Det har gjennom det siste året blitt tiltakende tydelig at innvandrere fra enkelte land er skyhøyt overrepresentert på alle statistikker som omhandler koronavirus. I særdeleshet gjelder overrepresentasjonen pakistanere, med somaliere hakk i hæl.
Aftenposten presenterer onsdag tall over antall innlagte med innvandrerbakgrunn i de ulike bydelene i Oslo. Oversikten gir ingen overraskelser, med mindre man lar seg overraske over at overrepresentasjonen er enda høyere enn overrepresentasjonen på smittetallene skulle tilsi.
Det som derimot overrasker, er hvor inderlig lave forventninger det er mulig å ha til deler av innvandrerbefolkningen.
Lokket med dadler
Begrepet «de lave forventningers rasisme» er de fleste kjent med. Begrepet innebærer å ha langt lavere forventninger til mennesker av annen etnisitet enn man har til folk av egen etnisitet. Å ha lave forventninger kan være velment, for all del, men når forventningene blir så lave at man behandler mennesker som om de var valper på dressurkurs, da tipper det over i ren rasisme.
Bydel Søndre Nordstrands forventninger til egen innvandrerbefolkning er på dette nivået. I Aftenposten kan man lese om bydelens arbeid (og gremmes):
I starten av den muslimske fastemåneden gjennomførte bydelen for eksempel en dør-til-dør-aksjon.
Folk fra bydelen, lokale ressurspersoner og en moské delte ut dadler. Samtidig ga de tips til hvordan feire en smittevernvennlig ramadan. Det har også vært «dialogmøter» med lokale ressurspersoner, foreninger og trossamfunn.
I tillegg er det laget radiosendinger på urdu om smittevern.
Dadler og dialog der altså – som om ikke den pakistanske innvandrerbefolkningen er i stand til å forstå – over ett år ut i pandemien – hvorfor barna deres må holdes hjemme fra skolen og samfunnet generelt er nedstengt.
Mer av det som ikke virker
Men dadler og dialog som verktøy er på ingen måte lagt vekk. Nå er det lagt fram en intensivert tiltaksplan som skal gjelde de seks bydelene i Oslo med høyest smittetrykk.
Allerede i forordet forstår man at de som har utarbeidet planen har vansker med å akseptere den forskningen som allerede foreligger, og som har konkludert utvetydig: Smitte kan ikke forklares av verken trangboddhet, dårlig økonomi, «farlige» yrker eller gener. I tiltaksplanen står det innledningsvis:
På den ene siden ser man utelukkende på sosiale og økonomiske grunner til at innvandrere og minoriteter i de utvalgte bydelene kommer uheldig ut på statistikken. Det er mange grunner til å helle mot denne forklaringen, blant annet at forholdene som mennesker er født inn i, vokst opp i, lever i og eldes under påvirker vår helse (WHO, 2020).
Disse forholdene, som jobbsikkerhet, utdanning, boforhold og sosial inkludering, kan påvirke helsen vår i større grad enn helsetjenester og livsstil. Tar du et blikk på smittekartet over Oslo og sammenlikner det med bydelenes sosioøkonomiske status er det påfallende hvor sammenfallende dette er, se vedlegg 1.
Det andre ytterpunktet er at det utelukkende har med tillit til myndigheter og holdninger blant ulike grupper innvandrere å gjøre.
Tiltaksplanen tar deretter utgangspunkt i den samme lave forventningers rasisme som myndighetene har utvist i over et år. Det skal bygges «tillit», slik at innvandrerne ikke er så «redde», kan vi lese. Ordet «tillit» er brukt 27 ganger i dokumentet, og planen nå er å være enda tettere på. Ett enkelt besøk er ikke nok, skal vi tro den nye tiltaksplanen.
Gjennom tettere kommunikasjon og dialog har flere i bydelene blitt bedre kjent med befolkningen sin og hvilke utfordringer de står ovenfor. God kommunikasjon handler om mer enn språkkompetanse, og i stor grad også om kulturell forståelse. I tillegg handler det om å vise empati, og å håndtere mennesker som er redde på en profesjonell måte. Befolkningen opplever også å ha fått en tettere relasjon til bydelen når de har hatt en ansatt å snakke med fremfor et informasjonsskriv eller en plakat.
Kun handlingsmønster forklarer
Den intense «godheten» der bydelene skal ansette folk til å fotfølge innvandrerne synes nærmest absurd. Når jakten etter å finne andre årsaker enn kultur og handlingsmønstre manifesterer seg i nedlatende en-til-en-tiltak, er de lave forventningers rasisme nådd et absolutt nullpunkt.
Det er ikke vanskelig å registrere hvilke innvandrergrupper som troner øverst på smittestatistikk, innleggelsesstatistikk og statistikk over døde av koronaviruset. Innvandrerbefolkningen er selv i stand til å registrere det samme.
Det er muslimske innvandrere som har problemer med å følge «anbefalinger» og «råd». Myndighetene har ønsket høy innvandring fra muslimske land og må selv bære ansvaret for å ikke å forstå at med innvandring får man medfølgende kultur. Pakistansk og somalisk kultur er ikke norsk kultur.
Allerede i januar forelå rapporten Coronavirus and Muslims, forfattet av den muslimske forskeren på islam Sulaiman Ahmed. Han forklarer at aktiv selvrefleksjon ikke har noen plass i de muslimske miljøene, og at myndighetenes påbud og anbefalinger ignoreres. De følger først og fremst koranen og hadith formidlet i moskeene, og deretter den kollektivistiske kulturen der de samles tett. De prioriterer samvær med storfamilien og anser ofte smitte som en straff fra Allah, snarere enn en følge av egne handlinger.
Handlinger forklarer hvorfor disse miljøene er hardest rammet av korona. Dadler og dialog kan ikke endre det.