Det er så mye vi vet, men som vi ikke gjør noe med. Vi vet for eksempel at hvis asylsøkere kommer seg inn i Europa, så er det nesten umulig å få dem til å returnere til hjemlandet – uansett hvor lite hjelpetrengende de er. Det handler ikke bare om rettighetsbaserte konvensjoner, internasjonale avtaler og nasjonale regelverk, men også om «humane» aktivister som uansett ikke vil forholde seg til lover og regler i møte med enkeltmennesker.
Norge lar dem bli – Danmark vil løse problemet
Siste skudd på denne stammen i Norge er at det nå gis permanent opphold, med alle de rettigheter det medfører, til asylsøkere med avslag, som er 65 år eller eldre og har vært mer enn 16 år ulovlig i Norge. Dette er såkalte «ureturnerbare», da de av ulike grunner ikke kan tvangsreturneres, for eksempel at de ikke vil oppgi egen identitet, at staten krever at den avviste asylsøkeren selv må ønske å dra hjem eller at hjemlandet ikke vil ta de imot. Politiet har da også poengtert at det er svært få som er ureturnerbare; «det er ytterst få som ikke kan returnere til sin hjemland dersom de selv ønsker det». Men regjeringens vedtak, anført av KrF selv om saken ligger i Justisdepartementet, handler ikke om realiteter, men et politisk spill på følelser. Den fremmes da også som en slags gladsak i VG.
I Danmark prøver derimot den danske regjeringen å komme problemet til livs. Derfor har regjeringen klart og tydelig sagt at de vil jobbe for asylmottak utenfor Europa. Det betyr at asylsøkere som kommer til Danmark vil bli sendt til det aktuelle asylmottaket, hvor de må være mens asylsøknaden behandles. Det er mange år siden FrP (Per-Willy Amundsen i 2009) foreslo det samme i Norge, men det ble avvist med det sedvanlige – krav om solidaritet, internasjonale forpliktelser, beskytte sårbare mennesker, moralsk plikt, altså alt annet enn å først og fremst tenke på Norges beste og kanskje også på mange av asylsøkernes beste. For en reise halve verden over, typisk organisert av menneskesmuglere, er ikke bare kostbar, men kan være livsfarlig.
Etter folkevandringskrisen utløst i 2015 ble imidlertid flere tilhengere av ideen om asylmottak og søknadsbehandling utenfor Europa, ja til og med EU-kommisjonen kom til at det kanskje ikke var verdens dårligste idé, selv om den ikke smakte så godt, da EU nettopp har brukt de overnevnte sedvanlige frasene for å fordele asylsøkere utover i Europa. Men etter at de europeiske landene gjorde sitt for å begrense innvandringen, blant annet med nasjonal grensekontroll, roet folkevandringen seg ned – og asylmottak utenfor Europa puttet i en skuff. FN kom så med den mer kjøpbare ideen om at det måtte bli flere lovlige veier inn til Europa, den såkalte migrasjonsavtalen, som også ble applaudert av EU-kommisjonen.
Problemet er imidlertid ikke flere lovlige veier inn, problemet er at vi ikke praktiserer de lovlige veiene ut. Ergo vil det ikke løse problemene med retur av de med avslag eller som mister oppholdsgrunnlaget. I tillegg løser det ikke problemet med at de er mest ressurssterke som klarer å finne veier til Europa, på bekostning av de mest sårbare. Men sistnevnte roper ikke så høyt, så da forholder ikke politikerne seg.
Danske politikere dro imidlertid til Rwanda.
Men er det ikke… ?
Selv om asylmottak utenfor Europa, ikke minst i Afrika, har vært opp flere ganger den siste tiden i den danske debatten, så vakte det stor oppmerksomhet da følgende «plutselig» dukket opp på sosiale medier:
Innvandring- og integreringsminister Mattias Tesfaye (S) og utviklingsminister Flemming Møller Mortensen (S) var på offisielt besøk – og signerte ett eller annet – i Rwanda, avslørt av Rwandas utenriksminister på Twitter. Hva foregår, var gjennomgangsspørsmålet i danske medier.
Begge departementene kunne bekrefte at det var signert to avtaler med formål å legge opp til et tettere asyl- og innvandringssamarbeid – men det var ingen forpliktende avtaler, ble det lagt til. Hva betyr så det? spekulerte mediene, men det var bare å vente til de to statsrådene var tilbake på dansk jord.
Og like «plutselig» ble det 29. april, altså i går, fremsatt i Folketinget fra nettopp Tesfayes departement et forslag om lovendring i utlendingsloven som skal skape «mulighet for overførsel av asylsøkere til asylsaksbehandling og eventuell etterfølgende beskyttelse i et tredjeland».
Samme dag var Tesfaye og Møller Mortensen tilbake i Danmark – og avviser enhver sammenheng mellom lovendringen og besøket i Rwanda.
Sparsom med opplysninger
På spørsmål til Tesfaye fra dr.dk om det ble diskutert asylmottakssenter med regjeringen i Rwanda, svarer han ærlig med et «politikersvar».
– Det blir et politikersvar fra min side, fordi vi vil gjerne at disse diskusjonene foregår i fortrolighet. Hvis det kommer mer kjøtt på beina, så skal vi nok orientere både Folketinget og offentligheten. Men jeg tror folk har forståelse for at disse diskusjonene og forhandlingene kan vi ikke ha på en fjernsynsskjerm, sier Tesfaye.
Selv om Tesfaye nekter å bekrefte om det har vært diskusjon om et slik senter i Rwanda, så avviser han ikke at Danmark vil ytterligere finansiere asylmottaksenter som ble etablert i Rwanda i 2019, den gang for asylsøkere som var strandet i Libya. Han sier også at de under besøket i Rwanda var innom dette senteret.
Det er mye som tyder på at Rwanda er et land som den danske regjeringen ønsker å satse på for å få asylmottak utenfor Danmark, men de holder kortene tett til brystet.
– Vi har nå laget en konkret aftale om at vi skal arbeide videre med det som er ønskene fra Rwandas side og fra dansk side. Det er den ramme, vi har satt opp. Det blir et arbeid som kommer til å foregå fra nå av, sier utviklingsminister Møller Mortensen, og legger til:
– Når man reiser ut og besøker fremmede land, så lager man et «memorandum of understanding». Det er det vi har gjort. Det er helt allminnelig. Vi har fremmet noen tanker og satt en signatur på det. Så det her er ikke særlig konkret.
At regjeringen ønsker å holde disse forhandlingene «hemmelig» er full forståelig, da de etter all sannsynlighet vet at det er flere – ikke minst i mediene – som kan stikke kjepper i hjulene. Men det store spørsmålet er hvilke andre land den danske regjeringen kanskje har innledet samtaler med. Uansett er det nok ikke det siste vi hører om Danmark og Rwanda.
Hvis den norske regjeringen har noen planer som ligner, så holder de det i alle fall svært hemmelig. Sannheten er vel heller at de avventer hva EU-kommisjonen kommer til å gjøre, og da vet vi én ting: vi blir bakpå igjen.