Begrepet «luxury beliefs» er ikke helt enkelt å oversette, for det handler ikke om tro i tradisjonell forstand. Det handler om meninger – luksuriøse sådanne. Begrepet er også mer treffende enn «politisk korrekt» eller «meningselite» – for det har en iboende forklaring av hva meningene er ment å være; sosiale overklassemarkører.
Vår tids Rolex-klokke
For at folk bryr seg om sosial status er ingen hemmelighet. Som Rob Henderson, som har skrevet om luksusmeninger i både New York Post og Quillette påpeker, viser forskning at respekt og beundring fra menneskene vi har rundt oss, er enda viktigere for vår følelse av velvære enn hva penger er.
Å inneha de «riktige» meningene er dermed viktig for tilhørighet, men også – og kanskje i enda større grad – for å oppnå status.
For egen del har undertegnede merket dette mange ganger. Mennesker som tidligere hadde lett for å trykke «like» på mine facebookoppdateringer, sluttet i det øyeblikket jeg ble ansatt i Document og senere HRS. Men meningene mine var ikke endret, heller ikke deres, vi har fremdeles likelydende holdninger hva gjelder innvandring, integrering, kjønnsdebatt og feminisme, men fordi plattformene jeg valgte å skrive på har langt større respons hos grasrota enn eliten, uteblir likes. De samme meningene er langt mer stuerene når de kommer fra terapeuten Julie Dahle enn fra HRS-ansatte Julie Dahle. Det er lite status i å støtte mannen i gata eller folk flest.
Furthermore, studies have shown that negative social judgment is associated with a spike in cortisol (hormone linked to stress) that is three times higher than non-social stressful situations. We feel pressure to build and maintain social status, and fear losing it, skriver Henderson.
At folk er redde for å miste tilhørighet er ikke noe ukjent begrep for meg som har jobbet med tilknytningsteori som arbeidsgrunnlag i en årrekke. Avvisning er heftige saker, og folk lar seg i stor grad styre av hva de tror andre mener om dem.
Rob Henderson tilskriver fenomenet statusjag og ønsket om å framstå som del av overklassen. Han sammenlikner luksusmeninger med andre luksusmarkører, som dyre klær eller dyre eiendeler.
Men ettersom trendy klær og andre produkter blir stadig lettere tilgjengelige og rimeligere, er det stadig mindre status knyttet til luksusvarer. Henderson hevder at overklassen selv har funnet en smart løsning på problemet ved å innføre luksusmeninger. Dette er politiske meninger og ideer som gir eliten status uten risiko for selv å bli belemret med resultatene av meningene. Resultatene går ikke ut over dem selv, men utover de mest ressurssvake i samfunnet.
Ekstreme utslag i akademia
Det interessante i Hendersons analyse er at fenomenet med luksusmeninger får en naturlig opphopning i akademiske institusjoner og blant yngre. De som arbeider i prestisjefylte institusjoner er enda mer interessert i status og rikdom enn andre. For mange av dem er selve statusjaget grunnen til at de besitter de posisjonene de har.
For å stimulere denne interessen er de omgitt av mennesker akkurat som dem selv – og både deres jevnaldrende og konkurrenter er også «intelligente» status-søkere. De ser kontinuerlig etter nye måter å bevege seg oppover, og unngå å bevege seg bortover eller verre: nedover den sosiale rangsstigen.
Gitt dette statusjaget er det ikke rart at luksusmeninger florerer i akademia, slik det gjør eksempelvis i Frankrike, eller i den norske stortingssalen, der representantene har yngre gjennomsnittsalder enn noen gang tidligere.
Nettopp fenomenet med at klatringsvilje på den sosiale rangsstigen er drivkraften bak produksjon av meninger, gjør at opphopningen av luksusmeninger ofte finnes i kvinnedominerte akademiske arbeidsmiljøer. For at kvinner er statusorienterte er ingen hemmelighet – det er bare å se på størrelsen på en manns bankkonto. Den korrelerer svært ofte bedre med hans tilkårede kvinnes utseende enn den korrelerer med hvor fysisk attraktiv han er.
Talende eksempler
Luksusmeninger er meninger der meningsbæreren selv ikke bærer konsekvenser for svadaet hun eller han lirer av seg. En typisk luksusmening er at innvandring av flyktninger bør øke fordi man ikke skal sette prislapp på lidelse. En slik mening gir sosial status, og er risikofri for egen del når den framsettes fra beste vestkant. Risikoen for at meningsbæreren selv skal bli utsatt for overfallsvoldtekt eller tilfeldige voldshandlinger er svært liten, og med eventuelle egne barn trygt plassert i klasserom med likesinnede, trenger meningsbæreren heller ikke frykte for barnas trygghet.
Et annet eksempel på luksusmeninger er regjeringens olje- og energiminister, Tina Bru, som går inn for elektrifisering av norsk sokkel. Til tross for null anelse om verken kostnader eller klimaeffekt, kan det hevdes at det må gjøres, fordi «klima-arbeid» er prestisjefylt og gir statuspoeng. Risikoen for Brus egen del er lik null, hun kommer tidsnok til å kunne erstatte denne luksusmeningen med en annen, men enn så lenge kan hun spille hasard med norsk økonomi.
Nok en typisk luksusmening og dens funksjon som sosial klassemarkør er, som Henderson påpeker, meningen om at kjønn er en sosial konstruksjon.
This is not to say that elite colleges don’t educate their students, or that Canada Goose jackets don’t keep their wearers warm. But top universities are also crucial for induction into the luxury belief class. Take vocabulary. Your typical middle-class American could not tell you what “heteronormative” or “cisgender” means. But if you visit Harvard, you’ll find plenty of rich 19-year-olds who will eagerly explain them to you. When someone uses the phrase «cultural appropriation», what they are really saying is «I was educated at a top college», skriver han i Quillette.
Når luksusmeninger er farlige
Janice Turner har skrevet i The Times om realpolitiske utslag av luksusmeninger i England. Under koronaepidemien har forekomsten av vold i hjemmet økt betraktelig, slik det har i de fleste land. Dette gjør at kapasiteten på krisesentrene i landet er sprengt. Parallelt har luksusmeningsfolket fått gjennomslag for «inkluderende krisesentre». Det betyr at alle krisesentre må kunne tilby tjenester til «alle» kjønn. Som et resultat av kjønnspolitikken har så langt to krisesentre måtte stenge. De har ikke lenger krav på offentlig støtte for drift.
Så kan man spørre seg hvor sannsynlig det er at kjønnsaktivistene som krever at transkvinner skal få søke tilflukt ved krisesenterene har erfaring med å måtte pakke sammen unger, seg selv og noen få eiendeler for å flykte fra en voldelig mann. Svaret gir seg selv: Det er ikke en aktuell problemstilling. Dermed fortsetter de med klatring på den sosiale rangsstigen på bekostning av de aller, aller svakeste.
Velge riktig
Mens den tidligere venstresiden var opptatt av kamp for sosial rettferdighet, framstår de nå opptatt av kamp om å klatre høyest på den sosiale rangsstigen. Det er lett å la seg friste av å bære meninger som ikke har negative følger for en selv, samtidig som man får markert at man tilhører eliten. Men de som taper på dette nye systemet for klasseinndeling av samfunnet forblir de samme: Det blir dem som må erfare de politiske følgene. Av og til er det langt nyttigere å lytte til mannen i gata enn å lytte til akademia. Når det er status involvert, vet du hvem du bør lytte til.
Det individfokuserte samfunnet har gitt oss mange goder, men når individets fokus blir så innadrettet at meninger blir markører for velstand, er vi ille ute å kjøre. Det er ingenting flaut over å snakke mannen i gatas sak. Det er heller andre som bør se på egen trang til posisjonering og gå i skammekroken ved tanken på hvem de tråkker over i prosessen.