Da jeg leste Kjersti Løken Stavrums, leder av den regjeringsnedsatte Ytringsfrihetskommisjonen, kronikk i VG 22. april, med tittelen «Nei, samfunnsdebatten er ikke full av hat», slo det meg: Når begynte egentlig denne påstanden om at andres ytringer er «hat» å få rotfeste i det norske debattklimaet?
I min tolkning er svaret snublende nær: Påstander om «hat», typisk definert som «hatefulle ytringer», er kommet i mangel av solide motargumenter ved kritikk av innvandring og islam. Dess mer åpenbart det har blitt med årene at innvandringsprosjektet og medfølgende islam har tært på Norge økonomisk og verdimessig, jo høyere er det blitt ropt fra de rekkene som både ville den innvandringen vi har hatt og som også kontinuerlig prøver å skjønnmale den ureformerte mastadonten islam.
Hvis denne tolkningen er noenlunde riktig, betyr det at etter å ha tømt begreper som for eksempel fremmedfiendtlighet og rasisme for innhold, eller utvannet dem så mye at de favner alt og ingenting, står en igjen med karakterdrap av avsender som en hatefull person. For en «hatefull ytring» kan per definisjon ikke annet enn å slå tilbake på avsenderen, nettopp fordi hat er en følelse, der motsatsen må være kjærlighet. Men vi kommer nok aldri til å få en handlingsplan for kjærlighetsfulle ytringer, slik vi har fått handlingsplan både mot hatefulle ytringer (2016-2020) og hat mot muslimer (2020-2023).
Straffelovens § 185
Kjersti Løken Stavrum nevner verken innvandring eller islam i sin kronikk, men hun nevner straffelovens § 185, også omtalt som «rasismeparagrafen», noen hun for øvrig mener er feil, uten å konkretisere akkurat det. Det er imidlertid nærliggende å anta at det handler om at begrepet «rasisme» ikke er å finne i lovteksten.
Hun skriver:
En viktig del av Ytringsfrihetskommisjonens arbeid angår paragraf 185 i straffeloven om hatefulle ytringer. I debatten om denne paragrafen mener noen at den bør fjernes, andre at den bør utvides eller omskrives. ( … )
Kommisjonen diskuterer paragraf 185 i en kontekst der vårt felles offentlige ordskifte i stadig større grad omtales som hatefullt. Påstander om trusler og hets er mange og de kommer fra enkeltpersoner, fra PST, fra Politiet, fra Kommunesektorens organisasjon, stortingspresidenten, og kunstmiljøet for å nevne noen.
Flere aktører som fremmer påstander om trusler, hets og hatefulle ytringer kunne med fordel vært nevnt, ikke minst mediene og stortingspolitikere. At slike påstander om andres «hat» har fått en fremtredende plass i politikken – med mediene som smittespreder – er særdeles uheldig, for ikke å si farlig, i et liberalt demokrati.
Løken Stavrums poeng er imidlertid at det er skapt et inntrykk av at hvis du uttrykker deg offentlig, så er sannsynligheten stor for at du «vil bli sablet ned». Men er nå dette egentlig riktig da, spør hun, og svaret hennes er i korthet nei. Det skal jeg komme tilbake til, men la oss dvele litt ved hvorfor nettopp denne § 185 er blitt så flittig diskutert de siste årene.
Regjering på ville veier
Rett før jul i 2008 skjedde det noe mistenkelig i Justisdepartementet.
Det var fredag ettermiddag 19. desember og de fleste hadde nok forlatt arbeidsplassen for å ta siste juleinnspurt eventuelt at jobben hadde invitert til julegløgg. Da kom det inn en pressemelding fra daværende justisminister Knut Storberget (Ap) hvor det het at regjeringen ville avskaffe den sovende blasfemiparagrafen (en lov som for øvrig Senterpartiet var en ivrig tilhenger av) og utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at den omfattet kvalifisert angrep på religion eller livssyn. Kort sagt: religionskritikk skulle få dårligere kår i Norge, ytringsfriheten skulle strammes inn, og det var lite skjult at det først og fremst handlet om å «verne» islam.
Siden Norge var gått i julemodus kom det ingen «offentlige» reaksjoner, men de kom til gjengjeld i sosiale medier. Kort fortalt ble motstanden mot en slik inkorporering av blasfemiparagrafen i straffelovens § 185 så stor at flertallsregjeringen Stoltenberg II trakk forslaget (februar 2009). For øvrig ble det samme dag fra samme justisdepartement sendt ut en ny pressemelding, denne gangen om hijab til politiuniformen. Også dette forslaget førte til et sabla bråk, og regjeringen endte med igjen å måtte trekke forslaget.
Men bakteppet for overnevnte er å finne et helt annet sted, nemlig i Muhammedkarikatur-striden utløst i Danmark i 2005 (her finner du en samleside over saken på vårt gamle nettsted), selv om sikkert ikke alle er enige i det (det ville jo være å innrømme det som etter all sannsynlighet er problemet).
Krenkede – og truende – muslimer
Muslimer verden over hevdet seg dypt krenket av Muhammed-karikaturene og folk ble drept. Den gang etterlyste blant annet den nåværende kulturminister Abid Raja (V) en ny blasfemibestemmelse i straffeloven for å forhindre «at liknende konfliktsituasjoner skal oppstå i fremtiden». Det ligger en dårlig skjult trussel i tankegangen, men tanken var plantet og mange, ikke minst blant muslimene, omfavnet ideen. Det gjorde den daværende regjering også, selv om de prøvde å løse det mens engler daler ned i skjul.
Men det lå også noe annet som dirret skremmende i bakhodet: Salman Rushdi, som etter at boken Sataniske vers ble møtt med dødsfatwa av Ayatollah Khomeini i 1989, og som utløste voldsomme demonstrasjoner fra muslimer – også i Norge, og mordforsøket i 1993 på forlegger William Nygaard. Khomeini anklaget Rushdi og hans like for «islamofobi» og likestilte det med rasisme. Khomeinis argumentasjon ble begjærlig grepet av OIC i FNs menneskerettighetsråd, der de ved flertall «styrer» en rekke av rådets resolusjoner, blant annet forsøkene på å gjøre det straffbart å kritisere islam med beskyldninger om islamofobi og rasisme. De fikk også iverksatt FNs rasismekonferanser (den første i Durban 2001). Men de har stelt i stand langt mer enn det, i det gjeldende tidsrom kan nevnes blant annet:
- I 2005 greide OIC-landene å få vedtatt en resolusjon i Rådet (den daværende menneskerettighetskommisjonen) som fordømmer krenkelse av religioner (Combating defamation of religions, Human Rights Resolution 2005/3).
- I 2006 uttrykte daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan, at «pressefriheten alltid må praktiseres på en slik måte at den fullt ut respekterer religiøse følelser og grunnprinsippene i alle religioner».
- I september 2007 fastslo FNs menneskerettighetskommissær at «hykleri og fordommer preger europeernes holdning til muslimer».
- I 2008 oppfordret OIC FN-generalsekretæren Ban Ki-moon om å ta kontakt med regjeringene i landene som tolererte offentliggjøringen av Muhammed-karikaturene, og «oppfordre dem til å ta de nødvendige forhåndsregler for å unngå ytterlige krenkelser». OIC oppfordret også Ban Ki-moon til motstand mot enhver form for «sverting» av islam.
Man må være rimelig blind og døv for ikke å se tegningen. «Krenkelses-toget» var satt i gang i Europa, med sterke krefter ombord, og de angivelig krenkede fikk blod på tann. Det fikk de fordi de samme registrerte at de ikke møtte noen betydelig motstand. Svært få tok opp kampen for ytringsfriheten og det sekulære demokratiet. Tvert om faktisk, politikerne og offentligheten godtok argumentasjonen fra den påståtte krenkede minoriteten og begynte å handle deretter. (At argumentasjon i begge disse sakene var at over 1 milliard muslimer var krenket, får vi bare notere oss som selektiv bruk av minoritet).
Blir du sablet ned i offentligheten?
Tilbake til Kjersti Løken Stavrum og hennes forklaringer på at samfunnsdebatten ikke er full av hat. Hun viser blant annet ISF-undersøkelsen som forteller at 71 prosent sier de aldri har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer, 26 prosent har, mens 5 prosent, som i 2015, har opplevd konkrete trusler. Hun sier derimot ingenting om at 69 prosent sier at de opplever politisk korrekthet som et problem i Norge – for det er kanskje her noe av svaret ligger. For det handler i min tolkning om hva du ytrer deg om og hvem du er.
Å si noe kritisk om innvandring og islam kan gjøre deg til fritt vilt; du blir ikke bare sablet ned, du kan ende opp som persona non grata . Det er bare å ta HRS som eksempel. Det er ikke måte på hvilket «hat» vi beskyldes for, som ikke har noen rot i virkeligheten, men det hjelper ikke – vi mener noe feil om feil ting. Selvsagt kan vi også gjøre feil, men det er ikke i nærheten av hva vi beskyldes for – også fra Stortingets talerstol.
Så handler det om hvem. For tilhører du en (akseptert) minoritet, som for øvrig også straffelovens § 185 er ment å beskytte, så kan en visstnok lire av seg det meste og gjemme seg bak minoritetsdefinisjonen- uansett hvilken posisjon en har i samfunnet. Ta for eksempel Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) og Oslos AUF-leder Varin Hiwa som vil gå til kamp mot «etnisk profilering» i politiet og kurse kommuneansatte i «strukturell rasisme» – ikke basert på dokumentasjon, men på (egne) følelser. Samme Gunaratnam har også hevdet seg motarbeidet av «hvite, eldre mannfolk». Eller alle debattene om rasisme og dets like som, i den grad de baserer seg på fakta, er svært så selektiv i utvalget. Men blir noen av disse «sablet ned» i offentligheten? Nei, men de samme kan tillate seg å sable ned dem de ikke liker, der det nyimporterte nå er «hvite privilegier» og kanskje spesielt de farlige «hvite menn over 50».
Løken Stavrum avviser da heller ikke at noen beviselig får «harde angrep i kommentarfelt og sosiale medier», men det er dessverre ikke bare der. Harde angrep kan like godt komme i de etablerte mediene, de er bare mer sofistikert. Men for Løken Stavrum er det disse beviselige angrepene som «gjør det vanskelig å problematisere påstander om et hatefullt debattklima». Kan det tenkes at Løken Stavrum selv styrer godt unna det hun vet er spesielt betent, bevisst eller ubevisst?
Jeg er for øvrig også helt enig med henne i at dette «hatefulle ordskiftet» generelt er sterkt overdrevet og at mange legger seg skinnflate straks de beskyldes for ett eller annet ved å vise til «hatefulle» reaksjoner, som ikke er særlig annet enn motargumenter. Sistnevnte kan selvsagt være klønete formulert, men kvalifiserer nødvendigvis ikke til noe «hat». Men skal Løken Stavrum, og ikke minst Ytringsfrihetskommisjonen, ta et oppgjør med hatefulle ytringer i det offentlige ordskiftet, nytter det ikke å styre unna det «ubehagelige». For jeg er også enig med Løken Stavrum at vi må «finne bedre løsninger enn enn å straffe stadig flere ytringer og ytrere», men kanskje en av disse løsningene bør være å bli offentlig ærligere?
Da sitter vi igjen med spørsmålet: Hvorfor får «hat» slik plass i det offentlige ordskifte? Jeg er ikke tvil: fordi vi ikke protesterer og avviser slike påstander. Vi aksepterte at rasimebegrepet fløt ut, vi aksepterte islamofobi-begrepet, vi aksepterte utvidelsen av «hatefulle ytringer», vi aksepterte at kritikere ble «fornektere» og nå aksepterer vi (tilbakeslaget) om svart og hvit (hudfarge). Hva er det neste vi vil akseptere, sånn for å tilfredsstille noen påståtte krenkede og tro at vi bevarer freden?