Aldri tidligere har flere barn i Norge blitt siktet for vold, trusler, ran og utpressing enn i dag. Det er bred barnefaglig konsensus om at voldelig og/eller fraværende oppdragelse gir voldelige barn, men samtidig som andelen voldelige barn er mer enn fordoblet på bare få år, finnes ingen reell fasit på hvordan problematikken skal løses. Verken forebyggende tiltak, kriminalomsorgen eller barnevernet kan skilte med fungerende tiltak, og tilbake sitter en segregert barnegenerasjon som påfører andre barn alvorlige lidelser.
Alle vet
Det er ingen hemmelighet at barneoppdragelse ser forskjellig ut i Norge og eksempelvis Somalia eller Pakistan. Forskjellen mellom å vokse opp i individorientert kultur der barndommen i seg selv har verdi kontra å vokse opp i kultur der barndommen er et nødvendig steg på veien til voksenlivet og barna påføres skam for å ivareta familiens ære i klankulturen, er selvsagt diametralt forskjellig.
Til og med regjeringen har fått med seg koplingen mellom foreldreferdigheter og barns adferdsutvikling. Til tross for byråkratispråkets mange eufemismer er akkurat dette relativt klart i Regjeringens strategi for foreldrestøtte, der en av strategiene er å «Legge til rette for at foreldreveiledningskurs blir en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet».
Oppvekst betyr noe, og en oppvekst uten vold gir langt større sannsynlighet for at ikke barna selv utøver vold.
Virkningsløs veiledning
At regjeringen legger til rette for foreldreveiledningskurs som en del av introduksjonsprogrammet er selvsagt flott, og ikke minst er det bra at det også på byråkratisk nivå erkjennes at innvandrernes oppdragelseskultur kan være lite forenlig med oppvekst i et ikke-voldelig samfunn med stort egetfokus på barn. Samtidig er det et gjennomgående og stort problem i offentlig sektor – for vi gjør mer av det som ikke funker.
Det finnes vilje til forebygging og behandling av familiers voldskultur, men arbeidet som utøves har liten effekt.
Hva gjelder foreldreveiledning anslår Barne-, ungdom- og familiedirektoratet (Bufdir) at kun 2,5 prosent av foreldreveiledningen i Norge har metoder hvor det er demonstrert effekt, ifølge Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP).
Problematikken består i at barnevernsterapeutene og sosionomene ikke vet helt hva som fungerer, hvilken type veiledning de skal velge i ulike typer familier og hva familienes utfordringer består i.
– Slik det er i dag er det stor variasjon i barnevernets veiledningstilbud fra sted til sted i Norge. Det mangler retningslinjer for veiledningsarbeidet som skal gjøres ved alvorlig problematikk, som for eksempel når foreldre bruker vold. Det er viktig at virksomme metoder tas i bruk for å hjelpe familier som strever og at tilbudet som gis er tilpasset, men uten at dette preges av tilfeldig variasjon. En løsning er å se hva veiledningstiltak som faktisk fungerer har til felles, og så ta i bruk disse felleselementene, sier Kåre S. Olafsen, barnevernsforsker ved RBUP.
Er ikke evaluert
Det ser dessverre ikke bedre ut når man ser på Folkehelseinstituttets (FHI) rapport Barn, unge og kriminalitet. FHI oppsummerer rapporten selv på denne måten:
I Norge har vi tilgang til flere av de beste tiltakene for å forebygge at barn og unge begynner med kriminalitet. Men disse benyttes i altfor liten grad, og ofte benyttes tiltak som vi ikke vet om virker.
Dette er jo rimelig nedslående, ikke minst når FHI presiserer videre:
I rapporten kommer det frem at alt for mange av dagens tiltak ikke er evaluert. Man vet dermed ikke om tiltakene har effekt eller ikke, eller om de har negative effekter.
Det er skremmende at offentlige tjenestetilbydere benytter metoder som ikke er validerte – spesielt når det finnes både forebyggende tiltak og behandlingstiltak man vet har effekt, men slik er det altså. Vi gjør mer av det som ikke virker, og mer av det vi ikke vet hvorvidt virker. Verst er det kanskje om man iverksetter tiltak som kan være direkte skadelige. Det skjer også.
– Rapporten gir en sterk anbefaling om å benytte forebyggende og behandlende tiltak som er grundig evaluert og som har dokumentert effekt, sier Heidi Aase, forsker ved Folkehelseinstituttet.
Det skulle da også bare mangle.
Berøringsangsten
Den norske studien UngVold 2015 avdekket at hele 19 prosent av ungdom med ikke-vestlig opprinnelse hadde blitt utsatt for grov vold i hjemmet. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. En av fem. Selv om minoritetsfamiliene er overrepresentert i barnevernssaker generelt, er de underrepresentert når man ser på voldsforekomst i minoritetsfamiliene sammenliknet med de norske.
Mye av berøringsangsten er beskrevet i rapporten Tåler noen barn mer juling?:
Utfordringer i å forebygge og avdekke vold går særlig på følgende:
- Engstelse for å stille spørsmål om ømtålelige tema av frykt for å miste kontakten med barnet og foreldrene. Kun én av de åtte informantene stilte systematisk spørsmål til foreldre og barn om bruk av fysisk straff.
- For lite opplæring og manglende rutiner for å avdekke vold – fokuset har vært på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
- Språk- og kommunikasjonsvansker, problemer med å få til en åpen dialog og innsyn i familien.
- Både barnevernsansatte og fagfolk som kjenner godt til barnevernets arbeid, mener det er grunn til å hevde at det foregår en forskjellsbehandling av minoritetsbarn.
- Det ble omtalt som svært problematisk at mange saker der det er sterk mistanke om vold i minoritetsfamilier, må henlegges fordi familiene ikke vil ta imot tiltak.
Rapporten beskriver en praksis der barnevernet griper inn for massivt i familier som ikke utøver grov vold, men unnlater å gripe inn eller griper inn for sent i familier som utøver grov vold.
Og på samme tid som behovet for omsorgsovertakelser neppe noensinne har vært større – barn har det tross alt best hvis de får vokse opp uten vold – synker antallet omsorgsovertakelser.
Færre omsorgsovertakelser
Bufdir opplyser at antallet barn og unge som er plassert på bakgrunn av et akuttvedtak er redusert fra utgangen av 2015 til 2018, fra 542 til 388.
— Vi ser det som sannsynlig at disse ulike innsatsene har bidratt til at barnevernstjenestene har fått et mer bevisst forhold til hvordan de håndterer slike krevende saker, og at de i større grad enn tidligere forsøker å finne andre løsninger, sier direktør i Bufdir Mari Trommald.
Bevisstheten Trommald påpeker er det som i etaten kalles «kultursensitiv praksis». Bufetat beskriver kultursensitivitet på sine nettsider:
Et empatisk og eksistensielt nærvær krever at man kan se situasjonen slik de kriserammede opplever den. Det krever at man for en stund legger til side samfunnets rettmessige krav til inngripen og et eventuelt ønske om å forsvare barnevernstjenestens arbeid eller å forklare hva som er viktig for barna. Ved å lytte kan man nærme seg familiens unike dilemmaer.
De «kriserammede» er foreldrene. Det er foreldrene som er i krise når barna deres er voldelige, og derfor må mye fokus legges på å forstå foreldrene. Slik er den offentlige logikken og praksisen.
Da er det heller ikke rart at antallet akuttplasseringer synker, mens antallet barn som utøver grov vold øker.
«Ikke strafferettslig ansvarlig»
SSBs oversikt over vold- og mishandlingskriminalitet utført av barn er overveldende.
Mer enn 8 600 lovbrudd ble i 2019 henlagt fordi gjerningspersonen ikke var strafferettslig ansvarlig, som er 33 prosent flere enn seks år før.
Lovbrudd som anmeldes og beviselig er begått av personer under 15 år er blant de som blir avgjort som oppklart på denne måten, uten at det gis en strafferettslig reaksjon. I 2019 medførte slike lovbrudd over 4 400 siktelser mot 2 928 forskjellige barn i alderen 5-14 år. Dette er 13 prosent flere enn i året før, og hele 66 prosent flere siktelser og 52 prosent flere siktede barn under 15 år enn i 2015. Vi må da tilbake til 2010 for å finne et høyere antall barn som er registrert for å ha begått lovbrudd.
Samlet sett stod drøyt 1 100 forskjellige barn under 15 år bak mer enn 1 500 siktelser for eiendomstyveri i 2019, hvorav de aller fleste for butikktyveri. Antall tyverisiktede barn er 10 prosent flere enn året før og 32 prosent flere enn i 2013.
I alt 867 barn i aldersgruppen 5-14 år, i all hovedsak 13 og 14 åringer, ble gitt over 1 200 siktelser for vold og mishandling. Av disse var 696 for fysiske voldslovbrudd, 267 for trusler og 124 for ran og utpressing. Dermed er det i 2019 mer enn dobbelt så mange siktelser og siktede under 15 år med disse hovedlovbruddene enn i 2015. (min uthev.)
I de aller siste årene er det også i aldersgruppen 15-17 år et økende antall siktede og siktelser, da særlig i lovbruddsgruppen vold- og mishandling. I alt 950 forskjellige personer i alderen 15-17 år fikk samlet sett 1 600 siktelser for vold og mishandling i 2019. Dette er henholdsvis 39 og 54 prosent flere enn i 2016.
Yngre og flere
Voldsutøverne blir stadig yngre, og de blir også flere. Det synes å være en sammenheng mellom økt andel muslimske barn i alderskullene og utøvd voldskriminalitet. Men politiet har få andre sanksjonsmuligheter enn dialog.
Barneombudet oppsummerer: «I Norge er den kriminelle lavalderen 15 år. Det betyr at du ikke kan bli straffet av politiet og domstolen hvis du bryter loven og er yngre enn 15 år. Det betyr ikke at det er fritt frem til å gjøre noe galt før du fyller 15 – det kan fortsatt få konsekvenser for deg.»
Er du under 15 år har gjort noe galt, kan politiet:
-
- etterforske saken
- innkalle deg og foreldrene dine til en bekymringssamtale
- overføre saken til barnevernet
- bli tatt med til politistasjonen
Politiet kan i noen tilfeller også ta deg med til politistasjonen eller et annet passende sted. Det kan for eksempel skje hvis du:
-
- forstyrrer ro og orden
- ikke gjør som politiet sier
- er veldig beruset
- Du kan bare holdes i inntil 4 timer eller til du har sovet ut rusen. Politiet skal prøve å få tak i foreldrene dine og få de til å komme.
Bli kjørt hjem
Hvis du er på et sted hvor politiet mener det er en fare for at noe galt skal skje med deg, skal de passe på at du kommer til foreldrene dine eller til barnevernet. Politiet kan også kjøre deg hjem hvis du er under 15 år og ute på egenhånd etter klokken 22.
Andre barn er ofrene
I praksis står samfunnet vårt uten fungerende forebyggende tiltak, uten fungerende praktiske tiltak og uten straffesanksjoner i møte med ekstrem voldskultur. For det er ekstremt når barn truer, raner, mishandler og voldtar.
Det er primært andre barn som blir ofre for denne ukulturen – barn som må leve med frykt og ofte varige ettervirkninger. Ofrene møtes på ingen måte med «kultursensitivitet», og det finnes ingen mulighet til å fullt ut beskytte dem.
Faktum er at samfunnet ikke er rustet til takle de voldelige barna.