I dag kom SSB med nye tall hva gjelder utviklingen for enslige mindreårige asylsøkere. Til min forundring registrerte jeg at de konsekvent bruker begrepet «enslige mindreårige flyktninger» – og til min enda større forundring; begrepet har vært benyttet over lang tid. Men defineringen er ikke korrekt, for det er et faktum at ikke alle enslige mindreårige asylsøkere får opphold som flyktninger. Noen får opphold på humanitært grunnlag, det vil si at asylsøkeren ikke oppfyller kravene til flyktning. Det betyr ulike rettigheter.
Omdefinering av begreper
Begrepsforvirring innen dette feltet har på mange måter blitt verre med årene. For 20 år siden var det knapt noen som kjente skillet mellom asylsøker, flyktning, familiegjenforente eller henteektefelle, men det var likevel fullt mulig å innhente denne informasjonen. Disse skillene markerte vi i boken «Feminin integrering» (2003), der vi også fokuserte på andelen som innvandret på ulikt grunnlag. Vi innførte også begrepene familieetablering (som indikerte skillet mellom de som hentet allerede eksisterende familie, familiegjenforening, og de som hentet ny ektefelle), som siden er blitt allment akseptert – også i SSB (selv om motstanden der var betydelig).
I 2010, under Jens Stoltenbergs andre regjering, skjedde det bak lukkede dører en begrepsendring, som siden har bidratt til mer forvirring. Da kom regjeringen til at når en asylsøker hadde fått opphold, så skulle statusen gå, ikke fra asylsøkere til asylant, men fra asylsøker til flyktning. Over natta havnet tusener nye i flykningkategorien.
Hvorfor? Tja, si det. Ingen har enda sagt det høyt, men for oss som jobbet tett på problematikken allerede da, synes svaret nærliggende. I denne perioden var kommunene svært så uvillig til å ta imot asylsøkere, mens de var langt mer positive til flyktninger. Det hadde nok noe med statlige penger som fulgte med, men også det faktum at flyktninger, som da var typisk kvoteflyktninger, ble oppfattet som reelle hjelpetrengende – i motsetning til asylsøkere, som av mange ble oppfattet som lykkejegere. Flere kommuner meldte da også om større problemer med asylanter enn med flyktninger.
Samtidig var bosettingsproblemene en hodepine for regjeringen, og (spesielt) asylsøkerne ble boende i årevis i mottak. Ved å gjøre en asylsøker om til en flyktning forsvant nyansen, og kommunene visste ikke lenger hvem de sto overfor.
Men dyrere for skattebetalerne, ja, det ble det, for flyktninger er mer kostbare enn asylanter. Eller var, siden asylanter er definert bort.
Definisjonståka
SSBs definisjon av enslig mindreårig flyktning er følgende:
- har søkt asyl som enslig mindreårig (enslig mindreårig asylsøker)
- fått vedtak om bosetting i Norge
- blitt bosatt i en norsk kommune som har fått utbetalt integreringstilskudd for personen
Med andre ord er det samme logikken som over, en enslig mindreårig asylsøker som har fått opphold får status flyktning. Men skaper dette noen problemer når statistikk skal formidles for de samme? Ja, det gjør det – i alle fall for leserne, hvis det ikke bare jeg som havner i definisjonståka.
I perioden 1996-2019 har drøyt 10.000 personer fått opphold som enslige mindreårige flyktninger, melder SSB, der 9.455 av disse ved inngangen til 2020 fortsatt er bosatt i Norge. At de aller fleste blir i Norge er nå én ting, men så melder spørsmålet seg; har alle disse fått opphold som flyktninger? Ingen på humanitært grunnlag? SSB sier ikke noe om akkurat det. Men jeg vil anta at svaret er at alle som har fått opphold per definisjon er flyktning, om enn i en noenlunde diffus definisjon.
Det har seg jo også slik at enslige mindreårige flyktninger – som altså har fått opphold i Norge fordi de er uten foresatte – kan få familiegjenforening fortrinnsvis med foreldre og søsken. Men det kan ikke enslige mindreårige asylanter uten videre, nettopp fordi de har fått opphold på humanitært grunnlag.
At enslige mindreårige i seg selv får familiegjenforening kan stride mot oppholdsgrunnlaget, er en problemstilling ikke så mange er villig til å ta tak i. Ei heller det faktum at denne rettigheten tilsier at vi legger til rette for praksisen med at foreldre/foresatte kan sende sine barn alene ut i verden som et anker for opphold til seg selv og øvrig familie. Altså ikke ulikt det som skjer ved USAs grense til Mexico, men hvor trykket over kort tid i realiteten bare viser hvor kynisk dette spillet kan være. Tilstrømningen av enslige mindreårige er enorm, slik som foreldrenes håp om opphold i USA også er.
SSB forteller at for de 9.455 enslige mindreårige i nevnte periode, har det kommet 3.200 på familieinnvandringer. Men når SSB skal fortelle oss hvem som har fått flest/færrest familiegjenforeninger for ulike landgrupper, oppstår det problemer. Vi får vite at de fleste er kommet til enslige mindreårige syriske flyktninger, per enslige mindreårig fra Syria har det innvandret 1,67 personer, men at langt færre har familieinnvandret fra Afghanistan (0,17). Her «forklarer» sier SSB:
«Det lave antallet skyldes at enslige mindreårige fra Afghanistan stort sett har fått opphold på humanitært grunnlag, og derfor ikke har rett på familiegjenforening. De fleste familieinnvandrede her har kommet gjennom familieetablering med ektefelle.»
Med andre ord: De mindreårige enslige (asylsøkerne) fra Afghanistan får ikke (primært) familiegjenforening, men får familieetablering: altså henter ektefelle, kanskje typisk kone, da 84 prosent av de enslige er gutter? Eller er det kanskje primært de enslige mindreårige jentene som henter ektemann?
For det store spørsmålet er hva vi egentlig får vite om denne gruppen. Det heter for eksempel at «Gutter som ble bosatt som enslige mindreårige flyktninger, er i langt større grad aleneboende sammenlignet med jenter som fikk opphold på samme grunnlag», der for de under 18 år bor 40 prosent av guttene alene mot 18 prosent av jentene – men hvem bor jentene sammen med? Vi må anta det er familie, gitt deres unge alder, men korresponderer disse tallene med andelen familiegjenforente?
Spørsmålene er mange, svarene er mildt sagt forvirrende.
Sammenlignet – med hva?
Bedre blir det ikke når SSB skal sammenligne de enslige mindreårige med «tilsvarende aldersgruppe», som de gjør når det kommer til blant annet sysselsetting.Dette er i seg selv et problem, da SSB definerer sysselsatt som én times lønnet arbeid i referanseuka (som de ikke sier noe om i denne sammenhengen).
«Som sammenligningsgrupper benytter vi befolkningen i tilsvarende aldergrupper, samt personer med flyktningbakgrunn (primærflyktninger eller familiegjenforente til en flyktning) som var under 18 år da de kom til Norge, men som ikke var enslige. Det vil si at de kom sammen med foreldre eller hadde foreldre i Norge fra før.»
Per definisjon må personer med «flyktningbakgrunn» som var under 18 år da de kom til Norge og ikke alene, ha innvandret med familie eller de er familiegjenforente, enten med familie som kom som asylsøkere eller kvoteflyktninger. Men det er jo en betydelig forskjell om de kom som for eksempel 3- eller 15-åring, samtidig som vi vet at mange enslige mindreårige kommer i 15-17 årsalderen (i alle fall på papiret).
Den analytiske kollisjonen skjer blant annet når SSB ser på sysselsetting til de enslige mindreårige flyktningene som nå har rukket å bli i alderen 18-29 år (som gjelder 8 av 10). Her heter det at 62 prosent av de enslige mindreårige flyktningene er sysselsatt, som sammenlignet med befolkningen i tilsvarende aldersgruppe er 7 prosentpoeng lavere, mens den er 6 prosentpoeng høyere enn for «andre mindreårige flyktninger i samme alder».
Man må rett og slett lese avsnittene flere ganger for å få det en tror er informasjonen med seg. Er for eksempel «befolkningen i tilsvarende aldersgruppe» ekskludert eller inkludert «andre mindreårige flyktninger i samme alder»? Men vi skjønner tegningen: de enslige mindreårige asylsøkerne, som altså er flyktninger, gjør det rimelig godt i Norge, selv om det er store forskjeller etter landbakgrunn. Når det gjelder sysselsetting gjør de altså langt bedre enn de som innvandret med familie, men hva i all verden kan denne forskjellen skyldes? Kan det være at gruppen enslige mindreårige flyktninger får flere og mer langvarige støtteordninger enn de såkalte øvrige mindreårige flyktningene? For når det kommer til inntektsnivået gjør enslige mindreårige flyktninger det dårligst, og de har over tid store problemer med å bli selvforsørgende. Om det også gjelder familieinnvandrede og familiegjenforente til de samme, presiserer ikke SSB.
Jeg anbefaler deg å lese SSBs analyse om de enslige mindreårige – og gjerne gi oss et hint om hvilket inntrykk du sitter igjen med. Personlig synes jeg det blir vanskeligere og vanskeligere å avkode informasjon om den ulike innvandringens status, og jeg tror både den ene og andre vet hva de gjør i dette begreps-«sammensuriumet».