Med massiv innvandring og påfølgende store barnekull i innvandrerfamiliene, har behovet for fosterhjem eksplodert. Det er et stadig udekket behov for trygge familier som kan tilby et barn med vonde oppveksterfaringer et godt hjem. Samtidig har innvandringen satt norsk barnevern i en knipe. Innvandret kultur likner ikke den norske. Forekomsten av ulike former for vold og ydmykelser i barneoppdragelsen er langt høyere i muslimske miljøer enn i norske.
Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) ønsket et par år etter innvandringsbølgen i 2015 å kartlegge barn med minoritetsbakgrunn i fosterhjem. Resultatene av kartleggingen ble presentert i en rapport utarbeidet av Proba Analyse.
Resultatene viser at myndighetene nekter å ta inn over seg hva de aller viktigste informantene – barna – sier.
Grov vold som kulturelt problem
Innvandrerfamiliene er overrepresenterte i barnevernet, men først og fremst under kategorien «hjelpetiltak». Omsorgsovertakelser er også overrepresentert i innvandrerfamiliene, men overrepresentasjonen speiler ikke forekomst av vold, og man må dermed anta at alt for få innvandrerbarn tas ut av voldelige hjem.
Forekomsten av vold i disse familiene er godt kartlagt. Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor, viser NOVA-rapporten Vold og overgrep mot barn og unge. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Hele 19 prosent ikke-vestlige innvandrerbarn lever under et slikt oppdragelsesregime, viste rapporten.
Fosterbarna som ble intervjuet i kartleggingen av minoritetsbarn i fosterhjem, ga opplysninger som samsvarer med NOVA-rapportens definisjon av grov vold. Barna selv klarer å identifisere volden som et kulturelt problem, mens norske myndigheter insisterer på at volden er et avgrenset familieproblem. Mens barna selv har vært krystallklare på at de vil til norske fosterhjem, er myndighetene fokusert på at barna ikke må miste sin «identitet».
Noen minoritetsbarn er tydelige på at de ikke vil til en familie fra egen minoritet fordi de forbinder etnisitet med negative erfaringer fra hjemmet, for eksempel vold.
Barneverntjenestene erfarer at en del barn og unge ønsker å bo i en etnisk norsk familie. En grunn er at en del barn som har vært utsatt for mishandling/omsorgssvikt forbinder dette med etniske kjennetegn.
Både barneverntjeneste og fosterforeldre erfarer at mange barn/ungdommer som plasseres i fosterhjem tar avstand fra egen kulturelle og etniske bakgrunn, og ønsker å identifisere seg med fosterfamilien. De fosterforeldrene vi har intervjuet er innstilt på å legge til rette for barnas religiøse utøvelse, men de opplever det som vanskelig når barna tar avstand fra egen bakgrunn.
At barn ønsker å ta avstand fra vold og sosial kontroll bør ikke komme som noen overraskelse. Det er ikke slik at «oppdragervold» oppleves mindre voldelig enn vold med andre merkelapper.
Men norske myndigheter framstår med en nær tvangsmessig forståelse av at all kultur er god kultur, og at vi på ingen måte må foretrekke den vestlige kulturen.
Fosterforeldre har ofte ikke tilstrekkelig kompetanse om hvordan de kan sørge for at barna får kunnskap og informasjon om egen bakgrunn, og om hvilken betydning det har for barnet at de får et positivt forhold til egen historie.
Det er en erfaring i barnevernet at mange ungdommer blir mer opptatte av, og nysgjerrige på, egen historie og familiebakgrunn etter hvert som de blir eldre. Det er også en erfaring at det er viktig for barn som er traumatiserte og forbinder mishandling/overgrep med egen etnisitet, at de får et positivt forhold til egen kulturelle bakgrunn.
Det er altså viktig for norske myndigheter å skape en forestilling om at volden ikke var kulturbetinget, selv der barna er svært tydelige på at det er et kulturelt fenomen.
Vil ha minoritetsfosterhjem
Jakten på minoritetsfosterhjem er massiv og intens i norsk fosterhjemstjeneste. Det settes store ressurser inn for å rekruttere innvandrerfamilier, slik at den «etniske matchingen» kan finne sted. HRS har tidligere skrevet om de farlige sidene ved denne rekrutteringen.
Det er ikke vanskelig å få kunnskap om at ikke alt gjøres for å sikre at alle fosterhjem er kartlagt grundig nok. Bufetat har iverksatt en omfattende kampanje for å rekruttere såkalte «mangfoldige fosterhjem». Bufetat har med andre ord hoppet hodestups ned i identitetspolitikken, der det er viktigere å ta hensyn til kulturspesifikke kjennetegn enn til barnas reelle behov. Bufetat legger det selvsagt fram på en langt mer spiselig måte, og har intervjuet initiativtaker til egne fosterhjemskurs for innvandrere, rådgiver i fosterhjemtjenesten avdeling Kristiansand, Lena Kristin Øydne Bolstad:
– Disse familiene er ressurssterke, og det norske samfunnet trenger dem. Barna trenger dem, understreker Lena.
En av grunnene til det, er at barna har lovbestemt krav på å bevare sin kulturelle, religiøse bakgrunn.
– Vi har ikke nok flerkulturelle hjem. Samarbeid med biologisk familie vil ofte være bedre hvis fosterforeldre kommer fra kultur som er mer lik deres egen, forklarer Lena.
En annen god grunn til å rekruttere flere fosterfamilier med mangfoldig bakgrunn, er verdier.
– Mange av dem kommer fra og lever i et mer kollektivistisk samfunn, der familier hjelper hverandre. Men å sette det i offentlig system, som vi gjør i Norge, er fremmed for dem.
Som tidligere mangeårig Bufetat-ansatt og godkjent fosterhjem, er det ikke mulig å lese dette uten å få vond smak i munnen. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men først: Parallelt skriver Islamsk Råd Norge (IRN) på sine hjemmesider:
Islamsk Råd Norge er i tett dialog med barnevernet og hjelper barnevernet med å komme i kontakt med muslimske fosterfamilier. I tillegg jobbes det med å etablere informasjonsmateriell som kan deles til muslimske familier.
Vi kan altså raskt konkludere med at staten og IRN går hånd i hånd i dette; muslimske barn som har blitt utsatt for så alvorlig omsorgssvikt at de skal flytte i fosterhjem, må flytte i muslimske fosterhjem. De kollektivistiske verdiene er ifølge både Bufetat og IRN et gode for disse barna, fordi samarbeidet med de biologiske foreldrene blir bedre. Har de glemt at det var de biologiske foreldrene som utøvde så elendig omsorg at barna ikke kunne bo hos dem?
Mens Bufetat fortsetter arbeidet med å få på plass fosterhjem som verken behersker det norske språket godt nok eller har noen som helst mulighet til å foreta grundig bakgrunnssjekk dersom de potensielle fosterforeldrene ikke er oppvokst i Norge, påpeker også rapporten om minoritetsbarn i fosterhjem at det er vanskelig å få tak i innvandrerfamilier som vil være fosterhjem.
Kultur må være positivt
Rapporten inneholder et avsnitt som heter «Barneverntjenestens oppfatning av fordeler ved minoritetsfosterhjem».
De vi har intervjuet oppfatter at fordeler ved minoritetsfosterhjem er knyttet til mulighetene for videreføring av språk, kontakt med familie og tradisjoner, ikke minst mattradisjoner. Det nevnes at minoritetsfosterforeldre i større grad kan fungere som en rollemodell, være noen å se opp til. Forankringen i egen kultur anses som positivt, dersom det er mulig og barnet og foreldrene ønsker det.
Barneverntjenesten er altså positive til å gi barna en «positiv forankring i egen kultur», men samtidig opplyser de samme informantene at ingen av fosterbarna de hadde arbeidet med hadde ønske om noe annet enn plassering i norske hjem.
Det trekkes også fram at en fordel med fosterhjem med samme etniske bakgrunn er at det kan bidra til at barna ikke bare forbinder egen minoritet med noe negativt. Noen barn forbinder overgrep/mishandling som har skjedd i familien med etniske kjennetegn. (min utheving)
Barneverntjenestene påpeker også at samarbeidet med biologiske foreldre kan være enklere når fosterforeldrene har samme bakgrunn. Det påpekes videre at for noen foreldre vil det oppleves som mindre belastende at barna kommer i et minoritetsfosterhjem.
En ansatt:
– Vår jobb er å ikke ta fra dem æren mer enn vi behøver. På den måten kan fosterforeldre fra egen kultur være bra fordi det minner om storfamiliens rolle «hjemmefra». Slik kan det også forstås når fosterforeldre, barnevernet og andre går sammen om å hjelpe barnet – det likner litt på samhandlingen i storfamilien.
«Ikke ta fra dem æren»? Det er ikke godt å vite hvorvidt det er de biologiske foreldrene eller fosterbarna det siktes til i dette utsagnet, men uavhengig av det framkommer det altså at norske barnevernsansatte har respekt for æreskultur og navigerer ut fra forståelse om «ære». Det er et særdeles dårlig utgangspunkt for arbeid med lovpålagt «barnets beste» i fokus.
Flere av barneverntjenestene påpeker at fosterforeldre som er «blandet» det vil si at den ene har norsk og den andre ikke-norsk bakgrunn ofte fungerer fint.
– Blandingsfamilier har ofte en veldig åpenhet og er gode til å tilrettelegge. De har bodd i dette med forskjellighet i mange år og jobbet med å tilpasse seg hverandre. Vi hadde et slikt beredskapshjem, det fungerte veldig bra.
En av barneverntjenestene forteller om et eksempel på en plassering der det var gunstig med et tokulturelt hjem. I dette tilfellet var mor norsk og far fra et arabisktalende land. Jenta som skulle i fosterhjem var fra en arabisktalende familie. Hun hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep og forbandt arabisktalende menn med disse overgrepene. I starten skulle fosterfar bare snakke norsk. Kommunikasjonen på norsk i starten ga henne nødvendig trygghet, samtidig som hun fikk se at menn med samme kulturbakgrunn som henne selv også kunne være ok.
Å sette en arabisk jente som har blitt utsatt for seksuelle overgrep av arabiske menn i et fosterhjem der fosterfar er nettopp arabisk, synes som et sjansespill i traumebehandling av en overgrepsutsatt jente. Det er vanskelig å skimte noen faglig begrunnelse utover den identitetspolitiske tanken om at jenta må forstå at arabiske menn egentlig er snille, og at hennes overgrepserfaringer kun skal forstås i kjønnskontekst.
Presser overgrepsutsatte
Et av fosterbarna som er intervjuet i rapporten uttaler seg om sine erfaringer i rapporten.
Lona har ingen kontakt med sin biologiske mor i dag, men treffer sin biologiske far omtrent en gang i måneden. Det har ikke alltid vært sånn. Lona forteller at hun følte at hun ble pushet av barnevernet til å ha samvær med familien når hun ikke ville. Også plasseringen skulle i utgangspunktet være midlertidig. Hun forteller at det måtte mye til for at barnevernet skulle akseptere null kontakt:
– Følte jeg ble diskriminert. Barnevernet visste det var vold i bildet, men trodde det var oppdragervold. Det er liksom «ikke så ille» vold. De visste ikke at det var overgrep. Truet med å ta livet av meg, så tok de det seriøst. Fostermor og psykolog som maste om å slippe å tilbakeføres.
Rapporten gir grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt minoritetsbarna i større grad enn norske barn blir utsatt for press fra både fosterhjem og ansvarlige behandlere om å omfavne opprinnelseskulturen, selv om barna har sterke traumeerfaringer og ønsker å slippe.
Det er også en erfaring i barneverntjenesten at det er viktig for barn som er traumatiserte og forbinder mishandling/overgrep med egen etnisitet, at de får et positivt forhold til egen kulturelle bakgrunn.
Psykologer som arbeider med kulturkompetanse i barnevernet kritiserer barnevernet for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til behovet for kontinuitet i kulturell tilknytning/identitet. De mener fosterbarn bør få hjelp til å integrere sin familie/etniske gruppes historie som en del av seg selv.
Omfavnelsen av den vestlige kulturen skal altså motarbeides og barna skal aller helst finne sin identitet i familien som mishandlet dem i utgangspunktet.
Farlig
Det er først under overskriften «Når er det uheldig med minoritetsfosterhjem?» det er mulig å få en forståelse for alvoret i fosterbarnas liv, og ikke minst få et glimt av den æreskulturen som er direkte farlig for barna.
I noen tilfeller erfarer barneverntjenesten at det er lite ønskelig å plassere barna i nettverket fordi miljøet er lite:
– I småkommunene rundt byen her er det få familier fra samme land, og det vil fort oppstå problematikk rundt forskjellig sosial bakgrunn eller trosretninger. Av samme grunn blir det ganske gjennomsiktig og synlig for mange når et barn flyttes på et fosterhjem i samme skoleområde. Hva skal vi gjøre for at ikke alle skal vite hva som har skjedd?
I små miljøer vil fosterforeldrene stadig vekk møte de biologiske foreldrene. Dette kan være uheldig, spesielt i tilfeller hvor barnet bør ha lite kontakt med foreldrene. I enkelte tilfeller kan det være viktig å unngå lik nasjonalitet på grunn av faren for at informasjon om hvor barnet bor skal lekke ut. Det kan for eksempel være tilfeller der det er fare for kidnapping. (min utheving)
I noen tilfeller mener barnevernet at barna er så traumatiserte etter mishandling/overgrep at det er uheldig å komme til en fosterfamilie med samme språk og kulturbakgrunn. (min utheving)
Hvordan den skjønnsmessige vurderingen av mishandling og traumer foregår, vites ikke. Det kan se ut til at det er svært ulike vurderinger avhengig av saksbehandlers ståsted. Noen ganger plasseres traumatiserte barn etter prinsippet om «etnisk match» – andre ganger ikke.
Til tross for at de negative sidene ved bruk av minoritetsfosterhjem er nedtonet i rapporten, opplyser flere barnevernsansatte at de ikke ønsker å plassere barna i etnisk matchende fosterhjem for «kulturens del», men er opptatt av at barna bør få det best mulig uavhengig av kultur.
Assimilering – et onde
De påstått positive effektene av å påføre barna dobbel identitet ved å opprettholde religion og kultur synes å komme «fra oven» – det er politiske føringer som har blitt pålagt de barnevernsansatte.
Skivenes og Kriz (2012) mener at barnevern og fosterhjem kan være preget av en assimileringstankegang om at det er best for alle at barna blir så norske som mulig, så raskt som mulig.
Vårt inntrykk er at statlig og kommunalt barnevern ønsker fosterforeldre med minoritetsbakgrunn, og de ansatte har også en bevissthet om at det er ønskelig med kontinuitet religiøst, kulturelt og språklig. Vi har imidlertid inntrykk av at det ikke iverksettes tilstrekkelige tiltak for å bidra til dette, dersom ikke fosterforeldre og storfamilie kan sørge for ”kulturell oppfølging».
Men hvordan skal vi vite hva som er «tilstrekkelige tiltak»? Hvem skal vurdere «tilstrekkeligheten»? Er det eksperter med fokus på identitetspolitikk og «interseksjonell feminisme» eller er det de voldsutsatte selv?
Hva ønsker barna selv?
Barneverntjenestene erfarer at mange barn sier de vil bo hos en norsk familie.
– Mange er sinte på sitt eget og sier de vil bli norske.
Det er fristende å spørre identitetsrytterne hvorvidt de tror fokus på «ikke minst mattradisjoner» kan veie opp for oppvekst med knyttneveslag og overgrep. Visst finnes positive elementer i enhver kultur, men å bagatellisere traumatiske overgrep er neppe løsningen for minoritetsbarna.
Når innvandrerbarna selv mener assimilering er det beste, så er det kanskje grunn til å lytte i stedet for å fortsette på den identitetspolitiske linjen.