I forstaden Trappes, i utkanten av Paris, noe vest for Versailles, har filosofilærer Didier Lemaire undervist på gymnasiet Plaine-de-Neauphle i over 20 år. Han sier selv at han tilhører den politiske venstreside. Terrorangrepet mot Charlie Hebdo, januar 2015, ble en øyeåpner for læreren som ved flere anledninger siden har gått offentlig ut med sine bekymringer om den tiltagende islamisering av Trappes. I klassene hans er elevene nesten utelukkende muslimer.
I et intervju i et franske tidsskrift nylig ble han konfrontert med om han som sosialist ikke svikter «sine egne». Han svarte: «Skillet går ikke mellom høyre og venstre i politikken, men mellom dem som vil støtte opp om den franske republikk og dens verdier, og dem som arbeider imot.»
En kronikk som førte han under jorden
I bussen sammen med klassen på vei hjem fra Theatre Montansier i Versailles hører han om halshuggingen av læreren Samuel Paty (16. oktober 2020). Klassen hadde nettopp sett skuespillet «Desaxé», om veien til djihadisme for en forstadsgutt med røtter i Algerie. Lemaire ble selvfølgelig veldig oppskaket av nyheten, men på bussen later han som ingenting. Paty hadde benyttet de danske muhammed-tegningene fra 2005 i undervisningen i samfunnsfag og ytringsfrihet. Etter å ha skrinlagt den første tanken om å ta en åpen diskusjon i klassen, bestemmer Lemaire seg kun å følge president Macrons anbefaling om å minnes Paty med ett minutts stillhet på dagen to uker etter drapet.
Lemaire gikk ut med sine bekymringer om islamiseringen av Trappes i en sober, saklig og intellektuell kronikk et par uke retter Paty-drapet. Der manet han til å redde ungdommen fra klørne til dem som misjonerer for politisk islam og skyver de unge ut av nasjonalstaten. I Trappes, skrev han, vandrer 400 personer som er på myndighetenes såkalte S-listen (potensielle terrorister) fritt rundt. Han ba president Macron om å handle for å redde de unge, for «elevene våre lever i en schizofren situasjon der lojalitetskonflikten blir uløselig for dem». Lemaire snakket ikke om muslimer, ikke om islam, men om islamismen. Om at friheten er under angrep i skolen av personer som «vil ødelegge republikken og demokratiet». Lemaire refset egne medborgeres unnfallenhet slik: «Vi er i begynnelsen av en terrorkrig som vil bli utbredt og forsterket fordi en stor del av våre medborgere foretrekker ikke å se at det er vår arv som er truet», med direkte referanse til Patys ånd som lærer med opplysningstiden som ideal.
Kronikken resulterte i en regulær mediastorm. I et forsøk på å stilne denne tok ordfører Ali Rabeh pressen med til en frisør for å vise at frisøren klipper folk av alle trosretninger. Hva ordføreren unnlot å vise pressen var at på den andre siden av gaten var det både en halal-slakter og en klesbutikk med kun islamsk mote. Det er i praksis kun butikker for muslimer igjen i byen. Etnisk franske føler seg ikke lenger velkomne.
Franskmenn er utlendinger!
En av Lemaires tidligere elever dro til nabostedet Marly-le-roi for å ta eksamen i media. Eleven var overrasket. Han fortalte Lemaire at der hverken snakket de eller kledde seg som i Trappes. Han mente de måtte være utlendinger!
Ungdom i Trappes føler seg, ifølge Lemaire, ikke franske, men lever i sin egen verden. Urovekkende var det da en kvinnelig student helt upåfallende og avslappet, rett foran læreren, ringte sin kjæreste i Raqqa. Hun fortalte Lemaire at et titall av hennes venner i kvartalet også hadde sluttet seg til IS-kalifatet i Syria.
Da ukebladet «Valeurs Actuelles» (VA) ønsket å lage et intervju med Lemaire inne i Trappes skjedde det under sterk politibeskyttelse. VA ønsket å ta bilde av Lemaire rundt omkring i byen. Det eneste politiet ga tillatelse til var en reportasje begrenset til 10 minutter foran politistasjonen. Bilder med Lemaire foran skolen var for farlig, men å fotografere ham sittende inne i bilen i det den passerte skolen ga politiet tillatelse til. Et sterkt oppbud av politi voktet inngangen til hotellet i Rembouillet der han senere overnattet, i Rambouillet der en politikvinne nettopp ble terrordrept.
Didier Lemaire vil aldri mer kunne vise seg i Trappes, og langt mindre undervise på gymnasiet der. Om han, med det karakteristiske og lett gjenkjennelige utseende, overhodet kan bevege seg fritt igjen i Frankrike, er det grunn til å reise spørsmål ved. Vi husker hvordan det gikk med enn annen lærer, Robert Redeker, som måtte gå under jorden allerede i 2006 etter en kritisk kronikk om islam. Der skal han fremdeles befinne seg.
Frankrike har ca. 8 millioner muslimer og 64 millioner innbyggere. Dette utgjør 12,5 prosent av den franske befolkning. Norge har ca. 300.000 av 5.5 millioner eller 5,5 prosent. Det er viktig at vi lærer av de feil Frankrike har begått og lykkes bedre med integrering, men aller helst verdimessig assimilering. Vi må for all del unngå de ulykkelige franske tilstandene i Norge med polariserte parallellsamfunn.