«Grooming» var inntil noen år siden et ukjent begrep, og egentlig burde begrepet begraves. Grooming er seksuell utnyttelse av barn under 16 år, typisk organisert sammen med flere, altså organisert gruppevoldtekt av sårbare barn.
De såkalte groomingskandalene i Storbritannia sjokkerte hele Europa, ikke minst på grunn av rasismespøkelset som hvilte over det britiske hjelpeapparatet og lammet alt fra politi til barnevern og lærere. Da det britiske innenriksdepartementet gransket hva som egentlig hadde skjedd, viste det seg at rasismespøkelset også hadde bosatt seg i departementet; de konkluderte med at generelt begår hvite menn flest overgrep, og fant ingen sammenheng mellom muslimsk opprinnelse og grooming.
Igjen måtte barna, typisk sårbare jentebarn, betale prisen, da de som skal være profesjonelle aktører sviktet dem på det groveste.
Saken bør være en lærepenge for norske etater. For det er ingen grunn til å anta at det samme ikke eksisterer i Norge. Vi har de samme sårbare jentene fra ressurssvake hjem, vi har de samme innvandrergjengene og ikke minst den samme berøringsangsten i hjelpeapparatet.
En pågående skandale
Frykten for rasismestempling gjorde at tusenvis av engelske jenter, ofte allerede under offentlig omsorg eller fra ressurssvake hjem, ble ofre for typisk muslimske gjenger. HRS har omtalt skandalen i flere saker, her for eksempel fra 2016:
Fenomenet grooming, der gjenger av overgripere går etter sårbare jentebarn, er av tidligere toppolitiker Jack Straw omtalt som engelske «easy meat»-jenter for menn med «pakistansk bakgrunn», nettopp fordi mennene typisk går etter jenter fra ustabile familier eller som allerede er tatt hånd om av myndighetene.
Det er gjort beregninger som viser at det er en voldsom høy sannsynlighet for at overgriperen har muslimsk bakgrunn, og at fenomenet ikke kan snus på hodet: At hvite britiske ikke-muslimske menn i gjenger går bevisst etter britiske muslimske jenter:
This is when some shout ‘racism,’ but here are the facts: calculations based on convictions show that a British Muslim male is 170 times more likely to be a part of sex grooming gang than a non-Muslim. And there are no recorded instances of non-Muslims doing this to Muslim girls as part of a criminal enterprise.
I tillegg kommer denne sjokkerende opplysningen: I et lokalt område er det beregnet at seks av syv muslimske menn enten visste om overgrepene, eller de var selv delaktige i dem.
Man skulle anta at enormt mediefokus, fengselsdommer og diverse rapporter hadde ført til en endring der sårbare britiske jenter ble bedre ivaretatt og beskyttet mot overgripere, men det er ikke tilfelle. For noen få måneder siden avslørte Sky News at gjengene fortsetter å mishandle barn, og politiet unnlater fortsatt å etterforske, ifølge påståtte ofre og kampanjer.
Det var altså ingenting som skremte overgriperne, og hvorfor skulle det? Også de registrerte at de samme jentene ble ofret igjen.
I bytte mot sex
For mange år siden tok jeg en videreutdanning i veiledning. Som en del av praksis skulle jeg veilede en leder ved en av landets ungdomsinstitusjoner. Ved disse institusjonene bor ungdom som har det vanskelig – og som oppfører seg vanskelig. Det er derfor det på fagspråket kalles «adferdsvansker».
Begrepet er på mange måter dypt misvisende. At noen har vansker med adferd innebærer at de strever med å oppføre seg «normalt». Det er for så vidt riktig at de strever med det, men oppførselen kommer jo aldri ut av det blå. Som regel ligger det veldig vanskelige erfaringer bak adferden, og utagering, rus og selvskading er et resultat av disse erfaringene.
Ved ungdomsinstitusjonen bodde den gang tre jenter og to gutter. Da jeg fikk omvisning bemerket lederen tørt at to av jentene hadde rømt igjen. «Du vet hvordan det er; det er de lokale innvandrerne som lokker med hasj og pizza i bytte mot sex, og da blir jo jentene der til politiet henter dem».
Hun sa det som om det var noe dagligdags, noe alle visste, men verre: noe som ikke betød stort. Jeg ble sittende med en følelse av at hun syntes disse jentene var helt håpløse og at ansvaret hvilte utelukkende på dem. De hadde ansvar for at de rømte, ansvar for at de ruset seg, ansvar for å ha sex med langt eldre menn. De var seksten år gamle disse jentene. Over den seksuelle lavalder. De valgte det selv, ikke sant?
Noen år etter dette sluttet jeg å jobbe som spesialpedagog og begynte å arbeide som terapeut i en utredningsinstitusjon i det statlige barnevernet. Der møtte jeg jentene igjen. Ikke de samme jentene som på ungdomsinstitusjonen, men jenter som liknet, som oppførte seg likt og som hadde blitt eldre. For disse hadde selv fått barn, og det var derfor de var plassert på institusjonen. Det er barnevernets aller tyngste tiltak, et tre måneders opphold for foreldre og barn, der omsorgsferdigheter kartlegges og vurderes. Omtrent halvparten av beboerne drar fra institusjonen uten lenger å ha ansvaret for barna sine. De vurderes ikke å være i stand til å ta vare på barna.
Ikke sjeldent kom det unge kvinner som var alenemødre. Ikke sjeldent var de fraværende fedrene av utenlandsk opprinnelse. De unge kvinnene var ofte sårbare. De bar preg av vanskelig oppvekst, tidlig seksualdebut og mange voldserfaringer. De var ofte deprimerte og manglet nettverk. De manglet oftest utdannelse etter ungdomsskolen og hadde få ressurser – både økonomisk og på andre måter. Det var ofte ingen rundt dem som kunne hjelpe dem. De var alene. Alene, uten evne og mulighet til å ivareta seg selv, og dermed også uten evne til å ivareta barnet sitt.
«Hun er ukritisk» var en alminnelig vurdering. Det stemte jo også. Dersom man har en oppvekst der kjærlighet og oppfølging er mangelvare, må man ta den «kjærligheten» og «oppfølgingen» man kan få. Da er man prisgitt at den som tilbyr «kjærlighet» har gode hensikter. Det er det ikke alle som har, faktisk de færreste. Noen har til hensikt å få enkel tilgang til sex, ha noen å fornedre og noen å herske over. For dem er disse jentene et enkelt bytte.
Ingen metoo-øyeblikk
Da metoo-kampanjen rullet over verden og lille Norge senhøsten 2017 var det mange som skulle fortelle om overgrep de hadde vært utsatt for. Parallelt holdt jentene på landets institusjoner kjeft. Det samme gjorde jentene som henger utenfor McDonald’s på torget i Drammen, jentene som tar T-banen fra Grorud inn til Oslo sentrum og jentene i bygdene som henger på den lokale bensinstasjonen. De sa ikke et pip. De er vant til å være «usynlige».
Ingen spurte dem heller.
Mange vil gjerne hevde at de bryr seg mye om disse jentene, men min erfaring tilsier noe annet. Disse jentene er vant til bekymrede fjes fra barnevernsansatte og lærere, men de er på ingen måte vant til at noen kjemper for dem eller ansvarliggjør mennene som utnytter dem. Disse jentene er vant til å føle seg avvist av dem som burde tatt ansvar for dem. Først av egne foreldre, deretter av systemet. De er vant til å klare seg selv og kjenner følelsen av fordømmelse svi når de lar seg forføre av eller underlegger seg menn som ikke vil dem vel.
Jeg husker jeg skrev om metoo og jaget etter den statusen offerrollen plutselig ga da kampanjen pågikk som verst og ressurssterke kvinner ville ha en del av «kaken». Samtidig jobbet jeg med unge kvinner som ikke sa et offentlig ord om hva de var utsatt for, hvilken uhyrlig utnytting de hadde opplevd siden tidlige ungdomsår.
Det finnes en spesiell type mennesker som dukker opp etter dødsfall. Mens familie og venner sørger, dukker fjerne bekjentskaper opp og sørger i store ordelag. De vil eie en bit av sorgen over den døde, eie en slags tilknytning til dem som sto den døde nær og opplever smerten. Og det er umulig å kritisere dem, for hvem kan vel kritisere noe så edelt som sorg over en avdød?
Jeg vet ikke om man kan si at #metoo har noen av de samme psykologiske mekanismene. At kvinner som har blitt grafset på rompa i en bar påberoper seg de voldtattes, utnyttedes smerte. At de påberoper seg overgrepsstatus, og så lenge det er individuelle opplevelser og følelser er slikt uangripelig. Det er nærliggende å tenke at det likner.
I stråleglansen av all den feministiske solidariteten ble de svakeste, de som ikke klarer eller makter å beskytte seg mot utnyttelse, satt i skyggen. Og de er der fortsatt.
Shitkids
I fjor ga barneombudet ut en rapport om barn i landets barnevernsinstitusjoner. Rapporten heter «De tror vi er shitkids». Rapporten er et resultat basert på dokumentinnsyn og samtaler med ungdom og ansatte på institusjoner. Den tegner et bekymringsfullt bilde av hvordan vi møter vårt eget samfunns svakeste medlemmer.
Mange av dem har hatt et vanskelig liv helt fra de var små. De trenger omsorg, å bli lyttet til og tatt på alvor. Livet på institusjon er på mange måter et liv på utsiden. Mange ungdommer føler seg stemplet og utenfor. En jente på 18 år sa det slik: «Noen venner har kuttet kontakten med meg etter jeg kom på institusjon. Tror jeg er shitkid.»
De er ikke «shitkids». Men systemet rundt dem, familie, skole, barnevern og helsevesen klarer ikke alltid å hjelpe dem. Til slutt er de fanget i en enorm saksmappe der alt det negative om dem blir gjentatt og gjentatt. Følelsen av å være «shitkid» er ikke god.
Det er paradoksalt at samfunnet ikke evner å ivareta de ungdommene som har det verst, men slik er tilstanden. Resultatene viser seg i det som ofte må betegnes som eufemismer for overgrep:
Ungdommene har ulike liv og ulike historier. Det mange har til felles, er likevel at de har hatt en vanskelig oppvekst. Flere kjente risikofaktorer har vært til stede tidlig, og barneverntjenesten kjenner mange av dem fra før. Likevel mangler den solide tidlige innsatsen som er nødvendig i mange saker, både fra barneverntjenesten og andre tjenester. Når barna ikke får god nok hjelp, utvikler problemene seg, og i mange tilfeller blir det svært alvorlig før noe skjer. Mens barna venter på riktig hjelp, utvikler mange psykiske vansker, rusproblemer, utfordrende atferd eller havner i kriminelle miljøer. For en del ungdom får atferden etter hvert mye oppmerksomhet, mens omsorgssvikten de har blitt utsatt for, kommer i bakgrunnen (min utheving). Dette opplever ungdommene som både stigmatiserende og urettferdig.
Hvem ungdommene – og da i særdeleshet jentene – utsettes for på utsiden av institusjonene, bør ikke overraske oss. Tvert imot bør det snakkes høyt og tydelig om, slik at Norge ikke risikerer tilsvarende omfang og berøringsangst som groomingskandalen i England.
Varsler og tidligere etterforsker ved politiet i Stor-Manchester, Maggie Oliver, har fortalt Sky News at hun bare det siste året har hjulpet 2.000 ofre som har blitt «gitt opp av myndighetene». Sky News reportasje kan du se i sin helhet her:
Kartleggingsbehov
DIXI Ressurssenter i Oslo reagerte under opprulling av skandalen i England på at frykten for å bli stemplet som rasist ble oppgitt som grunn til at overgrepene fikk fortsette i stillhet.
– Det er ikke noe ukjent fenomen at overgripere truer, tvinger eller lokker unge til å delta i seksuell aktivitet. Det som er ekstra sjokkerende med denne konkrete saken, slik jeg oppfatter det, er at myndighetene ikke har varslet ifra, og at årsaken er at de ikke ville bli stemplet som rasister. Det synes jeg er kjempemerkelig, at man heller vil bli stemplet som en som aksepterer overgrep enn å bli stemplet som rasist. Det er ikke noe bedre, sa Lisa Arntzen i DIXI Ressurssenter til Nettavisen den gang.
Arntzen fortalte at fenomenet «grooming» også er utbredt på chattetjenester, forumer og telefon-apper.
– I flere overgrepssaker har man en grooming-prosess i forkant hvor man lurer og lokker barn til seg, og deretter truer dem til å utføre seksuelle handlinger.
– Fenomenet «grooming» finnes i høyeste grad her i Norge, men jeg ønsker ikke å gå inn på enkeltsaker, sa hun til Nettavisen.
I Norge mangler systematisk kartlegging og dokumentasjon av grooming. Med kunnskap om sårbare ungdommers erfaringer, muslimske menns overrepresentasjon på vold- og overgrepsstatistikk og ikke minst samfunnets manglende fokus på egne sårbare grupper, er det behov for mer kunnskap.
Dersom du har tips om grooming i Norge ber vi deg kontakte oss.