I Oslo tingrett i dag klokka 15:15 er den norskpakistanske kvinnen innkalt til fremmøteforkynning. Der blir hun gjort kjent med dommen, hvor hun er tiltalt for å ha deltatt i IS etter at hun reiste til Syria i 2013. Kvinnen var blant annet gift med Bastian Vasquez. Regjeringen iverksatte en operasjon for å hente IS-kvinnen tilbake til Norge med sine to barn, da ett av dem angivelig var dødssykt, men kvinnen nektet norske myndigheter å hjelpe barnet uten at hun fikk være med. Regjeringens valg fikk Fremskrittspartiet til å forlate regjeringen.
Gitt det groteske denne kvinnen og en rekke andre frivillig har latt seg verve til, har den offentlige debatten om problematikken vært forsvinnende liten i Norge. Regjeringen har vært taus om sitt valg om å hente kvinnen, og mediene har tillatt denne tausheten. Medieomtaler har stort sett handlet om omtaler av IS, slik som dagens sak i Aftenposten som handler om «det norske nabolaget i Den islamske staten», der seks journalister klarer å fremstille dette «nabolaget» som en tilnærmet ufarlig gjeng. Her noen sitater:
«De norske begynte å etablere seg, selv om det innebar å være på flyttefot.»
«Minst 13 av de norske syriafarerne flyttet inn i de terrakottafargede murhusene i Al-Shaddadi, som for noen år siden telte 15.000 innbyggere. Der dannet de familie, drakk te hos hverandre og handlet hos den lokale kjøpmannen.»
«Innflytterne overtok husene til syriske familier som hadde flyktet. Kjelene måtte kanskje skrubbes før pastaen kunne kokes. Smuler på kjøkkenbordet tørkes bort. Uoppredde madrasser ventet på nye drømmer og mareritt.»
Men sannheten er vel kanskje heller at IS-terroristene jaget de syriske familien på flukt, kanskje drepte eller voldtok dem, annekterte deres hus og område, så «innflytternes» handling hos den «lokale kjøpmannen» og tedrikkingen hos hverandre fremstår som like patetisk som at de kanskje måtte skrubbe andres kjeler og tørke bort andre barns smuler fra kjøkkenbordet.
Samtidig uteblir den offentlige debatten om selve problemet. I dag mottar kanskje IS-kvinnen en dom pålydende 4 års fengsel, mens hennes advokat vil erklære full frifinnelse – hun var offer for menneskehandel, «tvunget» som hun ble, ifølge han. Uansett utfall: anket blir nok dommen nok uansett. Norske skattebetalere må stå med lommeboka åpen.
Fri rettssak mot staten
I Danmark har det over tid vært en politisk opphetet debatt om hvorvidt IS-barna, med eller uten mødrene, skal hentes til Danmark. Over tid har «moral» og «menneskerettigheter» vært underliggende for debatten, men samtidig har det fremkommet at et flertall av danskene ikke vil hente disse barna. Det er også kommet frem at IS-barn smugles ut av leirene i Syria for at de samme skal kunne utføre terror i hjemlandet.
Nå har en dansk advokat, Knut Foldschack, fått adgang til å å føre rettssak mot staten, finansiert av skattebetalerne. Foldschack hevder at den danske regjeringen er forpliktet til å hente en kvinne (31), som er etnisk dansk, og hennes to barn, ett adoptert (nå 5 år), ut av al-Roj-leiren i Syria. Kvinnen dro til Syria i 2014. Nå skal datteren (4) ha fått posttraumatisk lidelse av oppholdet i leiren. Ifølge kvinnen har hun og barna vært i leiren siden 2018, da hun skal flyktet fra IS i 2017. Det må i så fall ha vært samme året som hun fødte datteren.
Berlingske har fått tilgang til korrespondanse som kvinnens familie i Danmark har hatt blant annet med Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og politiets sikkerhetstjeneste (PET), hvor det fremkommer at den forrige (borgerlige) regjeringen arbeidet i to år for å hente kvinnen og barna til Danmark. Etter regjeringsskifte i 2019 har den (sosialdemokratiske) regjeringen ikke fulgt dette opp. Advokat Foldschack argumenterer med at kvinnen og hennes familie i Danmark har «en berettiget forventning om at det var truffet en positiv forvaltningsavgjørelse om hjembringelse». Lovgrunnlaget som advokaten vil benytte, er først og fremst å finne i Menneskerettighetskonvensjon, spesielt artikkel 3 og 8, som omhandler henholdsvis forbud mot tortur (for det drev jo ikke IS med?) og retten til respekt for privatliv og familieliv (som IS gjorde?).
Den sittende regjeringen har tilbudt å hente den 4-årige datteren til Danmark, men det har moren avvist. Hva denne saken mot den danske stat munner ut i får vi bare avvente, men det kan være at den skaper presedens for resten av Europa, også Norge.
Det finnes en rekke beretning i Danmark om personer som har tilsluttet seg IS. La oss se på noen: Nadia, Aziza og Morten – som ikke er deres virkelige navn – som har til felles at de har dansk statsborgerskap og valgte å dra til Syria for å tilslutte seg IS. Berlingske har snakket med dem i Syria, der de presiserer at de ikke kan gå god for at alt de sier er sant.
Tre foreldre, fire barn
Nadia og Aziza er to av til sammen syv kvinner med dansk pass som befinner seg i en av de kurdiskstyrte leirene i nordøst-Syria. I tillegg skal det være totalt 19 «danske» barn i de samme leirene. Hvor mange menn med dansk pass det er snakk om er usikkert, da man ikke har noen god oversikt over døde og levende. Man vet heller ikke hvor mange menn som potensielt har krav på opphold i Danmark, ut fra rettigheter til eventuell familiegjenforening.
Nadia (32) er født i Marokko, men vokst opp i København (Frederiksberg). Hun har dansk statsborgerskap og to sønner (2 og 3 år). Nadia dro til Syria på slutten av 2014 sammen med sin daværende ektemann, kurderen Rawand Taher, også han bosatt i Danmark. Hun skal da ha vært gravid, men dette barnet mistet hun etter ankomst i Syria. I desember 2015 ble ektemannen, sammen med en annen «danske», drept av en amerikansk drone på åpen gate i Raqqa. Nadia giftet seg på nytt med en IS-kriger fra Afghanistan, som er far til barna. Mannen, som heter å være lege, skal være i et av de kurdiskstyrte fengslene. Nadia og sønnene er i dag i al-Roj leiren.
Aziza (23) er født i Danmark av somaliske foreldre, men familien flyttet fra Aarhus til Manchester i England da hun var seks år. Hun har dansk statsborgerskap og en sønn på fire år. Aziza og tvillingsøsteren dro til Syria i juni 2014, da var de 16 år. Saken vakte betydelig oppmerksomhet i Storbritannia. I forkant hadde begge søstrene chattet på internett med sine kommende ektefeller. De giftet seg med hver sin IS-kriger med britisk statsborgerskap. Ektemennene ble kort tid etter drept i et fransk droneangrep. Aziza holdt til i Baghouz, som skal være den siste bastion for de mest hardcore tilhengerne av IS, før kalifatet kollapset i 2019. Aziza og sønnen er i dag i al-Roj leiren.
Morten (30) er født på Jylland i Danmark av danske foreldre. Han reiste til Syria i 2013, altså før IS erklærte sitt kalifat. Her ble han gift med en 15-årig syrisk jente, og de fikk en sønn (3 år). Som Aziza holdt Morten og familien til i Baghouz. Han sitter i dag i et fengsel i Syria for de «aller farligste» IS-krigerne.
IS’ grusomheter
Før vi hører mer fra Nadia, Aziza og Morten skal vi minne om hva VG fant i 2019 da de så nærmere på IS-kvinnene som bedyret sin uskyld: de laget kun mat og stelte barn, og visste ingenting om hva som foregikk rundt ørene på dem.
IS-ofrene, minoriteten jesidiene, kunne forteller en helt annen historie. «IS-kvinnenes ofre forteller: De torturerte og drepte. Nå lyver de», var tittelen på VGs reportasje fra kurdiske Dohuk i Irak. De møtte blant annet Sozan (30), mor til fem barn. I to år og syv måneder var hun IS-slave. Hun ble solgt fra mann til mann, fra by til by, fra det som var hovedsetet til IS, byen Raqqa. Hun forteller dette:
– 25 kvinner i byen ble beskyldt for å forsøke å spå fremtiden, for hekseri. Kvinnene ble bundet fast til påler. Deretter gikk de utenlandske, kvinnelige IS-medlemmene med pistoler i hendene frem og skjøt hver og en i hodet. Jeg så alt sammen, sier Sozan, og videre:
– De var aktive. De fikk våpentrening og de jobbet med å sy og ferdigstille vester til selvmordsbombere. Jeg så også hvordan de aktivt, via telefoner og internett, jobbet for å rekruttere flere fra hjemlandene sine til å reise til IS.
– Mange av dem sier at de kun var hjemme og lagde mat?
– De lyver. Vi var slavene deres. Vi lagde all maten og gjorde alt husarbeidet. Ofte, når de kom hjem fra våpentrening, krevde de at jeg masserte dem.
IS-kvinnene misbrukte i mange tilfeller sine kvinnelige slaver:
– De holdt oss fengslet og torturerte oss. Mange av dem var mer brutale mot oss enn deres ektemenn. Disse kvinnene hatet oss.
En annen kvinne, som også ble fraktet fra by til by, sier:
– IS-kvinnene skremte meg så mye at jeg ikke engang turte å åpne kjøleskapet uten deres tillatelse. De slo barna mine. Jeg levde i frykt for dem hele tiden.
Vi husker også Sherihan Rasho Ali som Aftenposten fortalte om i 2018. Sherihan var 14 år gammel da IS overfalt jesidiene i byen Sinjar, der hennes mor ble drept, broren forsvant og i fire år ble hun sendt på kryss og tvers i IS-områder som sexslave, solgt og voldtatt så mange ganger at hun mistet tellingen.
IS’ grusomheter er lett å glemme – for de er så bestialsk at vi helst vil glemme: massehenrettelser av «vantro», strupeskjæring, avkappede hoder på påler eller holdt i barns hender – gjerne foran åpent kamera og med ønske om et så stort publikum som mulig.
Mindre verdt?
Nadia viser ingen ydmykhet i møte med Berlingske og det valget hun tok i slutten av 2014. Tvert om stiller hun følgende spørsmål: «OK, takk, Danmark. Så jeg er ikke dansker mer? Hvorfor? Er jeg mindre verdt?»
Ifølge Nadia hadde hun ingen idé om at det var krig «der nede». Det var ektemannen som overtalte henne om at det var bedre i Syria, for der kunne de «være muslimer». Hun tok det som et eventyr, forteller hun.
Vi kan jo minne om at i 2014 hadde IS allerede utropt sitt selverklærte kalifat og halshugget vestlige gisler foran åpent kamera. Nadia i Danmark fikk åpenbart ikke dette med seg. Hun hadde heller ikke «sett en eneste video før hun kom ned», og hevder bestemt at hun ikke er noe i nærheten av en ekstremist. Men den samme Nadia ble intervjuet av danske Weekendavisen for to år siden, og da hevdet hun at reisen handlet om å følge «profetens Muhammeds fotspor».
– I Raqqa fant jeg min plass som kone, mor, kvinne og søster. Jeg følte meg virkelig beskyttet … Vi kommer aldri til å føle den samme friheten som i kalifatet.
Men overfor Berlingske kan plutselig ikke Nadia komme på ett eneste godt minne om tiden i kalifatet. Tvert om prøvde hun å flykte en rekke ganger.
Danske myndigheter har administrativt trukket tilbake Nadias danske statsborgerskap, siden hun også er marokkansk statsborger. Likevel kjemper hun for å komme tilbake til Danmark, der kronargumentet er at hennes barn – med den afghanske IS-krigeren – er født mens hun hadde dansk pass.
Vil hun så tillate at barna får komme til Danmark uten henne? Overhodet ikke – for hun vil «det beste for sine barn». Hun mener det er «urettferdig» at noen ser på slike som henne som ekstremister. Samtidig er hun beredt til å ta sin straff hvis hun får komme tilbake til Danmark, for da vil hun jo «også ha mulighet for å få besøk av familien, tross alt».
Menneskerettighetsforpliktelser
Somalisk-dansk-britiske Azizas historie er ikke ulik Nadias. Samtidig har Aziza snakket med sin danske advokat som har rådet henne til hva hun skal si og ikke si i møte med Berlingske. Derfor vil Aziza snakke om de fryktelige forholdene i al-Roj-leiren – og ikke om noe om hennes tid i Syria og IS. Dessuten er det «svært inhumant» for henne i leiren – fordi hun er sort.
– Jeg er en dansk statsborger. Jeg ble født i Danmark, men vokste opp i England. Jeg har kun et dansk pass, jeg har ingen andre pass, fastslår hun.
Men danske myndigheter har også besluttet å ta fra Aziza og hennes tvillingssøster det danske statsborgerskapet, da de mener at begge også er somaliske statsborgere. Denne beslutningen er på vei inn i dansk rett, med påstanden om at de vil bli rettsløse. Storbritannia har for lengst inndratt søstrenes oppholdstillatelse. Men så er det jo Azizas sønn (4) da, for han har rett til danske statsborgerskap, noe Aziza er «uhyre bevisst om», påpeker Berlingske. Dessuten er sønnen veldig syk, «han har feber hele tiden».
– Jeg er dansk, min sønn er dansk. Han fortjener å være på et dansk sykehus og bli sjekker og få gratis helsehjelp, sier Aziza.
Men sende sønnen til Danmark uten henne? Nei, det kommer ikke på tale.
Også for Aziza har visstnok meningene endret seg etter kalifatets kollaps, for i 2014 fanget danske Politiken følgende på Instagram (senere slettet) fra samme Aziza:
Takket være Allah … Jeg er 16 år og blant de kvinnelige krigerne hos Dawlat al-Islam (IS, red.). Jeg sverger, vi reiste bokstavelig talt fra England til Shaam (hellig islamsk uttrykk for Syria, red.) på 1 dag! Allahu akbar. Jeg skulle ønske at dere alle var her og kunne se hva jeg ser. Byen er forbløffende pen. Det sorte banner (IS’ sorte flagg, red.) er alle steder. Kvinnene er fullstendig tildekket – og naturligvis en million fluer, som angriper meg konstant. Inshallah (hvis Allah vil, red.), får jeg snart god internettforbindelse, for jeg har tatt en masse bilder med min iPad som jeg vil dele med dere. Inshallah.
Da ektemennene til Aziza og tvillingsøsteren ble drept mindre enn et halvt år etter at de kom til Syria, skrev Aziza på Twitter:
LOL (laughing out loud, red.), vi har laget hijra (flyttet til IS, red.) sammen og nå iddah (enker, red.) sammen.
Nå vil ikke Aziza snakke om noe om dette – hun vil snakke om at «Danmark må leve opp til sine menneskerettighetsforpliktelser».
– Jeg mener jeg er en uskyldig, menneskelig mor. Jeg nevner menneskelig, for jeg skal behandles som et menneske med rettigheter. Jeg vil, som en uskyldig mor, ta mitt barn med til Danmark, sier Aziza, som heller ikke tror hun vil bli rettsforfulgt i Danmark. Hun visste jo ikke hva kalifatet var. Hun er et offer.
IS vil reise seg
Så er det Morten. Hans historie er milevis fra Nadia og Aziza. Fra det syriske fengslet forteller han til Berlingske at han stadig tror fullt og helt på ideologien til IS og drømmer om å flytte tilbake til et nytt kalifat. Han angrer ikke et sekund på at han dro til Syria.
Morten konverterte til islam for ti år siden, da han enda bodde i Danmark. Han er salafist. Fangevokteren er ikke i tvil: slipper Morten ut, vil ha oppsøke den første terrororganisasjonen han finner.
Morten beskriver tiden i IS som fredelig og hyggelig, og han har slett ikke vært noen kriger – han ble såret tidlig – så han har vært grønnsakshandler. Morten nekter ikke for at han kjente til IS’ grusomheter, «alle vet det», sier han, men han vil ikke snakke om det. Dessuten mener han at det er Vesten – ikke minst USA – som har skylden i krigen i Syria.
Hvis Morten «må tilbake» til Danmark, noe han ikke ønsker, så skal han vel klare det, sier han, men langt viktigere for han er det at sønnen blir en god muslim – og det vil han ikke bli i Danmark. Der vil han vokse opp med ateister, sier Morten, dessuten er han hellig overbevist om at IS vil reise seg igjen – slik er historien, fastslår han.
Historien gjentar seg?
Det kan legges til at da Berlingske var i al-Roj-leiren hadde en gruppe gutter, alderen 9-13 år, oppdaget at det var journalister i leiren. De kaster stein og gjør IS-tegnet. «De har lært det av deres mødre. Kanskje vet de hva det betyr, kanskje er det bare en lek», skriver Berlingske.
I Norge er det liten debatt om hva vi gjør med IS-sympatisørene i leirene i Syria og eventuelt Irak, i alle fall debatten om IS-mødrenes troverdighet. NRK brakte 8. april en reportasje fra al-Hol-leiren der det var avdekket våpen, datamaskiner og tunneler, med målet om å etablere et nytt IS. Det er også avdekket en rekke likvideringer inne i leiren.
Så kanskje Morten har rett, historien gjentar seg. Vil sovende IS-celler snart våkne? Hvor trygt er det da IS-folk spres i Vesten, uansett etter noen år bak murene? Og hva gjør vi med barna til IS-mødrene? Skal mødrenes familie få ta hånd om dem? Hva tenker egentlig den norske regjeringene og Stortinget om disse spørsmålene?
Likevel er noe av det verste å registrere hvordan IS-mødre bruker sine barn som brekkstang for å komme tilbake til Vesten eller slippe å bli sendt ut, slik vi også har erfart i norske rettssaler.