Nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) inneholder ikke noe nytt: «Over halvparten av sosialhjelpsmottakerne er innvandrere» var tittelen på vår artikkel om tallene fra 2017, da med tall fra en rapport fra Nav. Dette året bikket mottakerne med innvandrerbakgrunn den magiske 50-tallsgrensa (fra 49,2 prosent i 2016 til 51,9 i 2017) av sosialhjelpen. Da gikk 6,6 milliarder kroner til sosialhjelp, og det het at antallet sosialhjelpsmottakere har økt hvert år siden 2012. Særlig innvandrere fra Afrika og Asia har høy sosialhjelpshyppighet.
Hva heter det i dag? Omtrent det samme, bare med nye tall.
Asia og Afrika dominerer
Under tittelen «Over halvparten av sosialhjelpsutbetalingene går til innvandrere» kan SSB fortelle oss at i 2019 ble 56 prosent av den økonomiske sosialhjelpen utbetalt til innvandrere. Totalt gikk det i underkant av 7 milliarder kroner til sosialhjelp, herav i underkant av 4 milliarder til innvandrere i Norge.
Det fremkommer videre at fra 2013 til 2019 har andelen innvandrere blant dem som mottar sosialhjelp økt fra 36 til 45 prosent. I samme periode økte innvandrerbefolkningen med i underkant av 3 prosentpoeng (fra 12 til 14,7 prosent ved inngangen til 2020). Blant de innvandrerne som mottar sosialhjelp dominerer personer Asia og Afrika, men det er større sjanse for at en afrikaner mottar sosialhjelp enn en asiat. For selv om det er langt flere innvandrere i Norge med bakgrunn fra Asia (ca. 33 prosent) enn Afrika (ca. 14 prosent), så er antallet sosialhjelpsmottakere omtrent like store.
Med andre ord tar innvandrerandelen på 45 prosent av sosialhjepsmottakerne med seg 56 prosent av sosialhjelpsbudsjettet. Selv om det er store variasjoner i hvor mye sosialhjelp de ulike får utbetalt, forteller median utbetalt stønad (utbetalingen som ligger i midten når man setter utbetalingene i stigende eller synkende rekkefølge) for innvandrere var på 42.600 kroner per år. Til sammenligning var den for nordmenn omtrent halvparten, 23.200 kroner. Innvandrere mottar også sosialhjelp over lengre tid enn nordmenn.
Hovedinntekt
SSB viser til at stønadsutbetalingene avhenger blant annet av om sosialhjelpen er å anse som hovedkilden til livsopphold eller om det kommer på toppen av annen inntekt, trygd/pensjon eller lignende. For sistnevnte vil introduksjonsstønaden for innvandrere skille seg ut, da den kun gjelder innvandrere, men for en avgrenset periode. Men det heter at av de 7.000 som deltok på introduksjonsprogrammet i 2019, var litt over 16 prosent også langtidsmottakere av sosialhjelp. Halvparten av de som hadde introduksjonsstønaden som hovedinntekt, men også mottok sosialhjelp, hadde barn.
Som vi ser av figuren under, skiller andregenerasjon (norskfødte med innvandrerforeldre) seg sterkt ut ved at av dem som mottok sosialhjelp hadde hele 54 prosent dette som hovedinntekt. Så kan det jo legges til at av sosialhjelpmottakerne utgjorde andregenerasjon 2 prosent (de utgjorde 3,5 prosent av landets befolkning og er en ung gruppe), mot 45 prosent innvandrere og 53 prosent nordmenn.
For innvandrere og nordmenn (befolkningen for øvrig) var det 41 prosent for begge som hadde sosialhjelp som hovedinntekt. Nordmenn skiller seg ut ved at en høy andel av dem som også mottar sosialhjelp, har trygd/pensjon som hovedinntekt (35 prosent).
Sosialhjelpsmottakere med innvandrerbakgrunn har oftere barn under 18 år enn sosialhjelpsmottakere blant nordmenn, om lag 40 mot 20 prosent. I tillegg har innvandrere flere barn.
Folk flest
I rapporten fra Nav for 2019 fremkommer at for 2019 var det liten nedgang i antall sosialhjelpsmottakere i forhold til 2018. I 2019 var det i gjennomsnitt hver måned 59.200 personer som mottok sosialhjelp, det er en nedgang på 800 personer sammenlignet med gjennomsnittet fra året før. Men mer interessant, hvorfor denne nedgangen?
Jo, fordi det har vært en betydelig nedgang i antall asylankomster de siste årene. Færre nyankomne asylsøkere er høyst sannsynlig forklaringen på at andelen mottakere av sosialhjelp blant innvandrere har gått noe ned. Det forteller oss en annen ting: politikk nytter. Hvis vi ikke ønsker å produsere flere sosialhjelpsmottakere, så må vi redusere innvandringen og sette inn tiltak for dem som allerede er her. For mange, ikke minst grupper fra Afrika og Asia, har ikke bare mangelfull utdanning, men er grupper med kort botid som typisk får mange barn. Det gir dem dårlig arbeidsmarkedstilknytning, i tillegg til at få har opparbeidet seg trygderettigheter. Da er veien kort til å bli sosialklient.
Like kort er veien til såkalt barnefattigdom, for dem blir det – av helt «uforståelige grunner» – bare flere av.
Likevel skal vi fortsette med en ikke-bærekraftig innvandring som vi vet skaper de problemene som den ene etter den andre politikeren – særlig i et valgår – lover på tro og (mangel av) ære å bekjempe? For hvem skal ikke sikre «folk flest», der vi alle skal jobbe før vi danser, barnefattigdommen er bare å trylle bort og forskjells-Norge er visst noe faenskap de borgerlige partiene dyrker, ja, så flå de rike, lov mer «gratis» til de mest trengende og alt blir bra. Putt fingra i øra, knip igjen øya, lyv så det renner av deg, og det blir det svart bil, privatsjåfør, anstendig lønn og feit pensjon på valgets vinner, mens taperen er den gruppen som mest av alt utsettes for partienes slagord: folk flest.
Ja, vi må jo nevne unntaket på Stortinget; Fremskrittspartiet, men de er visstnok bare en gjeng rasister eller noe. Men det er som Jon Helgheim (FrP) sier til Nettavisen, løsningen er å redusere innvandringen (den ikke-bærekraftige), mens problemene nødvendigvis vil bli enda større med innvandringsliberale partier. Antakelig vil ikke «folk flest» innse det før det går personlig ut over en selv, men da er det for sent.