av byttet. Den romantiserer «henrettelsen» av kvinner som tenner menn. For det er kvinnens feil at menn blir seksuelt opphisset.
I ytterste konsekvens: Stjeler du et brød, så kappes hendene dine av. Voldtar du ei kvinne, så blir hun offentlig torturert til døden.
«Si noe positivt om islam».
Det er ingenting positivt med islam
Å be meg om å si noe positivt om islam finner jeg motbydelig. Jeg vet for mye til å gjøre akkurat det. Jeg vokste opp i den islamske kulturen, og mine erfaringer med islam er motbydelige. Å be meg om å si noe positivt om islam, er å be meg om å si noe positivt om vold, voldtekt, drap, krig, plyndring og sexslaveri. Om fangenskap, undertrykkelse og hat.
Jeg skjønner at noen, ifølge tall på verdensbasis er veldig mange (noe jeg tar med en klype salt), er tilhengere av islam. Personlig tror jeg mange bare «henger med» av ulike grunner, mens andre ikke kjenner alternativene.
For meg er det å forsvare islam noe egoistisk og feigt. Ja, noe farlig.
Det er som et slag av åpenbaring av Idiotien når jeg blir bedt om å si noe positivt om islam. De samme fremstår som rastløse og ivrige for å slutte fred med urett og forskjellsbehandling. Som om ett eller annet positivt kan rettferdiggjøre de lidelser som islam påfører mennesker som er fanget i den.
Å møte islam uten frykt er en djerv handling.
Som en selvbevisst ung person var jeg selvfølgelig også nysgjerrig på både mennesker og selve livet. Men hva fikk meg til å være «anstendig»? Jo, frykten. Frykten for å bli «kastet til ulvene» eller drept av mine foreldre. Jeg ble fortalt at min frihet og nysgjerrighet ville møte en ond skjebne i menns klør – at jeg ville bli utsatt for «æresran» – uten at jeg den gang visste hva voldtekt innebærer. Det fikk jeg smertelig erfare da mine foreldre tvangsgiftet meg i ung alder.
Fordi det var pålagt meg å adlyde mine foreldre, ville konsekvensene av min nysgjerrighet utenfor grensenes rammer være min egen feil. Men jeg måtte aldri kritisere dette motbydelig mønstret for det var Allah som hadde designet det.
Min erfaring og tolkning er at det ikke finnes noe positivt med islam. Det er et primitivt levesett som hindrer utvikling. Islam frarøver mennesker deres medmenneskelighet, våre lyster og kjærlighet (til annet enn Allah). Menneskene reduseres til eiere og slaver. Det er overgrep.
I Vesten skal vi nå læres opp til ukritisk toleranse for islam. Til grunn ligger angsten for å bli oppfattet som rasist eller såkalt islamofob. Men hva er det som skal få oss til å være «anstendig»? Jo, frykten.
Men når jeg forteller hvorfor det ikke er noe positivt i islam, blir kommentaren min slettet av Facebook – med advarsel om utestengelse. Jeg må ikke fortelle hvorfor det ikke er noe positivt i islam, til tross for mange flotte muslimer. For jeg må la uvitenheten spre seg som «Den Nye Vestlige Ære».
Det er et svik mot et stort antall så vel muslimer som eks-muslimer. Det er et svik mot Vesten frihetsverdier. Det er et svik mot menn og i særdeleshet mot kvinner.
Gratulerer med kvinnedagen.
Jeanette (Ninrock Etnestad på Facebook) er nestleder i Ex-Muslims of Norway