Mistankene om politisert forskning er slett ikke noe nytt, og det ble i nyere tid spesielt debattert i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Det ble da gjort radikale endringer i forskningsstrukturen. Debatten sto ikke minst om grunnforskning og såkalt anvendt forskning, der sistnevnte hadde, og har, en finaniseringsmodell som krever at forskerne selv bistår til å få finansiert forskningsprosjekter.
Siden mye av forskningen er offentlig finansiert, der typisk et knippe av «anerkjente forskningsinstitutter» eller universitet- og høyskolemiljøer går igjen, kan man selvsagt spørre seg om forskere kan falle for fristelsen til å tilpasse resultatene til dem som «mater dem». Enhver forsker vil naturligvis blånekte for at noe slikt skjer. Det er jo også en særdeles grov påstand som sår tvil om forskningens grunneksistens, men når vi ser på en rekke av de resultater som er lagt på bordet gjennom årene, ja, da kan man med rette tvile. Her kan vi nevne forskning som går på innvandring og integrering som et talende eksempel. Kommer «noen» med opplysninger og informasjon som går «anerkjent» forskning midt imot eller kommer med noe som helst ikke skal frem i lyset, ikke minst i et politisk kontekst, da er det beste botemiddelet for å få bort informasjonen; begå karakterdrap på avsenderen.
Det er akkurat dette som tre forskere i Sverige nylig har opplevd, og som Khrono har fanget opp. Historien er mildt sagt lite flatterende for Brå, og ikke tillitsvekkende for Linköpings universitet.
Hva er Brå?
Det svenske Brottsförebyggande rådet (Brå) er antakelig kjent for de fleste av våre lesere, da vi ofte bruker data og analyser fra dem i omtale av kriminalitet i Sverige.
Brå er underlagt det svenske Justisdepartementet, og har som overordnet mål å få ned kriminaliteten og øke tryggheten i samfunnet. Ifølge dem selv skal de oppnå målet ved «å få frem fakta og spre kunnskap om kriminalitet, kriminalitetsbekjempelse og kriminalitetsforebyggende arbeid, først og fremst til regjeringen og myndigheter innom rettsvesenet». Ikke minst produserer Brå den offisielle kriminalitetsstatistikken, som jo gjerne legges til grunn for politiets prioriteringer, i tillegg til at Brå skal forske og rådgi politiet i sitt arbeid.
Det innebærer at Brå må nyte stor tillit i sitt arbeid, der man må kunne stole på at de opptrer så objektivt og nøytralt som mulig i forhold til sitt oppdrag. Det krever at de leverer tall, analyser, forskning og råd helt uavhengig av hvem som sitter i regjering og dermed i sjefsstolen hos sine eiere, Justisdepartementet. (Dette er ikke ulikt konfliktene som ble utløst med Christine Meyer i direktørstolen i Statistisk sentralbyrå og «eieren» Finansdepartementet).
Men nå har noen forskere sett nærmere på Brås virksomhet, og deres resultater er like nedslående som konsekvensene.
Kritikk fører til utfrysning
Stefan Holgersson er politi og universitetslektor ved Linköpings universitet, i tillegg til professor ved Politihøgskolen i Oslo. For et par år siden samarbeidet han og en kollega ved universitet i Sverige, universitetslektor Malin Wieslander, om en forskningsartikkel som handlet om hvem som hadde forsket og ytret seg på en slik måte at de hadde utfordret arbeidet til politiet. Eller med et hverdagslig språk: tillatt seg å kritiskere politiets arbeid.
Under arbeidet med denne forskningsartikkelen meldte en rekke intervjuobjekter om det samme; de ble utsatt for represalier, fikk problemer med tilgang til data eller det ble slutt på forskningsmidlene.
Så oppdaget de to Linköping-forskerne at kun én gang hadde en forsker tilknyttet Brå kritisert politiet, endog om en utrangert 20 år gammel politimetode, hvilket de fant interessant gitt Brås oppgaver.
Omtrent samtidig med at Holgersson og Wieslander begynner å interessere seg for Brå, går en debatt i Sverige, fortrinnsvis i sosiale medier, om Brås rolle. Ifølge Holgersson er det først og fremst den politiske høyresiden som kritiserer Brå og politiet, da knyttet til uheldige koblinger til det sosialdemokratiske ledede Justisdepartementet.
Med andre ord: Er Brås rolle fri og uavhengig, eller er de politisert?
Dypdykk i Brå
Holgersson og Wieslander, samt forskningsassistent Ossian Grahn, går nærmere inn i materien, der de spør seg om det er noen likheter mellom dynamikken som skapes ved «industrifinansiert forskning» og det som foregår på Brå?
Den metodiske tilnærmingen var i utgangspunktet å se nærmere på Brås rapporter, begjære innsyn i tidligere utkast og sammenligne med sluttresultatet. Men så viser det seg at Brå bare gir tilgang til dokumenter ni uker bak i tid.
Så hva gjør en da? Det ideelle hadde selvsagt vært intervju med ansatte hos Brå, men om det er vanskelig for offentlige ansatte å uttale seg i Norge, så er handlingsrommet enda mindre i Sverige. Linköping-forskerne bestemmer seg derfor for å intervjue både nåværende og tidligere ansatte ved Brå.
Men samtlige av de 37 som svarer ja til intervju, både av tidligere og nåværende ansatte, setter som premiss at intervjuene skal være anonyme. Det i seg selv ble en utfordring, da Sverige har grunnlovsfestet borgernes rett til innsyn i offentlige dokumenter som er langt mer absolutt enn Norges, hvilket igjen kunne komme i konflikt med å love deltakerne konfidensialitet. For å unngå en slik eventuell konflikt ble forskningsprosjektet utført utenfor universitetets regi (og finansiert av en ekstern aktør).
I rapporten, men navn «Går det att lita på Brå? En studie om bias i myndighetsforskning» (2019), som for øvrig også er publisert av Linköping University Electronic Press, heter det blant annet:
«Et flertall av intervjuobjektene vitner blant annet om hvordan Brås ledelse direkte utsatte dem for press for å endre funn av politiske, ideologiske eller av andre grunner. Andre mener imidlertid at ansatte ved Brå ikke er utsatt for konkret press med betydning for deres arbeide. Samtidig mener de at det er en klar mulighet for politimyndighetene og andre interessenter å påvirke resultatet gjennom detaljert bestillinger. Det synes å råde en taushetskultur på Brå som blant annet tydeliggjøres gjennom intervjuobjektenes syn på Brås virksomhet – som er ulik avhengig av hvilket forhold intervjuobjektene hadde til Brå på tidspunktet for intervjuet. Også ting som fant sted under datainnsamlingen indikerer en taushetskultur.»
– Vi havnet i et politisk vepsebol, beskriver Holgersson til Khrono.
Tatt til politisk inntekt
Den politiske høyresiden tok rapporten til inntekt for at Brå ikke var til å stole på. Den politiske venstresiden ville ikke forholde seg til resultatene om Brå, men ønsket å diskvalifisere rapporten og avsenderne.
Sverigedemokraterna meldte blant annet justisminister Morgan Johansson (S) til Riksdagens Konstitutionsutskottet (lignende vår Kontroll- og konstitusjonskomité).
Den for våre lesere ikke ukjente professoren i kriminologi, tidligere forsker og utredningssjef og nå medlem av det vitenskapelige rådet i Brå, Jerzey Sarnecki, var blant dem som gikk hardt ut mot rapporten i mediene.
Ikke uventet mente Sarnecki at rapporten overhodet ikke holdt mål. «Han hadde en interesse i å senke oss», sier Holgersson, og det hadde han nok; for Sarnecki har over flere år vært medias yndling, ikke minst fordi han hardnakket han nekter for enhver kobling mellom innvandring og kriminalitet – som igjen har påvirket Brås arbeid.
Mediene var heller ikke spesielt interessert i resultatene om Brå, men desto mer interessert i kritikken mot forskerne og (den påståtte uvitenskapelige) rapporten.
– Det var mange spørsmål å ta videre fra rapporten. Men ikke en eneste journalist stilte noen kritiske spørsmål til Brå. Det var veldig talende på et vis. Jeg fikk en oppfatning av at man ikke skulle stille de kritiske spørsmålene, fordi da havnet man automatisk i «høyre-leiren», sier Holgersson til Khrono.
Kjøret ble selvsagt et press for Linköpings universitet, hvor alle de tre forskerne var ansatt, og det selv om prosjektet var kjørt i privat regi. Så skjedde det som forskerne hadde forutsett, nemlig at privatpersoner ville ha innsyn i intervjuene. Men nettopp siden prosjektet var i privat regi, kom de ingen vei med et slikt krav. Da forlangte privatpersoner innsyn i Holgerssons e-poster. «Universitetet ga han to dager på å markere hvilke av hans nesten 2000 e-poster han mente var hemmelige, og hvilken paragraf i offentlighetsloven han kunne vise til for å underbygge det for hver enkelt e-post», rapporterer Khrono.
Så kom tipset til forskerne om politisk innblanding.
Politiske interesser svinger pisken
Kent Waltersson er universitetsdirektør ved Linköpings universitet. Han var fra 2005 til 2006 statssekretær for sosialdemokratene i det svenske Sosialdepartementet. Styreleder ved Linköpings universitet er Lena Sommestad, hun var Socialdemokraternas miljøminister fra 2002 til 2006. Ubetydelige tilfeldigheter?
Herfra og ut synes forskernes karriere å være død. Holgersson får f.eks. ikke fødselspermisjon for sitt tredje barn (som tidligere var helt uproblematisk), profilsiden hans ved universitetet blir tatt ned og forskningsassistenten, Ossian Grahn, som også deltok i Brå-studien, får ikke forlenget kontrakten. Malin Wieslander har vært sykemeldt i over ett år.
I mars i fjor initierer også Linköpings universitet (helt av seg selv?) en granskning om forskerne bak Brå-rapporten har fulgt «god forskningsskikk». Altså av en studie som er uført utenfor rammen av universitetet, noe både Linköpings universitet og rettsvesenet har sagt seg enige i. Holgersson har for øvrig anmeldt universitetet for inhabilitet i granskningen.
Faktadelen av denne granskningen er nå ferdig, hvor det fremkommer at de anbefaler at forskerne ikke skal anklages for å ha avveket fra god forskningsskikk.
– Men de har uansett gjort livet vanskeligere for oss. De var raskt ute med å si at vi var under granskning, til tross for at den skulle være konfidensiell. Vi har blitt uthengt i media. Det er skummelt å se at så få individ kan påvirke så mye, sier Holgersson til Khrono.
Ting henger sammen
Nå er det over ett år siden rapporten om Brå ble publisert, og Stefan Holgersson er fortsatt i det han definerer som sjokk over hvordan det svenske samfunnet og hans arbeidsgiver har håndtert saken.
– Man blir jo urolig av å se hvordan ting henger sammen, sier Holgersson.
Det fremkommer også at Holgersson og teamet ble advart på forhånd om forskningsprosjektet. Det het at det «kom til å koste dem dyrt» og at det kom til å få konsekvenser for deres videre forskerkarriere.
– Jeg er redd for at effekten av dette blir at man ikke tør å skrive om politisk sensitive spørsmål og at man også framover vil undertrykke kritikk mot politiet, sier Holgersson.
Samtidig er det noe med å kaste stein når en selv sitter i glasshus:
– Sverige kritiserer gjerne det som skjer i Ungarn, men har vanskelig for å se hva de selv holder på med. Den polariseringen man har sett er skadelig for et samfunn. Og det er farlig for fri forskning. Jeg håper dette aldri vil skje i Norge, at man kan lære av dette og ikke gå i samme felle, sier Holgersson.
Jeg betviler at Holgersson har noe å frykte for hva som «kan skje», for dette skjer. Bedre blir det selvsagt ikke av identitetspolitikkens fremvekst og krenkelseshysteriet, noe en rekke av våre politikere er de fremste fortalere for. Ikke bare bidrar utviklingen til polarisering, men det bidrar til et mer og mer autoritært samfunn.
Så må det legges til at rektor ved Linköpings universitet, Jan-Ingvar Jönsson, mener at påstandene fra Holgersson er grunnløse. Å antyde noe annet, ville jo vært et politisk jordskjelv. Mer om det kan du lese hos Khrono.