Kvinnedominerte yrker er i fokus på årets kvinnedag, med de sedvanlige temaene lavlønte og høy andel deltidsansatte. Det i seg selv kan sier mye om, og det har det da også vært gjort i løpet av mange tiår, uten at det har brakt verken debattene eller situasjonen særlig videre.
At menn tjener bedre enn kvinner henger ikke minst sammen med at menn i liten grad velger kvinnedominerte yrker, de er i liten grad interessert i deltidsarbeid og mange har en kvinne som selv mener hun er sjef hjemme og i forhold til barna. Pent innpakket heter det visstnok familiens logistikksjef, men det er faktisk ikke bare enkelt å være sjef både hjemme og ute all den tid døgnet bare har 24 timer.
Dette har visstnok koronarestriksjoner, hjemmekontor og stengte skoler/barnehager fortalt oss på nytt. Uten at feministene, som nok flere av oss har sluttet å definere oss som for lenge siden, ønsker å ta innover seg hva som ligger i denne informasjonen. For det er først og fremst menn som har hjemmekontor, kvinnedominerte yrker er gjerne ulike serviceyrker, men likevel er det familiens logistikksjef som påtar seg flere oppgaver innenfor husets fire vegger.
Men mens «feministene» vifter med årets digitale paroler, finnes det stadig flere kvinner i Vesten som ikke bare er avhengig av sin mann, men som er avhengig av staten. De finner vi neppe under parolen «Stopp regjeringens rasering av velferdsstaten!» (som er en av parolene i Oslo), uten at jeg intuitivt forstår budskapet har å gjøre på kvinnedagen. For er det noe som raserer velferdsstaten så er det at vi blir stadig flere innbyggere, men færre skattebetalere. Det er et spørsmål hvor lenge vi kan leve av å klippe håret til hverandre, lett overførbart til yrker innen helse og omsorg, handel og renhold.
Men tross dette, så er de fleste «feminister» også typisk de mest innvandringsliberale. Det er mildt sagt en dårlig kombinasjon, noe ikke minst tall fra Danmark tyder på.
Kraftig overrepresentasjon
Danskene har ikke bare innsett, men tatt konsekvensene av at jo mer detaljert informasjon, jo mer treffsikre tiltak. Derfor vet de at å putte alle «ikke-vestlige» i en bås, kan tåkelegge like mye som det avdekker. Derfor har de innført kategorien MENAPT, som står for Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan og Tyrkia.
Ikke-vestlige kvinner i Danmark utgjør 5 prosent av den danske befolkningen, men de utgjør 25 prosent, altså hver fjerde kvinne, av dem som blir fullfinansiert av det offentlige og har blitt det i ti år eller mer – uavbrutt.
Brytes talene enda mer ned, viser det seg at MENAPT-kvinner utgjør 2 prosent av befolkningen i alderen 18-65 år. Av disse blir 20 prosent, altså hver femte, fullfinansiert av det offentlige og har blitt det uavbrutt i ti år eller mer.
– Vi kan ikke ignorere at den overrepresentasjonen som det tydeligvis er, skyldes noe annet enn de problemer vi generelt arbeider med hos langtidsledige. Vi har å gjøre med en utsatt gruppe som ofte har mange andre problemer enn ledighet, og de skal løses før man kan løse arbeidsledigheten. Innsatsen tar svært lang tid, fordi saksbehandlerne skal grave seg ned i problemene og finne sakens kjerne, sier Charlotte Storm som er avdelingsleder ved Jobbsenteret i København til avisen Berlingske.
Saksbehandlerne må gjerne grave og grave for å finne «sakens kjerne», men det kan jo være at når de har gravd noen ganger, så skal de løfte blikket fra skrivebordet og spørre seg selv om de ser noen likhetstrekk med sakene? For selv om det sikkert er riktig, slik som Storm videre påpeker, at disse kvinnene ikke blir mer attraktive på arbeidsmarkedet etter å ha vært uavbrutt på offentlig forsørgelse i ti år eller mer, så bør det vel formidles til disse kvinnene at ingen kan forvente å bli forsørget av skattebetalerne til evig tid? Dessuten er det vel et spørsmål om hvor attraktiv de samme kvinnene noen gang har vært på det danske arbeidsmarkedet.
– Vi står overfor en kjempeutfordring, konkluderer arbeid- og likestillingsminister Peter Hummelgaard (S).
Et problem for samfunnet og kvinnene
Hummelgaard viser til at kvinnefrigjøringen i Danmark begynte da kvinnene kom seg ut på arbeidsmarkedet og ble (mer) økonomisk uavhengig av sine menn. Han tolker den kraftige overrepresentasjonen til både å handle om disse kvinnenes manglende kvalifikasjoner og samfunnets manglende evne til å stille krav – tidlig nok.
Men Jobbsenterets Charlotte Storm har i sitt gravearbeid avdekket at dette er kvinner som har «en annen oppfatning» av deres egen rolle og identitet på arbeidsmarkedet. «Det er en helt annen måte å skru familien sammen på og andre forventninger til hvem som skal forsørge familien», fastslår hun. Men hvis dette er «forklaringen», så burde det jo implisitt bety at de velger å få mange barn og kanskje bo flere generasjoner sammen, nettopp fordi mannen i huset kan forsørge familie. Hvis Storm mener at det er forventet fra disse kvinnene at skattebetalerne skal forsørge deres familier, da burde kanskje saksbehandlerne realitetsorientere de samme en smule?
Samtidig har en undersøkelse fra København kommene avdekket at syv av ti medarbeidere på jobbsentrene har opplevd at ektefellen eller en slektning presser seg på for å ta del i kvinnens samtale med en saksbehandler, eler at de på annen måte forsøker å blande seg inn i hennes kontakt med jobbsenteret. Altså sosial kontroll. Her fremkom også at hver tredje saksbehandler som hadde kontakt med kvinner fra disse gruppene, opplevde press fra ektefelle, familie eller en person i kvinnens omgangskrets om at hun ikke skulle være til rådighet for arbeidsmarkedet – men like fullt motta offentlige ytelser.
– Dette er menn som gjør seg skyldige i en form for psykisk vold mot kvinner og som forhindrer deres frigjøring, samtidig som de gjør seg skyldig i å bryte den samfunnskontrakt vi har i Danmark, sier Hummelgaard, som legger til at detter er noe som man ikke kan fortsette å akseptere.
– Det kan godt være at det er normalt i Syria og slike steder, men det er langt fra den danske mentaliteten. Det er ikke den slags kultur vi ønsker å ha i Danmark, hvor vi har kjempet hardt for kvinners likestilling og kvinners frie rett til å være i arbeid, fastslår arbeid- og likestillingsministeren i Berlingske.
Forskjellsbehandling
Noe av det vi i Vest-Europa har satset sterkest på det siste halve århundre er likebehandling, en strategi EU-kommisjonen synes å ha trykket til sitt bryst enn hvor ulike vi er i Europa. Men nettopp ulikhetene blir nå mer og mer gjeldende innenfor de ulike nasjonene på grunn av svært høy innvandring, fra hundrevis av ulike nasjoner, relatert til den opprinnelige befolkningen.
Når «utjevning» viser seg fånyttes, selv om Norge er en av de nasjoner som over tid har hatt «råd til det», da står vi igjen med ett virkemiddel: forskjellsbehandling.
Det er Danmark nå i gang med å diskutere; forskjellsbehandling ut fra opprinnelse. Hummelgaard understreker at en slik forskjellsbehandling skal skje innenfor rammen av Grunnloven og internasjonale konvensjoner, men de er villig til å løfte enhver stein for å løse problemet best mulig og frigjøre kvinnene fra mennenes kontroll.
Ett slikt tiltak er for eksempel pliktig aktivisering 37 timer i uken. Aktivisering innebærer at kvinner og deres familier ikke har noe valg enn «å komme ut av døra for å bidra», sier Hummelgaard, om det så handler om «nytteinnsats, danskundervisning eller noe annet».
Så må vi ikke glemme at vi ikke skal undervurdere alle disse kvinnene. For selv om mange av dem kan være underlagt sosial kontroll, så er det nok av kvinner som ikke har noen interesse av å «frigjøre» seg. Det viktigste blir uansett neste generasjon, inkludert å stoppe påfyllet av førstegenerasjon for å få kontroll med problemene. Hvis vi fortsetter å frata de samme ansvar, vil generasjonene etter finne seg godt til rette i offerrollen om det så handler om påstått rasisme, fattigdom, trangboddhet, islamofobi eller hva det nå måtte være. For øvrig er disse «unnskyldningene» et hån mot dem som klarer seg godt, ja, faktisk supergodt. Kanskje vi skulle spurt oss hvorfor?
Men selv om vi år etter år står i de samme problemene, som bare øker sammen med økt innvandring fra MENAPT, så gjenspeiles det altså ikke i kvinnedagens paroler.