Hele oljefondet er bundet opp i pensjonsrettigheter

Ifølge nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) hadde husholdningene i Norge ved utgangen av 2018 opparbeidet seg pensjonsrettigheter til en beregnet verdi på om lag 12 000 milliarder kroner.

Oljefondets verdi – altså fondet som skal sikre oss og fremtidige generasjoner – er i skrivende stund på 11,1 tusen milliarder kroner.

Jeg skal ikke si noe om illustrasjonen til Norges Bank, men heller rette oppmerksomheten på de politiske partiene som ikke løfter en finger – tvert om – for å få frem kostnadene med den ikke-bærekraftige innvandringen til Norge.

For det koster å være «moralsk», og da burde vi i det minste få lagt frem et regnskap på hva denne «moralen» faktisk koster.

Det er ikke mange år siden det «plutselig» gikk opp for både den ene og andre, ja, selv journalister, at innvandringen ikke er en økonomisk suksess. Så ble det stille. Men da de samme trodde innvandringen var økonomisk lønnsom, manglet det ikke på gladsaker – og ditto sleivspark til de få som turte å si noe, blant annet HRS.

HRS utfordret

Sleivsparkene til HRS fra mediene handlet ikke minst om at vi rettet oppmerksomheten mot innvandringens kostnader. Det gjorde vi blant annet i rapporten Tell ikke meg – innvandringens kostnader og velferdsstaten (2009), der konklusjonen var klinkende klar:

Videreføres dagens innvandringspolitikk bidrar det til at staten må kutte dramatisk i velferdsordningene og/eller øke skatter og avgifter.

Den gang estimerte vi de årlige kostnadene til innvandringen på 16-25 milliarder kroner, men vi presiserte at dette var underestimert (vi tok bare tak i tallene som var tilgjengelige i statsbudsjettet og hos SSB). Vi hadde ikke medregnet eksempelvis ekstra utgifter i helsesektoren, skolesektoren og rettsvesenet, samt at de konkrete anslagene vi gjorde var konsekvent forsiktige. Vi tok heller ikke høyde for at innvandrerbefolkningen også blir eldre, hvilket tilsier at (også) der ligger en fremtidig pensjonsbombe. Målet vårt var ikke å få et eksakt tall på bordet, men å synliggjøre at innvandringen til Norge koster, og at type og andel innvandring har betydning for velferdsstaten Norge. Vi presiserte videre – gitt våre forsiktige beregninger – at innvandringens kostnader er langt høyere. Vi utfordret således SSB eller andre økonomiske fagmiljøer til å komme mer nøyaktige beregninger.

De kom på banen, blant annet med NOU 2011:7 (Brochmann I), året etter kom SSBs Erling Holmøy og Birger Strøm, som hadde levert tallene til forannevnte Brochmann-utvalg, med rapporten Makrøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring og deretter NOU 2017:2 (Brochmann II), men slike rapporter ligger tungt for mange å lese, og ikke minst å studere nærmere.

Motstand

En av grunnene til at HRS publiserte et forenklet innvandringsregnskap i 2009 var at myten om at innvandringen lønner seg, begynte å etablere seg som en direkte udiskutabel sannhet. For eksempel levnet et oppslag i Aftenposten lille julaften 2008 ingen tvil: Innvandrerregnskapet går i pluss. Dagen etter, som den reneste julegaven, fulgte samme avis opp på lederplass, da med å ta avstand fra at et såkalt innvandrerregnskap faktisk var utarbeidet, samtidig som de uttrykte glede over at det viste at innvandringen er en økonomisk suksess for Norge.

Aftenposten mente det er en vederstyggelighet å regne på enkelte grupper, så de kan umulig ha skjønt hvordan f.eks. et helsebudsjett for Norge beregnes. Kanskje de ikke skjønner det enda?

Lenkene til saken er ikke lengre aktive hos Aftenposten, men arkivet forteller sitt (se faksimile).

To kvikke karer, den gang i Finansavisen, tok imidlertid HRS’ utfordring på strak arm, og da SSB ble mer meddelsom med tall, tok de et pedagogisk grep om tallene slik at enhver med hodet sånn noenlunde skrudd riktig sammen ikke kunne unngå realiteten: innvandringen til Norge er ekstremt kostbar.

Men tro så ikke at herrene Ole Asbjørn Ness og Kjell Erik Eilertsen i Finansavisen ble møtt med noen anerkjennelse. De fleste av de øvrige ansatte i Finansavisen snudde ryggen til dem i kantina, det var rimelige innlysende hva de samme sannsynligvis tenkte; jævla rasister, tenk å komme med slike groteske tall.

Motstanden kom også fra andre aktører, og her var ikke minst Aftenposten en aktiv pådriver. Den samme Aftenposten ble nok veldig fornøyd i 2013 da OECD kom med en rapport som bekreftet deres drømmer. Avisen leverte følgende ingress på sin omtale:

Innvandrerne bidrar samlet sett positivt til den norske statskassen, slår OECD fast i en fersk rapport. Hege Storhaug i tenketanken Human Rights Service tror ikke på konklusjonen.

For å si det slik: denne lenken fungerer heller ikke lengre, men vi har jo fortsatt arkivet (se faksimile). Samtidig kan vi legge til: vi tror fortsatt ikke på daværende konklusjon til OECD.

Selvsagt var det ikke bare gammelmediene som drev med ønsketenkning når det gjelder innvandringens kostnader. I 2013, altså to år etter Brochmann I-utvalgets NOU, diskuterte Stortinget regjeringens stortingsmelding om en helhetlig integreringspolitikk. Da var både Venstre, Arbeiderpartiet og Høyre på stortingets talerstol og slo fast at innvandringen lønner seg. «Beviset»? En helt ubrukelig, udugelig og virkelighetsfjern rapport fra avisen Utrop – sistnevnte er for øvrig bare blitt belønnet med mer og mer statsstøtte etter dette.

Moralen må vel være: det lønner seg å være udugelig eller lyve for egen vinnings skyld, så får landet bare seile sin egen sjø.

Enormt med penger

Når vi så vet at «et av verdens rikeste land» egentlig ikke har så mye penger fordi de allerede er bundet opp, burde vi da ikke realitetsorientere oss? Eller tror virkelig våre ledende politikere, ikke minst sittende finansminister, at vi tillater at skylden hovedsakelig legges på våre eldre som faktisk har sine opparbeide rettigheter? Lagt skylden på de eldre har Jan Tore Sanner (H) allerede gjort flere ganger, blant annet da han skulle fortelle om fremtidige dårligere tider og da han la frem perspektivmeldingen i februar i år. At Sanner nekter å ta innvandringens kostnader innover seg er nå én ting, men at Finansdepartementet godtar Sanners strategi er faktisk langt verre. Er de blitt bløthjertet eller frykter de for karrieren?

En som angret på egen «bløthjertethet» er imidlertid den overnevnte Kjell Erik Eilertsen. I 2018 avslørte han at innvandringens kostnader overgår selv det de rapporterte om i Finansavisen. Det de den gang fikk skriftlig sitat på, var at den «ikke-vestlige innvandrerbefolkningen representerte årlig nettokostnad tilsvarende oljepengebruken og mere til». I 2018 handlet det om rundt 250 milliarder kroner. (Beløpet fikk mange til å steile, så vi fulgte opp med en mer forklarende artikkel dagen etter.)

Ifølge Eilertsen kjenner alle oppegående økonomer kostnadene, men det er ikke er karrierefremmende å erkjenne disse faktaene. Og den som leverte det skriftlige sitatet over, angret seg og ba pent om at det ikke ble publisert, hvilket det ikke ble. Dét angrer Eilertsen på.

Karrierefremmende er det neppe heller å se nærmere på hvordan det er mulig at privatpersoner i Norge kan sende over 1 milliard kroner i 2020 – til og med i et koronaår – til privatpersoner i Somalia, Pakistan og Afghanistan. Dette er penger som sendes via foretak som Forex, Western Union og MoneyGram, verken bank, kontanter eller annet er medregnet. Altså noen av «de fattigste» i Norge har faktisk råd til å sende slike summer ut av landet. Hvordan er det mulig? Ingen vil engang lukte på problemstillingen.

Imens stiger både de opparbeidede og ikke-opparbeidede pensjonsrettighetene – vi blir jo tross alt flere eldre og lever lengre, for akkurat dét skjønner finansministeren godt.