AUF slapp tirsdag kveld boken Aldri tie, aldri glemme. I boken tar både overlevende fra Utøya og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre et «oppgjør» med de påståtte «kreftene bak 22. juli» – deriblant HRS, Fremskrittspartiet og Høyres Jan Tore Sanner. «Oppgjøret» er et dårlig skjult ønske om å tie alle andre politiske meninger enn Aps egne.
Venstresidens meningsrom
For HRS er det ikke noe nytt Aps leder bringer til torgs i sitt kapittel i boka, for øvrig allerede publisert i Agenda Magasin mandag. Det er beskyldninger Støre og Ap har kommet med – med tiltakende hyppighet og styrke – gjennom siste året. Etter alt å dømme er statsstøtten til HRS, koplet opp mot 22. juli, en av Aps viktigste valgkampsaker. Det er et feilkonstruert følelsestårn oppsatt i mangel på realpolitiske saker før det forestående valget.
Vi tar stadig til motmæle mot påstandene om ekstremisme og drapsfantasier. At tilnærmet hele høyresiden i norsk politikk enten har inspirert Breivik til å begå massemord eller gjort sitt beste for å sverte Ap-politikere som nevner 22. juli, er en uhyrlig påstand.
Når man sidestiller innvandringskritikk med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger, blir meningsrommet så trangt og lite at knapt andre enn venstresiden får plass.
I en slik verdensanskuelse er det legitimt å brunbeise, fordi man tror andres meninger er farlige. Men holdningen gjør samtidig at det kan defineres som «rasisme» å begrunne politisk ståsted for en restriktiv innvandringspolitikk i empiri om manglende integreringsevne, økt kriminalitet og svekket sikkerhet for landets innbyggere.
Å skape en terrorist
Jonas Gahr Støre er en godt voksen mann, en yrkespolitiker og leder av et tidligere statsbærende parti. Tidligere er vesentlig her, for under Støres ledelse er det ingen voksende oppslutning i vente. Det er forståelig, all den tid Ap-lederen fortsetter å tillegge store deler av den norske befolkning ansvar for det største nasjonale traumet i moderne tid. Støre stiller et spørsmål som allerede er besvart så grundig og inngående at man må ha befunnet seg under en stein de siste ti årene for ikke å ha fått svaret med seg.
Det politiske Norge ble aldri «tvunget» til å være selvransakende etter 22. juli. Dermed er spørsmålene fortsatt brennende: Hva er det vi har oversett? Hvordan kom Norge dit at terrorister kan vokse opp midt iblant oss – for så å utføre grusomme handlinger her?
Dit kom vi fordi det av og til skjer alvorlig omsorgssvikt – også midt iblant oss. Anders Behring Breiviks oppvekst er særdeles godt opplyst, og den var ett varsel om et menneske som ville bli ekstremt voldsberedt som voksen.
Man dreper ingen med tankens kraft. Ei heller med ord. Man dreper med ideologisk overbevisning når man tror man er berettiget.
Berettigelse er en følelse som henger tett sammen med krenkbarhet, og begge følelser kan oftest spores bakover. Du vil ikke finne opprinnelsen til disse følelsene i utsagn fra Sylvi Listhaug, Jan Tore Sanner eller i artikler på HRS’ nettsider, du vil finne opprinnelsen i kulturen mennesket har vokst opp i. Kultur er en variabel størrelse.
Omsorgssvikt
TV2s gjennomgang av omsorgssvikten Breivik vokste opp i er grundig, og den viser hvordan han allerede som lite barn ble ødelagt.
Anders var utsatt for alvorlig omsorgssvikt og måtte bort fra mor, og det raskt.
«Familien er i utpreget grad i behov for hjelp. Anders bør ut av familien og over i en bedre omsorgssituasjon fordi mor provoseres av gutten og blir stående i en ambivalent posisjon som gjør han ute av stand til å utvikle seg på egne premisser».
I avhør har psykiateren forklart at dette betydde at Anders hele tiden ble pirket på, på en negativ måte.
«Anders er blitt et kontaktavvergende, litt engstelig, passivt barn, men med et manisk preget forsvar med rastløs aktiviteter og et påtatt, avvergende smil. Med det sterkt patologiske forholdet mellom Anders og moren, blir det meget viktig å komme med tiltak tidlig som kan forebygge en alvorlig skjevutvikling hos gutten.»
«Gråter ikke»
Vigelandsparken barnehage, hvor Anders gikk til daglig, kunne også melde om en noe spesiell gutt.
«Han gråter ikke når han slår seg, han finner ikke på egen lek og han har ikke så mange venner.»
Konklusjonen til SSBU var at hovedproblemet til Anders ikke var hodet hans, men forholdene hjemme. I politiavhør etter 22. juli utdypet psykologen vurderingene fra 80-tallet.
«Det er tragisk når man vet hva som skjedde etterpå, at han ikke kom over i en annen situasjon. Da kunne han hatt muligheter til å klare seg.»
Barn som har opplevd ekstrem omsorgssvikt, påføres tilknytningsskader som gir begrenset mentaliseringsevne. Breivik er selvskreven, og det samme er mennesker som begår grove seksuelle overgrep, mishandling og andre alvorlige kriminelle handlinger.
Antidemokratisk
I kulturer der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. I Norge er det en lav andel barn som vokser opp slik. Derfor er terrorhandlinger sjeldne i Norge. I MENA-land er situasjonen en helt annen. Derfor ligger også muslimske land alltid på toppen av terror-statistikken. Det er noe med kulturen.
HRS er ikke bærere av ekstremt tankegods, slik Støre påstår:
Et av de selvransakende temaene i norske medier i årene etter 22. juli har handlet om nettopp dette: om viktigheten av å slippe alle stemmer til, også de fra ytterkantene, og om faren ved at mørke meninger får leve i dunkle avkroker av samfunnet.
Dette er viktig. Å kaste lys over alle meninger, også de ekstreme, er med på å ansvarliggjøre – og å opplyse allmennheten om at meningene finnes. Men det krever en balansegang, for bikker det over, kan strategien lede til hvitvasking og normalisering av holdninger som et demokratisk samfunn bør ta tydelig avstand fra.
Statsstøtten til Human Rights Service er et klart uttrykk for at regjeringen har mistet balansen. Å finansiere en blogg som systematisk mistenkeliggjør og bygger opp under fordommer og frykt, er et tydelig eksempel på at politikere ikke tar ansvar.
Å påstå at HRS har «ekstreme meninger» som «et demokratisk samfunn bør ta tydelig avstand fra», er diskvalifiserende for enhver voksen samtale om ekstremisme. Det er direkte antidemokratisk å fremme slike påstander, endog uten eksempler eller spesifisering av hva «ekstremismen» skulle bestå i. Rita Karlsen ga i artikkelen Beskytter vi demokratiet med meningskontroll?, en god forklaring på hvorfor slike stemplingsmekanismer som Støre bedriver har lite å gjøre i et demokrati.
Til tross for at ingenting sier annet enn at terroristen er en ensom og ødelagt sjel, så tas han til inntekt for politiske meninger – i betydningen «han kom fra en flokk». Å inkludere noen i denne imaginære flokken for å forhindre meningsutveksling er kanskje den største trusselen mot demokratiet i vår tid – og det er, dessverre må en vel legge til, anført av nettopp Arbeiderpartiet. Så kan det selvsagt være fullt forståelig, fordi Ap og AUF var målet for 22/7-terroren og som derav fikk tragedien tett på, men det betyr likevel ikke at samme Ap/AUF kan ekskludere en stor andel av befolkningens sorg over det groteske terrorangrepet og i tillegg inkludere en rekke andre i terroristens univers.
Skal man telle norske terrorister, er det lett å glemme at det er flere enn Breivik som har vokst opp under fryktelige omsorgsvilkår bak lukkede dører i landet vårt. Spesielt venstresiden ser ut til å glemme at PST anslår at rundt 100 personer reiste og at omtrent 70 personer deltok i kamper for IS i Syria og Irak. Forholdstallet bør være grensesprengende i å forstå hvordan ulike kulturer og deres andel omsorgssviktede barn gir ulik risiko for utvikling av ekstremt farlige voksne.
HRS belyser vanskelige sider ved innvandring og integrering, deriblant hvordan man kan forstå at innvandrere fra muslimske land topper statistikkene for voldskriminalitet, omsorgssvikt, tvangsekteskap, lemlestelse og grov sosial kontroll. HRS er budbringere der andre tier, nettopp for å kjempe for barn og også voksnes rett til å leve frie liv. Å tas til inntekt for ekstremisme er hinsides enhver samtale.
Hvor går grensen for hat?
Støre påstår at han argumenterer, men han evner verken å definere hva «frihet» eller «solidaritet» består i, på samme måte som han ikke evner å definere ekstremisme.
Det som må til, er kontinuerlig argumentasjon og kamp. Vi må kjempe for frihet og solidaritet mellom alle mennesker. Det må kjempes for kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, mot hverdagsrasismen. Dette er også en del av det politiske oppgjøret – kanskje kjernen: Det er en vedvarende frihetskamp.
Det blir store ord uten innhold.
Hvor grensen for det Støre definerer som «hat» skal gå, vites ikke. Han er opptatt av at HRS og Frp står for en restriktiv innvandringspolitikk, men definerer denne politikken som «fiendtlig» og «rasistisk». Et raskt blikk på Arbeiderpartiets innvandringspolitikk viser likevel at Ap selv ønsker å stoppe asylinnvandringen. Er det ikke hat fordi avsenderen er en annen enn HRS og Frp?
Mens det norske politiet fremdeles er midlertidig bevæpnet grunnet terrortrussel fra ekstrem islamisme, roper Støre om faren for høyreekstrem terror. Hvor mange terrorberedte høyreekstreme mener Støre landet huser? Hvorfor er ikke politiet bevæpnet mot høyreekstrem terror dersom faren er så overhengende som Støre påstår?
Ser ikke Støre selv at han skaper unødig splittelse ved retorikken han selv bruker?
Det er på tide med en voksen samtale om ekstremisme, basert på kunnskap og fakta, ikke på påstander, demonisering og politisk spill.