Det krever en viss form for intellektuell og retorisk ydmykhet for kultureliten dersom innvandringskritikken skal bli stueren, skal vi tro Minerva. Men hvem skal formidle det som er så smertefullt at det er nødt til å vekke ubehag – som skjæring i barns kjønnsorganer eller drap ved brudd på æreskoder – dersom ord ikke skal være gyldige?
Vi innvandringskritikerne er «for lite opptatt av å bli tatt seriøst utenfor den harde kjernen» og kritikken er «ikke framsatt med tilstrekkelig empati», er gjengangeren hos Minervas intervjuobjekter i deres intervjuserie «om den store innvandringsdebatten».
Metaperspektivet i den tidligere borgerlige avisen er deilig ansvarsfraskrivende og lunken som en kopp økologisk te med soyamelk.
Ufarlig
Tekoppen er egentlig en passende metafor, idet den gjerne inntas i salonger der mennesker fra mindre ærbare demografiske områder sjeldent eller aldri setter sine ben. Fra salongene er det behagelig å mene noe litt reaksjonært, men samtidig med forbehold om at meningene kun er gyldige i kraft av avsenders evne til å pakke meningene inn i korrekt retorikk.
I artikkelserien om innvandringsdebatten skriver Minerva (bak betalingsmur):
10. mai var det ti år siden Brochmann-utvalget leverte sin rapport Velferd og migrasjon: Den norske modellens framtid. Rapporten ble et landemerke i innvandringsdebatten, og bidro til å gjøre det mer mainstream å snakke om innvandringens kostnader. I den forbindelse lager Minerva en intervjuserie med et bredt utvalg deltagere i innvandringsdebatten, for å høre ulike perspektiver på hvordan debatten har utviklet seg og på hvordan samtalen ser ut i dag.
Det hele er mykt, distansert og ufarlig – med en liten snert av avsky for vulgariteten «de enklere menneskers» virkelighet representerer. Hvem vil vel befenge seg med meninger framsatt av Cubus-kledde ikke-intellektuelle og deres meningsbærere?
Korrekt etikette
De sirlig formulerte kravene om korrekt etikette minner ikke lite om venstresidens krav om følelseshensyn i alle ledd. På hver sin tue sitter de der – og budskapet er destillert ned til den samme tåken på begge sider; det empatiske mandat er å unngå å tråkke noen på tærne. I venstresidens tilfelle er det innvandrerne som ikke må utsettes for tråkkingen, på den intellektuelle tidligere borgerlige siden er det dem selv som ikke må tråkkes på tærne.
I begges tilfelle er det ordene i seg selv som utgjør fare for avvisning fra enhver debatt. For mens den lunkne økologiske teen slurpes ned og begge føler seg mer verdige enn øvrigheten, bryr de samme seg svært lite om menneskers liv her og nå – og konsekvensene samfunnsendringene vil utgjøre for mennesker i fremtiden.
Koronanedstengingen har gjort det enda mer bekvemt å være intellektuell. Mens andre mister levebrødet og skal håndtere en hverdag med langt mindre å rutte med, har de intellektuelles overgang til hjemmekontor gått smertefritt – og polets spesialutvalg er fremdeles tilgjengelig for enhver bemidlet meningsbærer med velfylt økonomisk og retorisk kapital.
Klatringen i det kulturelitiske hierarkiet har blitt forenklet i en situasjon der mediene er minimalt fokusert på innvandringsspørsmål og der restriksjonene har gjort asylstrømmen svakere enn vanlig. For venstresiden har de «sårbares» situasjon blitt et mantra idet innvandrerbefolkningen øyensynlig stigmatiseres enda mer enn vanlig der de vandrer rundt i et evig smittetrykk, mens de intellektuelle benytter koronaen til metaperspektiver over – det de ønsker skal være – den lugubre delen av høyresiden som fremdeles befatter seg med innvandringsspørsmål.
Egen unnlatelsessynd
Metaperspektivet er ikke flunkende nytt – langt ifra, men det bør ikke være den kunnskapsrikes mandat å utnytte de mer historieløses uvitenhet eller manglende minne.
Minerva betegner Brochmann-utvalgets rapport (NOU) som et landemerke i innvandringsdebatten. Det er for så vidt korrekt, men å omtale utvalgets ti år gamle rapport som banebrytende er i beste fall et intellektuelt forsvar for egen unnlatelsessynd. Brochmann-utvalget ble ikke oppnevnt i et politisk vakuum. Den reelle banebryteren var HRS, som ved Brochmann-utvalgets fødsel allerede hadde gjort et formidabelt arbeid med å rette oppmerksomheten på problematikken.
Når Minerva unnlater å nevne HRS’ statistikk og rapporter om integreringssvikt, befolkningsutvikling og samfunnsøkonomiske belastninger knyttet til innvandring, er det direkte uredelig – og ikke lite relativiserende til påstått «borgerlig» avis å være. Æres den som æres bør, eller æres den mest stuerene og ønskede i Minervas teselskap?
Minerva er på ingen måte ukjent med at det er HRS som har avdekket og kartlagt alvorlige menneskerettighetsbrudd i innvandrerbefolkningen og ved sitt nitidige arbeid fått gjennomslag for blant annet forbud mot søskenbarnekteskap, avvergingsplikten ved kjønnslemlestelse og 24-årsregelen for familieinnvandring. Det er HRS som har avslørt at innvandrere fra for eksempel Pakistan og Somalia dumper barna sine i opprinnelseslandet, det er HRS som har spredt kunnskap om islam og islamisme og bidratt til fokuset på nettopp kostnadssiden ved innvandring.
Å unngå den puslebrikken som er avgjørende for å forstå innvandringsdebatten i Norge er ikke sløvt av Minerva, det er kalkulert og ikke så lite patetisk.
Er ikke oppgaven å avdekke?
Minerva vet utmerket vel at Arbeiderpartiet vender tommelen ned for å videreføre støtte til HRS i statsbudsjettet for neste år og at partiet har fremmet representantforslag om å fjerne denne – til tross for at det er sak som naturlig behandles i statsbudsjettet for 2022. Som borgerlig avis skulle man tro at Minerva inntok et konservativt perspektiv og evnet å avkle Aps grenseløse ekstremisme-retorikk og uinformerte representantforslag, snarere enn å adoptere en avart av disse. Enhver konservativ vil forstå at det er ren symbolpolitikk og politisk spill å omgå Stortingets prosesser – og påpeke det.
Men Minerva er langt mer jålete enn de er reelt konservative. Derfor velger de også å belyse innvandringsdebatten ved å invitere intervjuobjekter som ikke har ofret stort – og la dem snakke på inn- og utpust om moralsk fortreffelighet og personlig ubehag av ullen art.
– Utvalgets arbeid ble en murbrekker. Det ble legitimt å snakke om problemstillinger som var vanskelige å snakke om før man hadde substansen på plass. Mandatet vårt og vår fortolkning av mandatet bidro til det, sier Grete Brochmann i intervju med Minerva.
Og problemstillingene det er snakk om er her, var innvandringens konsekvenser for velferdsstaten og for statsfinansene. Kort sagt, kunne man kanskje si: et innvandrerregnskap, presiserer Minerva, som glemmer å peke på at problemstillingene ble legitime fordi utvalget dokumenterte at HRS hadde rett – til tross for alle medier og politikere som hevdet det motsatte: innvandringen til Norge er ingen økonomisk suksess, tvert om er den særdeles kostbar.
Ord uten handling
VGs kommentator Shazia Majid får også uttale seg om innvandringsdebatten i serien:
– Du har profilerte debattanter – som Kjetil Rolness – som skriver poster som i og for seg kan ha gode poenger, men ikke er preget av noen ordentlig respekt for menneskene man skriver om. Det kan bli monomant, og postene har en eggende effekt på mange av leserne. Når innvandringsdebatten blir slik, inviterer den til fest for alle empatiløse menn, sier Majid.
Fest for alle empatiløse menn, der altså.
Halvor Fosli får derimot komme til orde om tidligere arbeidsgivere, men presiserer at HRS og Document ikke er intellektuelle nok til å tas seriøst.
– Det andre vi behøver er å bygge opp intellektuelle miljøer som ønsker å bredde seg ut, og er opptatt av å bli tatt seriøst også utenfor sin egen harde kjerne. Tilliten mellom de nåværende innvandringskritiske miljøene som HRS og Document og resten av det offentlige ordskiftet har brutt sammen. Likevel er det disse miljøene som har tatt den innvandringskritiske plassen i det offentlige ordskiftet, men uten at de er egnet for å overbevise noen utenfor sin egen leserkrets om utfordringer som knytter seg til innvandring og integrering.
Man må nesten le. Hvem tror Majid og Fosli det er som faktisk har kjempet frem disse problemstillingene i offentligheten?
Whataboutism-strategien
Ansvaret for at «tilliten mellom de innvandringskritiske miljøene og resten av det offentlige ordskiftet har brutt sammen» skal altså tillegges de innvandringskritiske miljøene. For hadde bare de innvandringskritiske vært mer opptatt av å passe inn i salongene, hadde tilsynelatende innvandringsdebatten blitt mer spiselig. Mon tro hvorfor ingen av de «intellektuelle miljøene» har evnet å opparbeide egne analyser, vurderinger og avsløringene som grunnlag for å ta nødvendige tak i ukulturen mange, særlig kvinner og barn, må leve i?
Det er liten tvil om at Minerva helst behandler innvandringsspørsmålet fra behørig avstand. Kravet om «tilstrekkelig intellektualitet, korrekt retorikk og ekte empati» skal altså være kvalifiserende for å mene noe om innvandring, og da aller helst fra et metaperspektiv.
Hvordan innvandringsdebatten reelt sett har vært opp gjennom årene og hvem som har brøytet vei er uinteressant for de moralsk overlegne.
At politikerforakten er voksende er ikke overraskende når selv påstått konservative miljøer bedriver ideologisk whataboutism i møte med prinsipielle argumenter og fakta. For ikke et eneste realpolitisk ubehagelig felt eksemplifiseres, ikke en eneste reell faktafeil fra HRS framlegges når kritikken hagler – og hvor er Minerva da? Det hele skal handle om retorisk innpakningspapir og at dette er pent nok. Innholdet under innpakningen er tilsynelatende uinteressant.
Åpenbaringen
En liten sjekk med Document og Resett bekrefter det vi allerede kunne vite med all sannsynlighet: Kontakt med den delen av medieflaten som befatter seg med de ubehagelige sidene av innvandringsdebatten vil Minerva holde seg for gode for. Verken Document eller Resett har blitt invitert til å uttale seg om innvandringsdebatten.
Mens HRS har fulgt innvandringspolitikken i tjue år – og hatt rett i enhver framlagt bekymring, har Minerva heller ikke kontaktet oss for noe intervju. I likhet med Arbeiderpartiet må det være deilig for Minerva å holde de innvandringskritiske meningene på behørig avstand fra realitetene og heller forholde seg til retoriske metaproblemstillinger der tilhørighet til rette klikk av fiffen dyrkes og den reelle budbringeren avskiltes.
Det viktigste spørsmålet handler på ingen måte om statsstøtte. Det viktigste spørsmålet er hvem som skal gi de undertrykte en stemme dersom alle fraksjoner av politikken fordømmer budbringeren. Hvordan skal noen i det hele tatt evne å belyse at barn i Norge utsettes for kjønnslemlestelse, at ungdom i Norge ikke kan leve frie liv uten risiko for å bli sendt til tortur eller drept dersom selve ordene gjøres «ulovlige»? De svakestes kamp kjempes ikke med metaforer, eufemismer eller iherdige påstander om at «ikke alle er sånn». De svakestes kamp må kjempes ved å sette ord på hva de utsettes for.
Man kan neppe forvente noen borgerlig åpenbaring hos Minerva, selv om verset fra Åpenbaringen ufrivillig dukker opp i bakhodet:
Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn.