Barna er i dag ivaretatt i offentlig regi, som Trond Ellingsen tidligere har vært inne på i artikkelen Dilemmaet i rettssal 250. Med den erfaringsbakgrunnen disse barna har, er de per definisjon i behov av ikke bare “forsterket fosterhjem”, men av omfattende tverrfaglig oppfølging. Men et vesentlig spørsmål gjenstår: Kan IS-barna noensinne bli «vanlige» barn? Det korte svaret er dessverre neppe.
Påfølgende faglige betraktninger er basert på empiri og erfaring med barn som har vonde opplevelser og manglende eller brutte tilknytninger og som har sett vold i tidlig oppvekst. Undertegnede har ikke hatt noe med kvinnen eller barna å gjøre verken privat eller profesjonelt.
Grunnlaget allerede lagt
Det er bred barnefaglig enighet om at tidlige erfaringer danner grunnlaget for hvordan barnet vil fungere som voksen. Tilknytningserfaringer munner ut i tilknytningsmønstre. Disse fremstår som tidlig innlært i 2- til senest 5- årsalderen. Tilknytningsmønstre er tilsvarende vanskelig å endre senere i livet.
Skal man beskrive tilknytningsprosessen uten å ty til fagterminologi, handler det kort sagt om hvordan foreldrene behandler barna sine og hjelper dem å forstå verden. Det hjelper lite å ha «gode intensjoner» dersom man ikke gir barna sine beskyttelse og tilstrekkelig kontakt og emosjonell støtte.
Helt grunnleggende er det store forskjeller i oppdragelse mellom vestlige foreldre og ikke-vestlige foreldre. Den aller største forskjellen ligger i samfunnsstrukturen og tanken om barndommens egenverdi. De vestlige samfunnene er individorienterte, og barndommen har verdi i seg selv; vi anser barna som svært viktige i kraft av å være nettopp barn, og oppdrar dem deretter. I kollektivistiske samfunn har ikke barndommen denne egenverdien, barn er verdifulle i kraft av å skulle sikre foreldregenerasjonen og i kraft av at de til slutt blir voksne. Og den oppdragende tilnærmingen er vidt forskjellig.
Mangelen på empati
I 2016 gjennomførte forskere fra Aarhus Universitet og Syddansk Universitet på vegne av det danske Ministeriet for Børn, Undervisning og Ligestilling, en kartlegging av 13.000 barn i alderen 0-6 år i Danmark. Studien avdekket så store forskjeller i sosial kompetanse mellom danske og ikke-vestlige barn at resultatene ble omtalt som «sterkt bekymringsfulle».
Resultatene viste at et fem år gammelt barn av ikke-vestlige foreldre i gjennomsnitt har utviklet mindre empati, er mindre i stand til å samarbeide og har vanskeligere for å uttrykke følelsene sine enn et tre år gammelt barn av danske foreldre.
De påfallende store forskjellene har blitt kartlagt ved måling med SEAM-skjemaet, et anerkjent, detaljert kartleggingsverktøy der pedagogen som har ansvar for barna i barnehagen besvarer spørsmål som ’Hvordan løser barnet en konflikt?’ ’Søker barnet voksenhjelp eller gir det opp?’ ’Utviser barnet omsorg for andre barn dersom de gråter eller har blitt fratatt en leke?’ ’Er barnet i stand til at uttrykke følelsene sine?’
Det mest påfallende var ikke at de ikke-vestlige barna hadde dårlige danskspråklige ferdigheter enn de danske barna, det mest påfallende var mangelen på empati. Ulikheten i sosiale ferdigheter og evne til empati var så mye lavere hos ikke-vestlige barn at den utgjorde en utviklingsforskjell på ca. to år – og det er altså kun barn under seks år som ble kartlagt.
For alle som sier at kultur er uvesentlig, bør rapporten være en vekker om at kulturer ikke bare er forskjellige, ulike oppdragerkulturer former barn i så stor grad at de helt fra barnsben av gir fullstendig ulik fungering og ulik evne til å ha empati for andre.
IS-barnas spesielle risikofaktorer
Den nevnte rapporten sier noe om grunnleggende forskjeller i barneoppdragelse, men den sier lite som kan være til spesifikk forståelse for hvordan IS-kvinnens barn kan tenkes å fungere sosialt og emosjonelt.
Det vi derimot vet – og som står i grell kontrast til både IS-kvinnens egen uttalelse om at barna «trengte sin mor» og KrFs tro på det samme – er at risikofaktorene for skjevutvikling for IS-barna er overhengende. Det kan vi vite både ved å se på hva de har opplevd målt opp mot empirisk validerte risikofaktorer, og ved å se på hva som er gjeldende for foreldreskap generelt i flyktningeleire. Ha i mente at ikke-vestlig oppdragelse generelt gir svakere sosial og emosjonell fungering.
På midten av 1990-tallet gjorde amerikanske forskere en studie av 17.000 voksne i den såkalte Adverse Childhood Experiences (ACE)-studien. Resultatene viste at negative barndomserfaringer påvirker direkte i hvilken grad du lykkes i voksenlivet. Forskningen avdekket at hele nervesystemet formes og organiseres av erfaringer i barndommen, og at en vanskelig barndom svekker hele det nevrale apparatet. Når barn lever i et miljø med psykisk stress over tid, har det nedbrytende effekt på hjernens evne til å regulere følelser og atferd.
Kan ha sett henrettelser
Vi vet godt hva IS har holdt på med gjennom årene. Barna spilte en helt spesiell rolle i kalifatet, og ble kalt «lion cubs of the caliphate», eller kalifatets løveunger på norsk. De ble trent fra de var bittesmå, både mentalt og fysisk, for å bli framtidens IS-krigere.
Da Sveriges statsminister åpnet for å hente tilbake barnebødler, skrev Hege Storhaug følgende: «De som har orket å se videoene av hodeskjæringer og henrettelser med pistol utført av barn ned i treårsalderen, blir ikke kvitt bildene. Vi har også nærmest sett «teateroppsetninger» fra IS sitt propagandamaskineri, der unge marsjerer taktfast inn på en stadion og gjør det samme med fanger som er bakbundet og sitter på knærne.»
Vi har bare IS-kvinnens historie. Barnas historier får vi bare filtrert gjennom hva hun selv velger å fortelle.
At IS-barnas oppvekst i Syria har vært stressende, er det liten tvil om. Kjente risikofaktorer står i kø. Selv om vi ikke vet hva barna har sett av aktive krigshandlinger, vet vi med sikkerhet at de har vært vitne til vold mot egen mor, at de har hatt skiftende voksenpersoner rundt seg og mistet mennesker de kan ha vært knyttet til. Man kan tenke seg hvor belastende det er for et barn å oppleve at far slår mor, far dør, mor finner ny mann, ny mann dør, mor finner nok en ny mann, for deretter å forflytte seg til en flyktningeleir og til slutt bli hentet til et for dem fremmed land og plassert hos for dem ukjente mennesker. Verre barndom skal vanskelig finnes.
«God oppdrager»
Foreldreskap i flyktningeleire er en alvorlig risikofaktor i seg selv. Man vet at disse leirene svekker allerede dårlige foreldreferdigheter. Denne forskningsrapporten oppsummerer hva som skjer når man skal oppdra barn i slike leire:
For mange flyktningeforeldre transformeres deres foreldreskap raskt når de møter uforutsigbare, ukontrollerbare og håpløse situasjoner i hjemlandet. Krig forstyrrer grunnleggende foreldrefunksjoner og prosesser (for eksempel å beskytte barn, forbedre deres følelse av sikkerhet og sikkerhet).
At IS-kvinnens barn faktisk var alvorlig sykt, slik det ble påstått, har ikke senere blitt bekreftet. Risikoen for at barnet var underernært grunnet neglekt og ønske om retur til Norge fra IS-kvinnens side, er så absolutt tilstede, og statistisk sett langt mer sannsynlig enn at gutten hadde den påståtte diagnosen cystisk fibrose.
Så kan man også ta høyde for at IS-kvinnen ikke selv forstår hva hun utleverer om egne oppdragermetoder, her fra Aftenpostens rettsreferater (min uthev.).
I retten tirsdag fortalte tiltalte at hun hadde to aborter før hun fødte hennes og Vasquez sønn. Senere fikk hun en datter med shariadommeren.
Samtidig som hun var gravid med datteren, hentet ektemannen en datter fra et tidligere ekteskap.
– Han mente at den første kona ikke ville oppdra datteren slik han ville. Så jeg endte opp med å passe på datteren, samtidig som jeg var gravid og hadde min egen sønn.
Å ansees som en «god oppdrager» av en shariadommer sier sitt, og er neppe noe kvalitetsstempel dersom vi legger alminnelig vestlig oppdragelsesform til grunn.
Millionkostnaden
Hva tilbakehentingen av IS-kvinnen og hennes barn har kostet det norske samfunnet så langt, vet ingen, men at det dreier seg om tosifrede millionbeløp er det neppe noen i tvil om. Og millionene vil fortsette å løpe raskt når det offentlige skal yte omsorg til IS-barna.
Med så massivt belastende barndom som disse barna så langt har hatt, kan man vite med faglig sikkerhet at det er opprettet tunge ansvarsgrupper rundt barna. Disse ansvarsgruppene består av et forsterket fosterhjem – muligens i barnas egen familie eller familienettverk – i tillegg til representanter fra barneverntjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien, leger og pedagogisk personale. De lønnes alle av dine og mine skattepenger, men hva de reelt sett får utført av tiltak som fører til varig endring og trygg barndom, er langt mer usikkert.
Det er de aller tidligste barndomserfaringene som former oss mest – og disse er ingen offentlige milliontiltak i stand til å fjerne. For å vise hvor vanskelig det er, kan dette utdraget fra en av fosterhjemstjenestens psykologers innføring i forståelse for tilknytningsskader gi et innblikk:
Av ICD-10 (den tiende revisjonen av den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og relaterte helseproblemer, min anm.) fremkommer tanken om at den udiskriminerende tilknytningsforstyrrelsen er behandlingsresistent. Det er en tidlig, dyp følelsesmessig skade, som like gjerne kunne vært betegnet som et mishandlingssyndrom, fremfor en tilknytningsforstyrrelse. Når man vet noe om hjernens sensitive perioder for utvikling, og kombinerer dette med den psykologiske forståelsen av den type deprivasjon disse barna har vært utsatt for i disse periodene, kan man forstå hvorfor skaden er så vanskelig å reparere. Dvs. at i de tilfeller der fosterforeldre henvender seg til hjelpeapparatet på et tidspunkt der barnet har passert 5- årsalderen, vil en måtte være åpen for at endring av i utgangspunkt grunnleggende tilknytningsstil grunnet de tidligste tilknytningserfaringer, ikke lenger er reversibel.
At IS-kvinnens barn neppe kan bli «normale» til tross for innsats fra det offentlige, er ganske åpenbart. Enda verre er det om det norske barnevernssystemet ikke evner å fremme sak om omsorgsovertakelse for disse barna.
Derfor er det også betenkelig at vi som samfunn ikke får vite noe om hva den offentlige innsatsen for slike barn er. For fortsatt er det en rekke IS-barn hvis fremtidig skjebne ikke er avgjort. Skal det avgjøres på ett eller annet bakrom unntatt offentligheten – en offentlighet hvor vi tross alt skal leve sammen?
Det mest tankevekkende for innvandringsliberale politikere og stemmegivere bør i alle tilfeller være at kulturer er ulike, og at barndom former voksne mennesker. Det holder ikke å være «snill mot», det er ikke alt som kan fikses med et «velkommen» og en klem.