Det vites foreløpig lite om hva de menneskelige, personlige følgene av koronanedstengingen vil være. Men vi har allerede fått noen forvarsler, og disse bør tas på største alvor.
Økningen i antall mishandlede barn – så grovt mishandlet at noen av dem har dødd av skadene – er ett slikt forvarsel. Rapporter om økt forekomst av vold i nære relasjoner generelt, er et annet slikt varsel, for det er naivt å tro at volden vil avta når samfunnet skal gjenåpnes. Når voldsutsatte blir tvunget til å oppholde seg hjemme i enda større grad enn før, øker også risikoen for å utsettes for mer vold og grovere vold. Høyst sannsynlig vil gjenåpning trigge voldsutøverne, da gjenåpning medfører å frata voldsutøverne kontroll.
Et neglisjert ansvar
Vi kan alle huske tilbake til den første nedstengingen for over et år siden. Bekymrede politikere ropte opp om sårbare barn og uttalte frykt for hva som skulle skje med disse barna. I all hovedsak må man kunne si at denne bekymringen er et uttrykk for neglisjert ansvar for innvandrerbarna. Dersom man har reell bekymring for barn, kopler man på hjelpeapparatet. Det er all grunn til å anta at både barnehager og skoler i for liten grad sender bekymringsmeldinger til barnevernet når bekymringen handler om innvandrerbarn. I en slags misforstått snillisme overtar førskolelærere og lærere selv ansvaret for disse barna i stedet. De følger dem ekstra tett opp i landets klasserom og barnehagekohorter og tenker på seg selv som kompenserende for foreldrenes manglende omsorgsferdigheter.
Forskningen viser også det samme. Det sitter langt inne å kople inn hjelpeinstanser når det gjelder minoritetsbarn. Det er ulike årsaker til at det er enklere å melde mistanke om skadelig foreldreskap når det involverer norske foreldre, men faktum er at innvandrerbarna ender opp som en slags annenrangs barn, med færre rettigheter og større risiko for å utsettes for vold og neglekt på hjemmebane.
Misforholdet mellom offentlig innsats og omsorgsferdigheter viser seg tydelig i barnevernets egne rapporter. Mens innvandrerbarn er i langt større risiko for å utsettes for vold enn hva norske barn er, er det ingen tilsvarende prosentvis forskjell i antallet omsorgsovertakelser. Innvandrerbarna er overrepresenterte i barnevernet, men kun under punktet frivillige hjelpetiltak. Den grove volden går ofte under radaren.
Nå foreligger en fersk rapport som konkluderer med det samme: Koronarestriksjonene rammet ekstra hardt ungdom som i utgangspunktet hadde et hjelpebehov.
Toppen av isfjellet
Enhver voldsforsker vil vite at der det er forhøyet forekomst av vold, er det også forhøyet forekomst av seksualisert vold. Det er grenseoverskridende å slå et annet menneske – i særdeleshet et menneske som er langt svakere enn deg selv. Når denne grensen er overskredet, overskrides oftere også andre grenser. Slik er voldens vesen – et ofte eskalerende, dehumaniserende menneskesyn gjør at også grensen for å utsette den andre for seksuelle overgrep oftere overskrides når overgriperen allerede har tydd til fysisk vold.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) er blant dem som har gjort forskning på norske ungdommer under pandemien.
NKVTS’ rapport viser at omtrent 15 prosent av ungdommene som deltok i undersøkelsen fortalte om minst én form for vold eller overgrep ukene skolen var stengt. Den mest alminnelige formen for vold var psykisk vold, etterfulgt av seksuelle overgrep på nett, vitne til vold i hjemmet, fysisk vold og seksuelle overgrep av en voksen.
Ungdom som fortalte om volds- og overgrepserfaringer under skole-nedstengingen, hadde i all hovedsak opplevd dette hjemme, ifølge rapporten. Rapporten viser at jenter var mer utsatt for nesten alle former for vold og overgrep sammenlignet med guttene. Kjønnsforskjellen er større og mer gjennomgående sammenlignet med funn fra en tidligere studie året før, konkluderer forskerne.
Ungdom i lavinntektsfamilier og der foreldrene hadde psykososiale vansker var mer utsatt for alle former for vold og overgrep under skolenedstengingen, sammenlignet med ungdom uten slike belastninger i familien.
Innvandrerfamiliene er overrepresentert på statistikk over både vedvarende lav inntekt og har flere psykosomatiske plager og psykiske helseproblemer.
Det er ikke gjennomført kvalitative studier av seksuelle overgrep mot barn med innvandrerbakgrunn i Norge, og tall som fremkommer i kvantitative undersøkelser gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå omfang eller se på eventuelle kulturforskjeller. Det lille man vet om seksuelle overgrep i innvandrermiljøene er det bred faglig konsensus om at er toppen av isfjellet.
Farlige signaler
Stigmatiseringsangsten blant politikerne og ikke minst den pågående politiske aktivismen for å få gjennomslag for synet på påstått «strukturell rasisme» og «etnisk profilering» begått av landets offentlig ansatte, gjør at innvandrerbarna blir stående i en helt umulig spagat.
Hvor skal man søke hjelp dersom hjelpeapparatet er rasistisk? Hvordan skal man kunne fortelle om overgrep når landets barnehagelærere, lærere og barnevernsansatte er mer opptatt av å forstå foreldrene på en kultursensitiv måte? Hvordan finne samsvar mellom å utsettes for overgrep og stadig bombarderes med påstander om at nordmenn er rasistiske svin? Hvordan skal barn og unge forstå hvordan de skal komme seg vekk fra misbruk og vold dersom politikerne fortsetter å betegne ethvert opplysningsarbeid om muslimsk ukultur som islamofobi?
Kultursensitiviteten passiviserer hjelpeapparatets ansatte til ikke å gripe fatt i overgrepsproblematikk, mens innvandrerbarna får så blandede signaler at de ofte ikke engang er klar over at de kan søke hjelp. Det er i realiteten et høyst rasistisk antirasismearbeid som vil kunne få katastrofale følger for en hel generasjon innvandrerbarn.
Voldsforekomsten i muslimske familier er så høy under pandemien at til og med den muslimske, islamistiske, humanitære organisasjonen Islamic Relief kaller kombinasjonen misbruk og korona for «en usynlig morder».
I praksis får vi en skyggegenerasjon som vokser opp uten tillit til verken sitt eget miljø eller til samfunnet. De sviktes av begge. Resultatet kan bli den mest segregerte innvandrergenerasjonen noensinne. Framtiden vil vise hvilke krefter som snapper disse unge opp og lover dem fellesskap og oppreisning.