Kort fortalt er historien at Alternativ for Tyskland (AfD) ikke har riktige politiske holdninger, til tross for at det er Tysklands tredje største parti. AfD er kritisk både til innvandringspolitikken og islam, som «per definisjon» i de etablerte mediene er synonymt med høyreekstremt, innvandrerfiendtlig, islamofobi, populisme og hatefullt.
Etter en slags «granskning» har et tysk forfatningsbeskyttelseorgan ønsket å sette AfD under overvåkning i kategorien «mistenkt». Men Kölns forvaltningsdomstol har satt foten ned, fremkommer det i dag.
Litt om det politiske landskapet
Det er nytt forbundsvalg i Tyskland i september. Ved siste valg i 2017, kom AfD inn i parlamentet for første gang. De fikk 12,6 prosent av stemmene, som var en betydelig økning fra 2013-valget. Da klarte ikke partiet sperregrensen på 5 prosent. Foran seg i 2017 hadde AfD den kristendemokratiske union (CDU) med 26,8 av stemmene, som er Angela Merkels parti. CDU er i union med den kristne-sosialistiske union (CSU), som kun er representert i delstaten Bayern, og som fikk 6,2 prosent. Neste var det sosialdemokratiske partiet Tyskland (SPD) med 20,5 prosent av stemmene. Både CDU/CSU og SPD, som dannet regjering i 2017, hadde tilbakegang fra valget i 2013.
At AfD gjorde et så godt valg rystet de veletablerte partiene, der «forklaringen» ble folkevandringenskrisen utløst i 2015. En krise som Merkel mildt sagt håndterte på en særdeles dårlig måte for Tyskland, som igjen fikk ringvirkninger inn i EU og resten av Europa, inkludert avtaler med og pengeoverføringer til Tyrkia. Resultatene sliter Europa enda med – og det kan bli verre. Sistnevnte fordi den tyrkiske presidenten Erdogan stadig bruker migranter på tyrkisk jord som et pressmiddel overfor Europa. Ikke minst handler det om leirene i Hellas, særlig på øya Lesvos. Migranter kommer via Tyrkia, der for øvrig norske medier for tiden «applauderer» at 33 fra Moria-leiren ankom det såkalte korona-stengte Norge på onsdag. En leir som misfornøyde migranter selv tente på, og som er brukt som et pressmiddel for å raskt komme seg videre i Europa. At brannen var påtent av migranter selv, er en opplysning som mediene ikke finner verdt å kommentere.
AfD representerer således en «motstemme» til de innvandringsliberale CDU/CSU (selv om CDU/CSU internt har hatt sine konflikter og uenighet om hvor innvandringsliberale de skal være) og SPD. Men denne «motstemmen» AfD, som helt sikkert har råtne epler blant sine egne, som de fleste partier har, er først og fremst uønsket av den politiske eliten på grunn av Tysklands evige skam og botsgang for Hitler-Tyskland. Ethvert politisk forsøk på noe som ligner nasjonalisme skal legges i Hitler-kurven. Derfor må AfD og alt som ligner fjernes fra den politiske scenen.
Det var 61,69 millioner stemmeberettigede ved valget i 2017 med en valgdeltakelse på 76,15 prosent, hvilket tilsier at i underkant av 47 millioner avga stemme. Med 12,6 prosent til AfD handler det om i underkant av 6 millioner velgere i Tyskland som stemte på «feil parti».
Mistenkte høyreekstremister
NRK meldte nylig at «Tysk etterretning setter høyrepartiet AfD under overvåkning», de er «mistenkte høyreekstremister». Nettopp termen mistenkte høyreekstremister betyr at myndigheter kan drive overvåkning av AfD-tilhengere.
Organet som har utført denne etterforskningen av AfD er imidlertid ikke helt uproblematisk. Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV), som typisk går under betegnelsen Verfassungsschutz-byrået, er et organ med en slags forfatningsbeskyttelse hvor oppgaven er å bedrive innenrikspolitisk overvåkning. Målet er å avdekke organisasjoner som kan utgjøre en trussel mot statens, her føderasjonens, grunnleggende demokratiske og frihetsorienterte struktur. Kort sagt: avdekke hvem som er en trussel mot demokratiet.
Drivkraften for opprettelsen av Verfassungsschutz var å forhindre at nazistisk ideologi noen gang skulle få mulighet til å etablere seg igjen i Tyskland. Etter 2.verdenskrig ble det derfor skrevet en ny tysk grunnlov, i samarbeid med amerikanere. USA ville hatt store problemer med å gjennomføre noe lignende da de er bundet opp av beskyttelse av ytringsfriheten, mens Tyskland innførte begrensninger ved det som betegnes som høyreekstremisme og annen ekstremistisk formidling. For eksempel er hakekors og Hitler-hilsen forbudt. Spesielt sensitivt i Tyskland er derfor også antisemittisme.
Verfassungsschutz har ingen politimyndighet, så hvis byrået mener å ha sentral informasjon er det opp til politiet eller statsadvokatene å forfølge eventuelle straffbare forhold. Men utvilsom er byråets fremste oppgave å bekjempe nazistisk ideologi. Men favner dette innvandringskritiske og islamkritiske partier eller organisasjoner som tar avstand til nazistisk ideologi? Nå kan jo noen hevde at det er to sider av samme sak, da ved å sette likhetstegn mellom innvandring- og islamkritikk og høyreekstremisme. Det synes å være Verfassungsschutz’ grunnholdning.
Det kan legges til at AfD tar fullstendig avstand fra Verfassungsschutz’ påstander, og hevder at etterforskningen i seg selv er grunnlovsstridig og politisk motivert.
Politisk samrøre?
Verfassungsschutz-byrået skiller mellom tre typer saker, såkalte prøvesaker, mistenkte saker og beviste saker.
Saken mot AfD startet som en prøvesak, der de «bare» fikk mulighet til å samle inn offentlig tilgjengelig informasjon. Undersøkelsen skal ha pågått i rundt to år og har resultert i en rapport på rundt 800 sider. Når AfD nå ønsker å få klassifisert saken som «mistenkt», vil det innebære at Verfassungsschutz kan ta i bruk helt andre virkemidler, som for eksempel infiltrasjon i aktuelle miljø, telefonavlytting og innsyn i e-poster.
Verfassungsschutz’ ønske ble imidlertid i dag avvist av Kölns forfatningsdomstol. Ifølge tagessschau.de etterkommer dermed domstolen AfDs klage. Avgjørelsen skal være midlertidig, inntil de også har behandlet Verfassungsschutz tilsvar. Forvaltningsretten i Köln begrunner avgjørelse med politiske partiers like muligheter til å svare på det de måtte mene er inngripen «på en uakseptabel måte». Det ble også påpekt at Verfassungsschutz kan ha brutt sin grunnlovsfestede taushetsplikt eller ikke vært tilstrekkelig forsiktig da informasjon om «prøvesaken» er nådd offentligheten.
Men kanskje noe av det som man kan stille spørsmål ved med Verfassungsschutz’ virksomhet, er det som fremstår som politiske koblinger. For det er den til enhver tid sittende regjering, da enten føderalt eller i den enkelte delstat, som avgjør hvilke organisasjoner som skal overvåkes (Verfassungsschutz har en struktur med både et føderal byrå og uavhengige byråer i delstatene).
Så når AfD nå settes under lupen gir det rom for å spørre om en ønsker å bli kvitt en brysom politisk konkurrent? Spørsmålet er kanskje ikke så konspiratorisk som det ved første øyekast kan se ut, da Bundesamt für Verfassungsschutz (det føderale byrået) ledes av Thomas Haldenwang – som er medlem av CDU. Akkurat dét må i alle fall kunne kalles «uheldig».
Vi så kanskje noe av det samme da partiet Die Linke («de venstreorienterte») ble overvåket av Verfassungsschutz. Die Linke, som for øvrig fikk 9,2 prosent i 2017-valget, er rimelig langt ut til venstre, men sier selv de står for et demokratisk sosialistisk Tyskland, antakelig med mest vekt på sosialistisk. Partiet har særlig oppslutning øst i Tyskland, der de er på størrelse med SPD og SCU. Die Linke skal ha skapt en rekke dilemmaer for flere av de andre partiene, men særlig for dem som titulerer seg som sosialdemokratiske. Det skaper igjen et problem for CDU som jo vil sikre seg førsterett til samarbeid med SPD (som de nå gjør i regjering). Så Verfassungsschutz overvåkning av Die Linke, under mistanke om venstreekstremisme, skal kun ha skjedd i delstater hvor CDU regjerer (jeg har ikke funnet ut av om denne overvåkningen faktisk er avsluttet).
Definisjonsmakt
Uansett hvordan man snur og vender på det, så ender vi opp med et spørsmål om definisjon og definisjonsmakt. Hvis det er «noen» som råder denne grunnen alene, slik som den sittende eliten, inkludert en regjering, så er det lite annet som virkelig kan defineres som en trussel mot demokratiet.
Dette finnes det mange ferske eksempler på. I de etablerte mediene råder det stor konsensus om at eks-president Trump i USA er en slik fare, men vi kan jo også ta et langt mer hjemlig eksempel. Da NRK innrømmet at en av deres egne hadde bedrevet antisemittisme på direkten, så tok samme NRK sterk avstand fra at dette var noe bevis for at antisemittiske holdninger hadde noe som helst grobunn i statskanalen. Men NRK, og andre etablerte medier, er straks mer villige til å overføre en eller annen «ukultur» utført av enkeltpersoner i organisasjoner eller politiske partier, eller rett og slett selv definere hvem som er hva uten annet enn insinuasjoner og «sitater» tatt ut av kontekst.
Som når en statssekretær ved statsministerens kontor (SMK) hadde vært i kontakt med en ordfører i samme parti, da slikt sikkert aldri har skjedd før i norgeshistorien. Selv om kontakten i dette tilfellet kan ha vært uheldig, så får det være lov å minne mediene om at det fremstår som rimelig patetisk å dra frem både mistillit til statsministeren, SMK, koronastrategien og lite skjulte ønsker om å se den aktuelle statssekretæren på hue og ræva ut av SMK – alt for at mediene skal vise «sin makt». At statsminister Solberg holdt en pressekonferanse over dette mediehysteriet, burde egentlig være under hennes verdighet, ikke minst fordi det faktisk er lov å kritisere skjevfordelingen av koronavaksiner. Selv internt i Høyre.
Så kan vi jo ta oss selv som et annet eksempel. Arbeiderpartiet har lagt opp en valgkampstrategi der HRS er blitt et av kulepunktene, som en kopi av Verfassungsschutz-strategien. Nylig var Ap ute i Dagbladet med ønske om å få flere partier med seg på å fjerne statsstøtten til HRS fra 2022 (de stoler virkelig ikke på å vinne valget?). Påstandene til Ap er blant annet at vi er en «premissleverandør for mange andre ytterliggående krefter som bidrar til radikalisering», selvsagt uten noen form for dokumentasjon. For igjen; det handler om definisjon og definisjonsmakt, der «noen» inntar autoritære roller uten å skjønne hvem de ligner på.