Vi husker historien om IS-kvinnens barn og henteaksjonen som ble iverksatt av den norske regjeringen. Det vi også husker er at statsminister Erna Solberg selv gjorde tilbakehenting av IS-kvinnen og hennes barn til et moralsk spørsmål.
Solberg uttalte til VG 16. januar i fjor at hun ikke ville «risikere at norsk gutt som er syk dør på vår vakt. Jeg ville ikke la en syk fem år gammel gutt dø i Syria».
– Det ble en humanitær situasjon regjeringen måtte løse, sa statsministeren.
Samme kveld, på NRK Debatten, gjorde statsministeren henteaksjonen til et spørsmål om moral, et valg mellom å være god eller ond. Fire dager senere forlot Frp regjeringen – ikke av statsministerens insinuerte ondskap, men av fornuft.
For det var ingen fornuft i å hente IS-kvinnen til Norge, det var et følelsesspill fra IS-kvinnen selv og hennes advokat Nils Christian Nordhus, som med påstander om et «dødssykt barn» ble vinnere av spillet.
Spillet passet da også perfekt inn i norske politikeres verdensforståelse, der de tror de har fått utrettet noe dersom alle har fått sagt litt om hva «de føler». Samtidig krever de at det ikke finnes noen sannhet utover god moral. Det hele er paradoksalt og selvmotsigende. Hypersensitiviteten mot å antyde at ønsket om å komme til Norge kan handle om noe annet enn edle motiver er påfallende.
Nok et «sykt barn»
Undertegnede mottok i går dommen mot den somaliske IS-kvinnen som er vurdert av politiet for fortsatt å utgjøre en sikkerhetstrussel mot Norge, men som er løslatt fra internering på Trandum fordi hun ikke kan returneres da det ville være «brudd på hennes menneskerettigheter».
Dommen er interessant fordi den gir en god gjennomgang av fembarnsmorens egne, skiftende forklaringer og løgner – og også i denne IS-kvinnens historie dukker det opp et barn som er påstått sykt.
Ikke overraskende bruker IS-kvinnen det syke barnet som forklaring på alt hun har foretatt seg. Utdrag av dommen viser hvordan kvinnen har forsøkt å lyve om at hun ville barnets beste, mens hun i virkeligheten var opptatt av å komme seg til IS-dominert område i Syria for å gifte seg med en IS-kriger:
Påtalemyndigheten mente tiltalte forsøkte å reise til ISIL i Syria for å gifte seg med C, som var fremmedkriger for ISIL. Tiltalte benektet dette. Hun forklarte retten at hun er en gift, muslimsk kvinne som ønsker en god framtid for sine barn og familie. Islamsk lov forbyr henne å gifte seg med en annen mann. Ingen mor glemmer sine barn og reiser til et ukjent land, der det foregår krig. Reisen handlet om å komme seg til sønnen i Etiopia, som var syk.
Argumentasjonen er til forveksling lik den vi tidligere har fått høre fra den nå tiltalte IS-kvinnen som ble hentet i al-Hol-leiren. Og det er ikke uten grunn. Disse kvinnene vet utmerket godt at barn har egenverdi i vestlige demokratier, og de utnytter norske myndigheters naive tro på at kvinner fra voldskultur har akkurat de samme tankene om barn. Slik kan de framstå som oppofrende, gode mødre som vil det beste for barna sine, mens de reelt sett representerer kulturer der barndom ikke har noen egenverdi.
Avslørte løgner
I motsetning til den norske regjeringen, som valgte å tro på IS-kvinnens forklaringer om en syk sønn, har Oslo Tingrett ikke trodd på den somaliske kvinnens forklaringer og motiver. Forklaringene har nemlig endret karakter, alt avhengig av hennes egne behov og hvem hun har blitt avhørt av.
Retten har også lagt vekt på at tiltalte ikke har vært entydig i sine forklaringer om hvorfor hun reiste fra Norge. Som nevnt forklarte tiltalte for retten at hun i oktober 2017 bestemte seg for å reise til sin syke sønn i Etiopia. Like etter fikk hun beskjed om at moren skulle til behandling i Tyrkia. Hun bestemte derfor å reise til moren i Istanbul, og derfra til sønnen i Etiopia.
I avhør hos østerriksk politi i november 2017 forklarte tiltalte at formålet med reisen var å søke asyl i Sverige, fordi hun ikke fikk forlenget oppholdstillatelsen i Norge. Innen hun kom til Sverige fikk hun beskjed om at to av hennes brødre døde i eksplosjon i [sted4], og at en tredje bror ville ta med moren til Tyrkia for behandling. Hun bestemte seg derfor for å reise til Tyrkia. Hun forklarte ikke noe om at hun skulle til et barn som var sykt.
Senere i dommen framkommer det at historien om eksplosjonen brødrene skal ha dødd i i 2017 heller ikke var sann. Men igjen viser dette at mennesker som vil oss vondt akkurat vet hvilke knapper de skal trykke på. I Vesten fungerer det å fortelle gråtehistorier – i alle fall ofte. Det er sjeldent gråtehistorier kan ettergås i sømmene så aktivt som i en terror-rettssak. Ved ordinær behandling av asylsøknader finnes ingen tilsvarende mulighet for bevisvurdering.
Tiltalte har motsatt seg inndragning av de beslaglagte pengene. Hun forklarte at dette var hennes sparepenger, som hun skulle ha med til sønnen i Etiopia. Etter den samlede bevisvurderingen legger retten utvilsomt til grunn at pengene var bestemt til bruk ved tiltaltes deltakelse i ISIL i Syria.
Den syke sønnen ble også brukt for å forklare et større pengebeløp kvinnen hadde. Men den «gode moren» var igjen en dekkhistorie.
Manglende forskjellsforståelse
Det ligger flere grunnleggende utfordringer i norsk møte med fremmedkulturelle beveggrunner. Vårt eget lovverk er tilpasset norske verdier og norsk kultur, og kommer raskt til kort i møte med mennesker som forfekter en diametralt motsatt mentalitet.
Til tross for at overnevnte somaliske IS-kvinne ble dømt, er dommen allerede ferdig sonet og hun får egen leilighet og tett oppfølging betalt av det fellesskapet hun selv på ingen måte vil ta del i, men tvert i mot har ønsket jevnet med jordens overflate. Norske myndigheter kaller det «menneskerettigheter» og lar henne få bli gitt hennes påståtte farlige situasjon i hjemlandet – til tross for at det foreligger en dom som beviser at kvinnen lyver gjennomgående om mye hun foretar seg – for egen vinnings del.
Det framstår nesten absurd å tenke at vi alle er like på innsiden – det er nettopp på innsiden vi er mest ulike. I saken Langlesning om mentalitetsutvikling har undertegnede gjennomgått de verdimessige forskjellene mellom fryktkultur og tillitskultur. Den islamske fryktkulturen fnyser foraktfullt av «menneskerettigheter».
Autoritet oppnås ved brutalitet. Den som brøler høyest, er sterkest, i motsetning til vestlig kultur, hvor vi anser dem som henfaller til brøling som svake og uten kontroll. Man kan bare spekulere i hva disse brutale lederne tenker om vestlige lederes lavmælte form. Det er nærliggende å anta at de opplever det som svakt og latterlig.
Muslimske land er i særstilling fordi troen i sin mytiske, absolutte form fungerer som en garanti mot avansement i mental verdiutvikling. I en slik mentalitet er man i praksis alltid under psykologisk press, samtidig som man tviholder på troen på belønning i etterlivet. I en kultur der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. Demokrati kan ikke få rotfeste i dette kulturelle klimaet.
Med barn som pressmiddel
Man trenger ikke være islamist for å forstå at barns stilling i vestlige land generelt, og i de skandinaviske spesielt, er vår kulturs svake punkt. Det er en åpenbar styrke for vårt samfunn at vi tillegger barndommen egenverdi og investerer omsorg og tid i barn, men det er en «svakhet» i møte med migranter som vet å utnytte omsorgsviljen.
Spesielt tydelig er dette i IS-kvinnesakene, men det ligger et vesentlig kulturelt aspekt ved sending av ankerbarn til Vesten, ved påberopelse av diskriminering og muslimhat, ved å argumentere for at hijabbruk og koranskoler er eksempler på frihetsverdiene som ligger i å ta egne valg. De vet at slikt virker. Det appellerer til den norske omsorgsviljen og naiviteten. Det er bare inderlig farlig at den er institusjonalisert i så stor grad at vi ikke evner å gjenkjenne ukultur når vi ser den.
Oslo Tingrett har et vesentlig poeng i dommen mot den somaliske IS-kvinnen, og poenget bør være kjernekunnskap i møte med egenproklamert kjærlighet til barn når den kommer fra kvinner som har selvvalgt befatning med islamisme:
Ifølge den rettsoppnevnte sakkyndige innebærer jihadisters fortolkning av sharia at plikten til å bidra til jihad – til å forsvare islam – overstyrer alt annet.
Meldingsutveksling mellom den nå tiltalte IS-kvinnen og hennes far har blitt gjennomgått i Oslo Tingrett denne uken. Bildet av den oppofrende moren som egentlig bare ville vekk fra kalifatets brutalitet, samsvarer dårlig med IS-kvinnens egne sms-er, skrevet etter at hun fikk barn nummer to:
«Jeg vil ikke tilbake til kuffar»
«Jeg har det helt fint og ærlig – jeg elsker livet mitt»
Plikten til å forsvare islam er større enn plikten til å være mor. Så enkelt – selv om det ser ut til å være umulig for norske myndigheter å fatte det.