Nå er det ikke bare MDG-politiker Lan Marie Nguyen Berg som mottar hets på sosial medier, men vi kan vel slå fast at mediene er noe selektiv i utvalget. For eksempel da tidligere forlagssjef i Aschehoug, William Nygaard, rett før forrige valg gikk ut på Facebook mot Sylvi Listhaug og hevdet at hun lå «tettest på en autoritær og rasistisk fascisme», da reagerte mange norske journalister med en tommel opp.
Barneoppdragelse
For tre håndfuller år siden omtrent begynte kampen mellom det norske skoleverket og min oppdragergjerning. I norsk skole lærer barn at de skal være veldig forsiktig med hva de sier, fordi andre kan bli lei seg. Det høres tilforlatelig ut og burde ikke være kimen til konflikt vil du kanskje hevde, men jeg ønsket ikke at mine barn skulle syltes i den sausen.
Sausen er følelsesmanipulasjon av verste sort, og til mine barns tidvise fortvilelse måtte de forholde seg til et helt annet sett logikk på hjemmebane.
«Du er så dum! Dumdumdum!» kunne seksåringen skrike til sjuåringen, hvorpå sjuåringen inntok en dødelig fornærmet mine og påsto vekselvis å bli lei seg eller at seksåringen irriterte henne.
Jeg kontret med å si at det var sjuåringen selv som irriterte seg. «Nei, det er hun som irriterer meg!» var det kontante svaret, og furteleppa ble ekstra tung.
«Hør nå her. Hun er seks år. Hun er mindre enn deg. Mener du virkelig at hun kan bestemme hva du er og hva du skal føle? Du er ikke dum, og det vet du godt. Ignorer henne i stedet for å gi henne makt til å bestemme hva du er og hvordan du reagerer. Det er du som irriterer deg, ikke hun.»
Etter iherdig terping på dette – motstrøms mot skolens «stakkars, ble du lei deg», resulterte i at «du er dum!» ble ignorert. Ikke uventet forsvant også seksåringens barnslige terging og ble erstattet av argumentasjon.
Matnyttig tilnærming
Oppdragelse er en prosess der man gjentar de samme ordene hundrevis av ganger i håp om at de skal gi mening og feste seg i pannebrasken. Det er en prosess der man bør ha en viss bevissthet om hvorfor man sier det man sier og hva som er målet med indoktrineringen. Ja, vær for all del ikke i tvil, barneoppdragelse er indoktrinering, de små krapylene suger til seg info som små svamper, så å kalle det annet er helt unødvendig.
Men der klassevenninner etterhvert som årene gikk lot seg pille på nesen av den minste lille kommentar (enhver som har møtt tenåringsjenter vil vite at det er mange stygge kommentarer i omløp), kunne mine de fleste ganger trekke på skuldrene og si «si hva du vil, det bryr meg ikke» – og faktisk mene det.
I et samfunn som har som mantra at «du er sterk hvis du er sårbar» har selvsagt min oppdragelsesform blitt ansett som et uempatisk misfoster. Det får så være. Jeg mener fremdeles at det er en langt mer matnyttig tilnærming til å håndtere kommentarer fra folk som ikke har noe mer substansielt å melde enn oppgulp, enn «å disse» gleden av å ha effekt på andres følelsesliv.
Ordpest i kommentarfeltene
Enhver som befenger seg med politikk vet at kommentarfeltene av og til framstår som Ondskapens Hotell. Det er alltid en og annen sur gubbe som sier noe stygt, kommenterer kropp i stedet for meninger og slipper ut oppdemmet gugge. Men det er utilrådelig å sjekke inn – spesielt dersom du er folkevalgt.
Kall det gjerne ordpest, som en av mine facebook-venner gjør. Samme venn etterspurte vaksine mot ordpesten, og vaksinen er den samme som i barneoppdragelsen: La ikke folk som er «mindre enn deg» styre hva du skal føle eller definere hvem du er. Hvorfor bli lei seg av at folk er mer uhøflige enn deg selv?
En viss sorteringsevne er også nyttig i ordpestbekjempelsen. «Jeg skal finne adressen din, voldta deg og forfølge barna dine» er et annet kaliber enn «stygg, teit, blåst, pulbar men idiot» og tilsvarende ugress i ordfloraen.
Trusler er trusler, resten er det verdt å ignorere. Og som politiker er det på ingen måte nødvendig å bade i pestbefengt basseng.
Pesten de bærer selv
Ordpest er dessverre smittsomt, og den som har noe fartstid i det offentlige ordskiftet har ikke unngått å se at den tar bolig i flere enn i de marginale stemmene i kommentarfeltene.
Et langt større problem enn marginale hissigpropper i kommentarfeltene er politikere som selv adopterer retorikken – om enn i en mer sofistikert form.
Det er full innsjekking på venstre side av korridoren på Ondskapens Hotell også. Skal vi fortsette med hotellmetaforen er det like greit å påpeke først som sist; høyre side av korridoren har små rom i økonomiklassen, mens vestresiden rommer suiter.
Maktforholdet mellom en angstbitersk kommentarfeltrytter fra ytre høyre og toppolitikere fra venstresiden er enormt. Men retorikken er ofte den samme.
Å kalle det «kloke, empatiske refleksjoner» når ekstremisme- og drapsoppfordrer-påstandene kommer fra høyeste venstreside, mens det er «hets og sjikane» når det kommer fra nederste høyreside er uredelig. Førstnevnte har makt til å spre ordpestsmitten – sistnevnte har det ikke. Og når man snakker om vaksine og smittevern, er det langt vanskeligere når R-tallet er over ti på førstnevnte, mens det er under 1 på sistnevnte.
Legitim kritikk
Folkevalgte er satt til å disponere fellesskapets midler. Når milliarder skusles bort må de ansvarlige folkevalgte tåle kritikk. MDG-Lan er politisk ansvarlig for budsjettoverskridelser i milliardklassen. At kritikken hagler er både forventet og fortjent.
På samme måte er enhver stemmegiver ansvarlig for hvem de er med på å bringe til makten. Demokratiet er som kjent ikke optimalt, men det er det beste alternativet vi har.
Putter man ideologi i stemmeurnene er det ideologi man får. Det er forutsigbart. De folkevalgte er oftest ikke de beste, smarteste eller mest logiske vi har. Oftere er de de flinkeste klatrerne med de mest effektive strategiene for egen posisjonering.
Et tips før man går til stemmeurnene vil derfor være å se på hvem som er opptatt av ordpest og hvem som ikke er det. Det er bare ord, de definerer ikke hvem noen av oss er. I likhet med å ignorere «du er dum!» når du går i barneskolen er det nyttig å ignorere politikere som uttrykker seg på samme måten og håpe at det idiotiske stemplingskalaset kan erstattes av realpolitikk.