Etter at George Floyd døde under en politipågripelse i Minneapolis (25. mai 2020), hvor den aktuelle politibetjenten nylig ble funnet skyldig i forsettelig drap, har Black Lives Matter-bevegelsen fått betydelig økt innflytelse. Denne innflytelsen gjelder generelt for å fremheve mennesker med mørk hud, og det langt utenfor USAs grenser, men ikke minst når det gjelder å sette fokus på politivold mot svarte i USA.
Men det synes å være få betenkeligheter med at det er «de svarte» (som en samlet kategori) som rimelig egenrådig får definere dagens situasjon – og det til de grader følelsesstyrt, selv om det tilsynelatende fremlegges fakta. Det gjelder ikke minst i våre egne etablerte medier.
Bildet som presenteres er kort sagt at svarte er offer for den hvite overmakta. Amerikansk politi, typisk hvit mann, har ingen betenkeligheter med å drepe svarte, der sistnevnte presenteres mer eller mindre som uskyldsrene barn.
Kanskje er det fortidens spøkelser som styrer mediebildet, men den farligste løgnen er gjerne den der sannheten vris på.
Ingen tillit til politiet
Jeg er ingen USA-ekspert, de er det for øvrig blitt noen tusen av i Norge etter at Trump gjorde sitt inntog i amerikansk politikk, men jeg har alltid vært bevisst at vi er blant de land med verdens beste politi, kanskje det beste. I USA, hvor det sikkert også er variasjon mellom delstatene, har operativt politi kanskje bare noen måneders kurs bak seg før de ikler seg rollen med monopol på makt. Ikke ulikt en rekke av soldatene som de amerikanske myndighetene sender ut i ulike kriger.
I seg selv er dette kimen til potensielle konflikter, men bildet er straks mer nyansert enn det vi presenteres for.
I Aftenposten (26. april) kunne vi lese historien om «Politikerne lovet å legge ned politiet. Resultatet ble et ganske annet.» Saken handler i korthet om at svarte unge ikke stoler på politiet, ja de er faktisk livredd dem, og det kommer (litt uklart) frem at det er de oppdratt til. «Alle tre har fryktet politiet så lenge de kan huske», leser vi, og vi får høre om barndomsminner om hvor redd de var politiet allerede da – selv om de ikke «kunne noe om politivold».
Det kommer frem at en rekke delstater har iverksatt reformer for å kvalifisere politiet bedre, der Minneapolis kanskje var den som lovet «mest» – det var snakk om å legge ned hele politietaten. Det endte med at etaten fikk redusert budsjettet. Ja, hva kan vel gå galt om man fjerner ordensmakta? Politivolden blir nok borte, men det er vel ingen som tror at det vil løse et eneste problem med kriminalitet og (annen) vold? Heldigvis var det noen voksne til stede i Minneapolis som innså realitetene: «Den voldelige kriminaliteten, som inkluderer drap, voldtekter, ran og overfall, steg med 21 prosent fra 2019 til 2020», rapporterer Aftenposten, i tillegg til at tilliten til BLM-bevegelsen har gått ned. Men tilliten til politiet har ikke økt, i alle fall ikke hos de ungdommene som Aftenposten snakker med i Minneapolis.
Noen fakta
I samme artikkel presenteres en faktaboks, hvor det heter følgende:
- 1.127 personer døde i møte med amerikansk politi i 2020.
- 96 prosent ble skutt. De øvrige døde som følge av påkjørsel, elektrosjokkvåpen eller bruk av fysisk makt.
- I 1 prosent av tilfellene ble politibetjenten siktet for en kriminell handling.
- Rundt 7 prosent av de drepte var ubevæpnet.
- Rundt 50 prosent hadde skytevåpen.
- Svarte amerikanere har en vesentlig høyere risiko for å bli drept av politi enn hvite. Blant svarte var det 6,6 drepte per en million innbyggere. For latinamerikansk bakgrunn var samme tallet 3,8, mens det for hvite var 2,5.
Merk så spesielt kulepunkt fire og fem: Rundt halvparten av de som ble drept, hadde selv skytevåpen – mens «bare» 7 prosent hadde ikke våpen i det hele tatt. Så må vi heller ikke glemme at vi snakker kriminelle, typisk personer som er mistenkt for ett eller annet eller der politiet er kalt ut på oppdrag, selv om norske medier har en tendens til å dempe den biten. Så har vi overrepresentasjonen av svarte. For det er vel ingen hemmelighet at kriminelle kommer oftere i konfrontasjon med politiet enn lovlydige borgere.
Svarte har nesten tre ganger høyere risiko for å bli drept av politi enn hvite, selv om de «bare» utgjør rundt 13 prosent av befolkningen. Men det er stort sett taust om at svarte er – og har vært det over lang tid – sterkt overrepresentert i USA for voldsforbrytelser, ikke minst mord. Jeg prøvde for øvrig å finne tall på sannsynligheten for at en hvit politibetjent kan bli drept av en svart kriminell, men det var et tall som ikke «lå opp i dagen».
Her kommer for øvrig også den såkalte «etnisk profilering» inn, det vil si at politiet fokuserer på noen ut fra opprinnelse eller andre aktuelle kjennetegn. Det vil selvsagt også kunne føre til at helt uskyldige blir stoppet av politiet, men som et politifaglig verktøy har det vist seg å fungere. Dette skrev blant HRS om i en rapport i 2014 (s.17ff), da vi så nærmere på den (da) store nedgangen av kriminalitet i New York. Utgangspunktet var en de mest kjente kriminologene i USA, Franklin E. Zimring, hadde skrevet boken The City That Became Safe, New York’s Lessons for Urban Crime and Its Control (2012) for å forklare årsakene. Ikke minst fant Zimring at nedgangen kunne forklares ut fra politiets «hot spot policing», som går ut på å konsentrere politiinnsatsen i de områdene av byen som har hyppigst forekomst av kriminalitet med hyppige bruk av ransakinger og arrestasjoner (her knyttet til steder hvor narkotika omsettes). Metoden er ikke så ulik «etnisk profilering», men viktigst: det fungerte. Den ble likevel utsatt for noe av samme kritikk som etnisk profilering, ikke minst fordi den rammet mange svarte.
Nesten hele historien
Det ser ut til at norske medier har satt seg som mål å bidra til en enda mer opphetet konflikt mellom politi og svarte i USA. I dagens VG bringes en historie om en familie som setter frem følgende påstand (som også er overskriften): – Faren min ble henrettet
Vi får vite at den døde er syvbarnsfar, 42 år, ble skutt i bakhodet, at han satt i bilen og hadde hendene på rattet, at politiet blokkerte bilen i oppkjørselen og at det var et stort politioppbud (minst åtte politibetjenter). Sistnevnte nevnes spesifikt fordi familiens advokat bare har fått tilgang til filmen fra en av politiets kroppskameraer. «De prøver å skjule noe. De vil ikke at vi skal se alt», siteres advokaten på. Fremstillingen fra familien og deres advokat som VG gjengir via andre kilder levner liten tvil; (nok) en uskyldig svart mann drept av politiet.
Men et søk på den drepte Andrew Brown jr. gir oss en mer nyansert historie. Den sier noe om hva familien og advokaten – som for øvrig er Ben Crump, samme advokat som familien til Georg Floyd benyttet – unnlater å si noe om og som VG ikke sjekker, eller bare unnlater de også.
I newsobserver.com fremkommer, fra ulike kilder, at politiet kom til Browns hjem kl. 08:30 med arrestordre og tillatelse til husransakelse. Han var tiltalt for narkotikaforbrytelser. Det kommer videre frem at Brown er en kjenning av politiet, dømt flere ganger og kjent for å motsette seg arrestasjon og stikke av. I slike situasjoner tar politiet sine forhåndsregler, påpeker politiledelsen. Da Brown i denne situasjonen prøvde å ta bilen og stikke av, skjøt politiet mot bilens bakvindu.
Politiet kunne sikkert håndtert denne situasjonen langt bedre, men det er rimelig langt derfra til VGs reportasje. Man skulle tro at langt flere svarte enn hvite blir drept, men man glemmer å korrigere for befolkningssammensetning. I Statista kan vi jo studere denne figuren, som korresponderer med tall fra FBI. Den forteller om antallet som er skutt og drept av politiet i USA i perioden 2017 og så langt i 2021, etter «opphav» (eller rase som de sier i USA).
