De som bor i Budstikkas nedslagsfelt (Asker og Bærum) har nok fått med seg den massive kampanje til fordel for Mustafa Hasan (18) som har fylt spaltene de siste månedene. For dere andre kan vi ta en kort oppsummering: Mustafas mor, Samar Hasan, løy seg til opphold i Norge. Hun hevdet å være statsløs palestiner, men realiteten er at hun er statsborger i Jordan. Jukset ble avdekket, der mor og barn måtte forlate landet i 2017. Men Samar etterlot den da 14-årige Mustafa, som følgelig (som mindreårig) fikk opphold inntil han fylte 18 år. Det ble han sent i fjor, og utreisefristen er satt til 1. juli 2021 (slik at han kunne fullføre videregående skole). Da våknet aksjonistene for alvor, men til tross for tap både i tingretten og lagmannsretten planlegges en ny runde i rettssystemet. Det er også samlet inn rundt 750.000 kroner til «Stopp utkastelsene av Mustafa», penger som etter all sannsynlighet i hovedsak havner i advokatens lommer. Du kan lese mer om Mustafas sak ved å søke hans navn her på rights, da vi har omtalt den flere ganger.

Men nå har aksjonistene, ikke minst i Budstikka, også startet kampanje for søsteren til Mustafa: den nå 12 år gamle Sara.

11. april hadde Budstikka en tåredryppende reportasje om Sara. Vi får vite at Sara er født på et sykehus i Tønsberg, som nummer åtte i søskenflokken, og at det eneste jenta ønsker er å få komme tilbake til Norge. Hun bor nå i Palestina, og har det visstnok bare fryktelig. Vi får gjenfortalt den forferdelige morgenen da bevæpnet politi møtte opp hos dem, klar for å starte returen. Sara gråt, var redd og skremt, men mamma var ikke hjemme, heter det. To av de eldre brødrene hennes ble sendt med fly ut av landet, mens Sara ble transportert av barnevernet til en støttespiller av familien. Der bodde hun noen uker, til moren dukket opp igjen.

Men 13. desember, på Luciadagen som Budstikka presiserer, fikk mor Samar beskjed om oppholdet ikke ble forlenget. Hun tok da datteren med seg å dro straks – med destinasjon Tyskland med tog for bo der som midlertidig asylsøker, mens de ventet på at anken på avslaget i Norge ble behandlet i Høyesterett. I Tyskland var alt trist. Asylmottaket hadde hvite, sterile vegger, Sara fant «tyggis på veggene der hun skulle sove», de fikk ikke gå ut og se rakettene på nyttårsaften.

– Vi var på mange ganske ekle steder. Vi hadde felles do og dusj uten dører, vannet var alltid kaldt. Det var så vanskelig å være i Tyskland, for vi visste aldri hva som skulle skje eller hvor vi skulle være i morgen. Om vi kom til å være i Norge, Tyskland, Jordan eller Palestina, forteller Sara på Skype til Budstikka.

Men anken ble avslått av Høyesterett. Da tok moren Sara til Jordan der noen av sønnene bodde, nå er de visstnok flyttet (til USA, Libanon og Tyskland). Så til Palestina der mor Samars familie bor. Sara er imidlertid innskrevet på skole i Jordan, og får undervisning derfra. Det er visstnok også forferdelig.

– Da jeg startet, var det vanskelig fordi jeg ikke kunne skrive arabisk. Før gråt jeg før hver dag på skolen i Jordan, for jeg bare likte det ikke. Lærerne er strenge. I Norge lærte vi om mange forskjellige religioner, her lærer vi bare om islam. Gymmen er ikke gøy, som det var i Norge. Ingenting er som i Norge, hvor jeg følte meg komfortabel, sier Sara.

( … )

– Jeg er født og oppvokst i Norge. Hvorfor skal ikke jeg få bo der? Jeg er norsk. Hvorfor har jeg ikke et sted å kalle hjem?, spør hun.

Hele saken om Sara er tilgjengelig hos Budstikka. Så kan jo enhver gjøre seg opp sin egen mening om sitatene som er tillagt Sara virkelig kan tilhøre en 12-åring som har bodd fire år utenfor Norge? Saken har for øvrig en rekke bilder av en yngre utgave av Sara.

Ikke bare aksjonerer journalister og privatpersoner for Mustafa, også politikerne i Asker (minus FrP) har laget sin egen støttegruppe. Nå blir det vel krav om at også Sara «må få komme hjem». At man ikke evner stå opp for norsk regelverk fikk meg igjen til tastaturet, og jeg har følgende i dagens Budstikka:

Hvor er Saras hjem?

«Jeg er norsk. Hvorfor har jeg ikke et sted å kalle hjem?» Dette lurer Sara Hasan på, og det ble også overskriften på Budstikkas reportasje 11. april.

Slike oppslag vekker følelser hos leserne, og det var selvsagt meningen. Budstikkas journalist burde imidlertid rettet spørsmålet til Saras mor.

Barn har alltid måttet lide for foreldrenes gale avgjørelser. Også Sara og hennes bror Mustafa. Foreldre fra enkelte kulturer behandler barn på en måte normale norske foreldre aldri hadde gjort. Som å forlate sine mindreårige barn i ukevis. Saras mor gjorde det.

Dømt til fengsel

Sara ble født i Norge fordi hennes mor løy seg til opphold i Norge ved å si hun var statsløs palestiner. Selv om hun hadde gyldig jordansk pass, som hun til og med dro til Jordans ambassade og fornyet under oppholdet i Norge. For det ble hun idømt 90 dagers fengsel hvorav 30 dager ubetinget.

Hun har også løyet seg til store beløp i diverse ytelser fra Nav, vel vitende om at hun ikke hadde rett til opphold i Norge. Nav har anmeldt henne for dette, men saken kom aldri opp i retten så lenge hun hadde forlatt Norge.

Det er kanskje like greit, det ville ha kvalifisert til en vesentlig strengere straff enn 90 dager, og det koster å ha folk i fengsel.

Avslag og anke, avslag og anke

Men hva vi skal gjøre med foreldre som lyver seg til opphold og tar med seg mindreårige barn? Som til og med føder barn her? Og som deretter utnytter den rettssikkerhetsgaranti som ligger i at Utlendingsdirektoratets (UDIs) avslag på en asylsøknad først kan klages inn til Utlendingsnemnda UNE, og deretter kan det tas ut stevning for Oslo tingrett for å få UNEs vedtak kjent ugyldig.

Taper du i tingretten, kan du anke til lagmannsretten. Saras mor gjorde det. Derfor tok det tid før det forelå en rettskraftig dom. For et barn på åtte år kan dette i praksis ha tatt halve livet. Men hva er alternativet?

Vi kunne selvsagt ha sendt familien rett ut av landet uten noen klageadgang etter at Utlendingsdirektoratet hadde avslått asylsøknaden. Andre land gjør det. Men slik gjør vi ikke i Norge.

Vi kan heller ikke sette oss i en situasjon der de som lyver seg til opphold, bruker alle midler for å trekke ut tiden i håp om at de til slutt blir belønnet med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Hvem skal ordføreren skylde på nå?

I juni skal UNEs avslag på oppholdstillatelse for Mustafa på nytt behandles av Oslo tingrett for å få prøvd gyldigheten av vedtaket. Hvis tingretten heller ikke nå finner noe galt ved vedtaket, vil Mustafa høyst sannsynlig på nytt bli pålagt å erstatte UNEs saksomkostninger.

Hva vil Askers ordfører Lene Conradi gjøre da? I desember i fjor forledet hun Askers formannskap til å bevilge 243.750 kroner til Mustafa for å dekke noe hun kalte gjeld arvet etter moren. Til tross for at dette var saksomkostninger Mustafa ble idømt i tingrett og lagmannsrett der han selv var part.

Hvis Mustafa på nytt taper saken, kan Conradi ikke lenger skylde på moren.

Det er Stortinget som fastsetter reglene for utlendingsforvaltningen. De må følges. Det nytter ikke å si ja til de man synes mest synd på. Da er vi på ville veier.

(Forside: illustrasjonsfoto)