Norstat har kartlagt for Aftenposten hvilke saker velgerne peker på som de viktigste.
Norstat har presentert respondentene for 12 politiske saker og bedt dem velge seg de to viktigste sakene for dem. Den viser at 29 prosent av de spurte krysser av for «sosiale forskjeller i samfunnet», som dermed inntar topplasseringen. Deretter følger helse (25 pst), skatter og avgifter (21 pst) og miljø (19 pst). Fordelingen ser slik ut:
Valgforsker Johannes Bergh ved UiO sier til Aftenposten at han er overrasket over at sosiale forskjeller står så sterkt.
– Før korona var vi veldig opptatt av miljø, klima og innvandring. Nå har innvandring nesten forsvunnet, og miljø er blitt mindre viktig, sier Bergh.
«Han tror virusets konsekvenser har satt sosiale forskjeller på dagsordenen», konkluderer Aftenposten.
Det kan være en riktig analyse, men ikke nødvendigvis den eneste forklaringen. For ser vi på politikkområdene som Norstat har valgt ut, så er de svært like de som er med i SSBs velgerundersøkelser. For både SSB og Norstat har 12 politikkområder, men med litt nyanser. Tallene er således ikke direkte sammenlignbar, også fordi SSB gir respondentene «fritt valg» (mens Norstat ber om to alternativer), men de gir kanskje en indikasjon.
Sosiale forskjeller i samfunnet
Det SSB omtaler som «sosial utjevning», kan kanskje sammenlignes med det Norstat kaller «sosiale forskjeller i samfunnet». Nå har jo venstresiden i norsk politikk nokså ensidig beskyldt den borgerlige regjeringen om «å ta fra de fattige og gi til de rike», som sikkert har påvirket en del. Dette er for øvrig Bergh inne på, men på en litt «kryptisk måte»:
Han ser folks rangering av sosiale forskjeller på førsteplass som en reaksjon på åtte år med Høyre i regjering.
– Velgerne ser etter alternativer, og da går de mot venstresiden. Dens argumenter får større gjennomslagskraft, sier Bergh.
I tillegg handler mye av «barnefattigdomdebatten» om overrepresentasjon blant innvandrere, som også kan tolkes inn her. Om vi tolker sosial utjevning/sosiale forskjeller i samfunnet med noenlunde samme betydning, har likevel dette politikkområdet økt betraktelig i 2021, som antakelig, slik Bergh sier, hvor hovedforklaringen er koronakonsekvenser der mange har mistet jobb, fått redusert inntektene og der fremtiden kan fremstå som høyst usikker. Ser vi på dette politikkområdet fra stortingsvalget 2001 og fremover, ser det slik ut (tall før 2021 fra SSB og 2021 fra Norstats undersøkelse):
Miljø
Hvis vi ser på det politikkområdet «miljø» (som er samme som SSBs begrep) hevder Bergh at det er blitt mindre viktig, men det stemmer ikke med SSBs tall fra de tidligere stortingsvalgårene:
Mens miljøspørsmålet opptok 8 prosent av velgerne i 2001 og 2005, økte det til 20 prosent i 2009. Deretter falt miljø til 14 prosent i 2013, deretter opp til 20 prosent igjen i 2019. I Norstats måling for 2021 havner miljø på 19 prosent. Å kalle det «mindre viktig» er ikke treffende.
Det er kanskje mer forunderlig at ikke miljø ligger langt høyere opp som velgernes valg, gitt all den oppmerksomheten dette temaet gis i offentligheten.
Innvandring
Spesielt treffende er det heller ikke å påstå at «innvandring» (også samme begrep som SSB bruker) har nesten forsvunnet med Norstats 11 prosent for 2021. Realiteten er vel heller at innvandring som politisk tema gjorde et byks etter folkevandringskrisen 2015/2016. I 2001 og 2005 utgjorde innvandring henholdsvis 4 og 6 prosent, så steg det til 16 prosent i 2009, gikk ned til 12 prosent i 2013, så opp til hele 28 prosent i 2017.
Sosiale forskjeller og innvandring
Nå tror nok de fleste at innvandringen stort sett har stoppet opp, god hjulpet av de etablerte mediene og de fleste politikere som ikke liker å gi innvandring for mye oppmerksomhet. Bergh sier til Aftenposten:
– Det er påfallende, men vi har ikke innvandring til landet for tiden. Det har forsvunnet som tema fordi grensene er stengt. Det er en sak som helt sikkert kommer tilbake, for den har dominert moderne politikk i Norge og mange andre vestlige land, sier Bergh.
Men stoppet opp har innvandringen ikke, ei heller er grensene stengt. For eksempel var gjennomsnittsinnvandringen i juni for perioden 2017-2019 på 3.487, mens den for juni 2020 lå på 3.186. En differanse på 301, som straks gjør den «lave innvandringen» mindre imponerende – og det mildt sagt i et kaotisk koronaår. I desember 2020 var innvandringen høyere med 3.834, mot gjennomsnittet desember 2017-2019 med 3.360.
Ifølge statistikk fra UDI kom i 2020 i underkant av 9.000 på familiegjenforening (mot 11.778 i 2019). I løpet av årets to første måneder, januar-februar, kom noe over 2.000 på familiegjenforening.
At innvandring har «dominert» politikken i Norge er vel også å ta hardt i. Men den burde dominert langt mer, særlig hvis vi hadde fokusert mer på de enorme kostnadene – jamfør nettopp velgernes interesse for sosiale forskjeller i samfunnet.
Bergh tror imidlertid at innvandring blir langt vanskeligere å få på agendaen til årets valg, men «utelukker ikke at Frp kan klare det». Men da tror han det vil handle mer om integrering. Til det er det vel bare å si at innvandring, type innvandring og integrering går hånd i hånd – og igjen vise til velgernes interesse for sosiale forskjeller i samfunnet.
Men slik tolker ikke alle Aftenpostens tekst. I dagens Klasskampen gir lederartikkelen en «marsjordre»:
Målingen er en eneste stor bekreftelse på at velgerne etter åtte år med Høyre nå ønsker et skifte som kan reparere skadene høyrepolitikken har skapt. De rødgrønne bør se dette både som en vitamininnsprøytning og en marsjordre.
Nå ja, det er noe med det å se ting i sammenheng.