Det mest groteske i norsk valgkamp er kravet om utvidet rett for kvinner til å avlive eget foster. Rødt, Miljøpartiet de Grønne og Arbeiderpartiet har vedtatt å avskaffe nemndene – og å utvide grensen for fri abort fra dagens 12 uker. SV og Rødt vil ha en ny grense på 22 uker, MDG og Ap på 18 uker. Avliving av 22 uker gamle fostre bør kalles det det er: barnedrap.
Lengst av alle partier gikk Unge Venstre i 2018, med ønske om fri abort inntil uke 24 – et forslag som er så absurd at det gir akutt lyst til å heve stemmealderen til 30 år. Hittil i år har de ikke blitt enige om hvilken grense de skal gå for, men to partier ønsker altså i fullt alvor å tillate abort på barn som kan reddes med moderne prematuromsorg.
Samtidig ønsker SV å lovfeste at helsepersonell ikke kan reservere seg mot å utføre disse drapene.
Individorientert venstrevridning
Foto: By Ivon19 – Own work, CC BY-SA 4.0
Det individorienterte mennesket er ofte fokusert aller mest på ett enkelt individ – seg selv. Til nød utvides empatien til mennesker som har nøyaktig sammenfallende behov og ønsker, mens solidaritet er et begrep som har mistet sitt opprinnelige meningsinnhold.
Loven om selvbestemt abort ble innført av Odvar Nordlis Arbeiderparti-regjering. I Norge er abortloven såpass streng at vi sjeldent tenker over hva en abort reelt sett er.
Abortloven er loven som gir friske kvinner rett til å avlive friske fostre – og som pålegger andre å utføre avlivningen.
Kravet om å utvide denne retten er misforstått liberalistisk tankegods der man tror alt blir bedre bare man får mer av det, være seg antall kjønn, antall kvoteflyktninger eller antall uker fri abort. Det er i beste fall et frieri for å oppnå forhøyet egen status på godhetsskalaen, men i verste fall er det et uttrykk for total kunnskapsløshet og vilje til å ofre demokratiske verdier for egen vinning.
Konsekvensfrihet med konsekvenser
Dersom de rødgrønnes forslag får oppslutning, vil den medisinske og faglige vurderingen av senaborter bortfalle, og gravide må ta avgjørelsen på egen hånd. Årsaken til at partiene på venstresiden fremmer forslagene er at abortnemndene anses belastende for gravide kvinner. Kravet om å fjerne nemndene – og med det fjerne et faglig perspektiv og vurdering – er å fjerne ubehag hos den gravide.
Samtidig er det slik at når man fjerner noe ett sted, dukker det som regel opp noe et annet sted. Dersom kvinner uten konsekvenser kan velge å utsette avgjørelsen om abort til uke 22, vil kvinnenes vonde følelser i møte med en nemnd bortfalle, men de vonde følelsene ved senaborter kan ikke forsvinne likevel. Noen må utføre dem. Å avlive barn er ingen enkel oppgave. Å bli pålagt å utføre aborter på barn som kunne vært reddet, er rett og slett et forferdelig krav å stille til landets helsepersonell.
Jordmoropprøret
Vi skal ikke lenger tilbake enn 2012 for å finne jordmoropprøret ved Rikshospitalet. Den gang handlet det ikke om at gravide kvinner stilte krav om senaborter, det handlet om utførelse av nettopp senaborter. Manglende avklaring av lovverket gjorde at jordmødrene ble pålagt å utføre aborter i nettopp uke 22 og 23.
Rikshospitalets fødeavdeling får de vanskelige jobbene, abortene som er så sene at de skjer i det vanskelige landskapet mellom fødsel og abort.
— Det er klart det er belastende å legge et slikt barn til side, mens kolleger kanskje jobber for å redde et helt tilsvarende barn i et annet rom, sa jordmor Bodil Thorsnes til Aftenposten.
Hun legger ikke skjul på at hun har hatt problemer med etikken i jobben hun har vært pålagt å gjøre. Og hun har ikke vært alene. Diskusjonene rundt ekstreme senaborter har gått høyt på avdelingen. Mange har, som Thorsnes, syntes det har vært vanskelig.
I Klassekampen-saken «Det feministiske tabuet» beskriver tidligere SVer Ida Rydeng det samme:
Se for deg at du er sykepleier og at jobben din, på regelmessig basis, er å stå og se på mens et babylignende foster sparker og hiver etter pusten i et stålbekken, mens det kveles til døde. Dette er allerede realiteten for tusenvis av sykepleiere som jobber på gynekologisk avdeling. Til tross for at dette kan føles traumatiserende for mange, er dette noe sykepleierne gjør nettopp fordi en av grunnpilarene i sykepleien er at ingen skal dø alene.
Å legge levendefødte barn til side for å dø er et umenneskelig krav å stille til landets helsearbeidere.
Et lite menneske
Jo mer vi anser fosteret som et individ, jo vanskeligere er det å forsvare det moralske aspektet ved abort. Å være tvilling, å ha kromosomfeil, å ha klumpfot for den saks skyld. Alt dette er egenskaper som gjør fosteret unikt, og det er enklere å bli opprørt over at man dreper det som skulle blitt et lite menneske. Derfor oppstår debattene om «sorteringssamfunnet» når problemstillinger om henholdsvis abort av fostre med Downs syndrom eller av en tvilling dukker opp.
Disse egenskapene beskriver vi ellers ikke, det er ingen som snakker om at et friskt foster som aborteres har tilsvarende spesifikke egenskaper. Derfor er det enklere å akseptere abort på generelt enn på spesielt grunnlag. Men alle barn har spesifikke egenskaper, også de friske barna.
I Norge i dag har kvinner fri rett til abort i svangerskapets første tolv uker. Etter tolvte svangerskapsuke må søknad om abort nemndbehandles, og etter utgangen av uke 18 i svangerskapet kan ikke svangerskapet avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan det ikke gis tillatelse til svangerskapsavbrudd.
Når politikerne vil abortnemndene til livs, SV vil ha fri abort inntil uke 22 og Arbeiderpartiet ønsker fri abort inntil uke 18, er det helt vesentlig å forstå moderne prematuromsorg. Denne er svært god og i rask utvikling. Tall fra Medisinsk fødselsregister viser hvor raskt utviklingen går.
Nå overlever halvparten av alle barn født ved utgangen av uke 23 i svangerskapet. Sannsynligheten for overlevelse hos levendefødte barn var 9 prosent for barn født i uke 22. Men statistikken som foreligger er fra 2017, og medisinske nyvinninger gjør at grensen for overlevelse etter tidlig fødsel stadig flyttes.
Feil påstand
Det synes som et «moderne» krav at kvinner skal unngå å føle ubehag, og at sendrektige avgjørelser skal være en «frihet». I en lukket feministgruppe på Facebook sto jubelen i taket søndag ved tanken på selvbestemt abort inntil uke 22 av svangerskapet. Følgende argument ble framlagt:
Foster som blir abortert så sent er oftest barn som ikke ville ha overlevd til fødsel eller dødd kort tid etter fødsel. Det er ikke friske foster som ellers ville hatt et normalt livsløp.
Men påstanden er feil. Det er ikke slik at det bare er påvist alvorlig sykdom som utløser senabortene. Det gjennomføres også provoserte aborter på «sosialt grunnlag». I Oslo Universitessykehus’ håndbok kan vi lese om hva som skjer med de aborterte:
- Vi tilbyr ikke å se fosteret hvis ikke pasienten tar opp dette selv.
- Fostre skal settes ned anonymisert i minnelund. Kvinnen har fått Helsetilsynets skriv som informerer kvinnen om minnelund og andre ordninger på poliklinikken. Kvinnen må selv gi beskjed dersom hun ønsker en annen ordning.
- Fosteret skal oppbevares kjølig i avdelingen til pasienten har reist.
Håndboken beskriver på enkelt sett det som er realitetene. Det anses ikke etisk riktig å la kvinnene se fosteret, rett og slett fordi det er for belastende å se på. Det er fælt å se på døde barn. Men noen må likevel se på dem; de som er satt til å utføre inngrepet kan ikke la være å se på dem.
Hvor er feminismen?
Tar man ultralyd ved omtrent 20 ukers svangerskap, kan man se det aktive livet til barnet i livmoren: Barnet klemmer hendene sammen, suger på tommelen, gjesper, strekker seg, får hikke og dekker til ørene hvis det hører en høy lyd i nærheten. Det smiler til og med.
Reell feminisme bør ikke handle om kvinners rett til å ta abort, men om kvinners rettigheter som gravide og som mødre. Ingen kvinner skal måtte abortere barnet sitt for å kunne delta fullt ut i samfunnet. Hvis en gravid kvinne eller mor ikke kan delta, må den virkelige feministiske reaksjonen være at noe er galt med samfunnet, ikke at man skal ha rett til å abortere over halvveis ut i svangerskapet.
De færreste kvinner som har abortert vil svare at de gjorde det fordi de hadde rett til det eller fordi de er så handlekraftige. Langt oftere vil svaret være at aborten var et resultat av å ha blitt forlatt, av svik, av desperasjon, av frykt for hva et barn ville utløse av reaksjoner fra omgivelsene, av frykt for å ikke ha ressurser til å ivareta barnet. Er det ikke disse problemstillingene som er reelt feministiske?
Helsemyndighetenes informasjonsbrosjyre om abort skriver at psykiske reaksjoner etter å ha tatt abort kan være skyldfølelse, selvbebreidelse eller sorg. Internasjonale studier viser at angst er en av de hyppigste ettervirkningene av abort. Abortloven er en viktig rettighetslov, men vi må aldri glemme at en abort kan ha store, iblant livsvarige negative konsekvenser både for kvinnene selv og for helsearbeiderne som pålegges å utføre dem.
Uetisk valgkampsak
SV argumenterer med kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, og anser fosteret fram til uke 22 ikke levedyktig, og dermed ikke et menneske. Det er et desidert uvitenskapelig argument, det har alt har med egen moralske eller politiske filosofi å gjøre. Og moralen er forkastelig. For eget velbefinnende er man altså villig til å kalle fosteret noe annet enn et menneske, og så avlive det. Man kan undre seg over hva fosteret da er. Er fosteret kvinnens eiendel eller er det et menneske? Så mange andre alternativer til hva fosteret er, finnes rett og slett ikke.
Folkehelseinstituttet ser en markant nedgang i antall aborter. Dette skyldes dels subsidiering av prevensjonsmidler for ungdom, dels muligheten til å bruke langtidsvirkende prevensjon som eksempelvis p-stav eller hormonspiral. Muligheten for angrepille og medikamentell abort tidlig i svangerskapet er også utslagsgivende for nedgangen i antall aborter.
Kombinert med stadig bedre kunnskap om fosterlivet og muligheter til å redde stadig tidligere fødte barn bør den logiske følgen være å innskrenke kvinners abortmulighet snarere enn å utvide den. Å gjøre barnedrap til en rettighet kan og skal aldri godtas eller vedtas. Det er en forvridd, uetisk misforståelse at dette skal være et gode for kvinner.
SV og Rødts representanter bør snarest stå side om side med leger, jordmødre og sykepleiere som pålegges å utføre arbeidet – og så vurdere igjen. Denne valgkampsaken er bare feil.