Det har skapt internasjonal oppmerksomhet at Danmark, som det første land, er begynt å returnere syrere til antatt trygge områder i Syria (Damaskus-området og omegn) fordi de ikke lengre er hjelpetrengende.
Siden mange i gammelmediene selv tilhører den politiske venstresiden, mangler det heller ikke på tåredryppende historier om typisk unge mennesker – eller aller helst gråtende barn – som skal få følelsene våre til å styre over forstanden. Dette har asyladvokater selvsagt forstått for lenge siden.
Innrømmer mediebruk
De to som er blitt ansiktet i danske medier til syrere i Danmark som skal returneres er Aya Abu-Daher (19) og Faeza Satouf (25). Vi har tidligere omtalt Aya Abu-Daher, også fordi en som selv er flyktning i Danmark, lærer, forfatter og skribent Geeti Amiri, argumenterte i avisen Berlingske for hvorfor Aya Abu-Daher burde returnere. Det er sjelden kost fra andre enn det som gjerne omtales som «de ekstremt høyrevridde».
Den danske asyladvokaten Niels-Erik Hansen, som fører ankesaken for utvisningen både for Aya Abu-Daher og Faeza Satouf, innrømmer nå at han vil bruke medieeksponeringen som «ett av de siste argumenter» (akkurat det gjenstår nå å se) overfor utlendingsmyndighetene for å få dem til å snu.
– Vi skaper ikke et asylmotiv, men i situasjoner hvor det oppstår en voldsom oppmerksomhet omkring utvisninger og hvor mennesker har uttalt seg om forholdene der nede, vil vi også gjøre oppmerksom på det i Flyktningnævnet (vårt UNE, red.). Jeg oppfordrer ikke mine klienter å gå til mediene, men det er klart at det kan ha betydning for deres sak, sier Hansen til Berlingske.
Hvorvidt asyladvokater ikke oppfordrer klientene å gå til mediene kan vi nå tro hva vi vil om, men at det ikke skaper et asylmotiv er direkte usant.
Må sikre individuell behandling
Aya Abu-Daher har til mediene uttalt seg svært kritisk til Assad-regimet i Syria og fortalt at hun har vært delaktig i demonstrasjoner mot regimet. Det mener asyladvokat Hansen har satt hennes liv i fare, hvis hun må tilbake til Syria.
Det samme har Faeza Satouf og hennes far gjort, og de har gjort det klart at tortur venter dem i Syria. Hun er i flere medier blant annet sitert på følgende:
«Da jeg var i Flygtningenævnet, var det tre dommere. Jeg sa at jeg ville bli arrestert hvis jeg dro tilbake. De sa at det var trygt i Syria nå. Jeg fortalte ham at det var krig og at vi hadde flyktet fra Assad og at Assad fremdeles er ved makten. At han og hans regime ikke er mennesker, men en gjeng. De sa at det var fred nå. Jeg fortalte at dere sender med til døden. Det var som om det ikke betydde noe.»
Problemet til både Aya Abu-Daher og Faeza Satouf og deres familier er at returen til Damaskus-området er en kollektiv beslutning, og dermed må de skape et motiv for å bli vurdert individuelt. Her kommer mediene inn som brekkstangen, eller de nyttige idiotene, fordi de samme mediene sjelden eller aldri undersøker en sak, de refererer ukritisk hva de avviste forteller. Dette i motsetning til utlendingsmyndighetene som gjerne har mer nyansert informasjon om sakene.
Medienes håndtering av mange av disse sakene, kan neppe være sammenfallende med VVP.
Faeza Satouf innrømmer da også at hun håper at hennes medieopptredener skal sikre henne og familien opphold i Danmark.
Rettferdig?
Flygtningenævnet er velkjent med denne taktikken. I årsberetningen for 2019 skriver de blant annet:
«I denne sammenheng kan det legges vekt på asylsøkerens forhold i hjemlandet, herunder hvor profilert asylsøkeren må antas å være og asylsøkerens kontakt med myndighetene før utreise, samt forhold i Danmark, herunder om asylsøkerens handlinger er omtalt i medier, om den aktuelle selv har ytret seg til mediene, og om vedkommende er identifisert eller identifiserbar.»
Det er mange som har fått opphold etter medieopptredener, også her i Norge, for eksempel Josef Moradi fra Afghanistan, som blant annet stilte opp i NRKs TV-serie Skamløs og ble tildelt humanistprisen 2019 av Human Etisk Forbund som «frafallen muslim og ateist». Det i seg selv gjorde det «umulig» å returnere han. Hvor mange i Afghanistan eller andre land som egentlig får med slike medieopptredener er imidlertid en annen sak, men utvilsomt virker det som bør kunne defineres som utilbørlig press.
I Danmark husker mange de statsløse palestinere som etter å ha fått avslag fikk kollektiv beskyttelse på begynnelsen av 1990-tallet – etter betydelig press. I dag angrer omtrent samtlige partier på at de lot seg presse.
Og det er akkurat det politikerne må slutte med. De må slutte å la seg presse og de må slutte med å utnytte dette politisk for egen vinning. Det blir helt umulig å gjennomføre en rettferdig asyl- og innvandringspolitikk hvis man danser etter pressgrupper og medienes pipe. Det må snart vi velgere også forstå.