Med et politi med stadig flere sosialistiske kvinner i strategiske stillinger er det ikke rart at sosioøkonomiske forklaringsmodeller for vold tar stor plass. Det er heller ikke rart at deler av politiet ønsker å forsterke innsatsen på det forebyggende feltet, blant annet ved oppsøkende virksomhet blant 13-14-åringer og ved «god dialog» og «samarbeid på tvers av etater».
Politikerne har spilt en avgjørende rolle i å fremme denne formen for politifaglig arbeid. De har valgt å måle meningsløse parametere, ansette ledere uten fagkompetanse og gjennom retorikk gitt klart uttrykk for hva som er gangbart.
For sent i forkant
Politiets strategidokument I forkant av kriminaliteten gir inngående beskrivelser av forebyggende tiltak, mens faktum er at slik innsats ikke hjelper.
Vi er gode på ting som ikke hjelper i Norge. Det er forsket på det. Vi vet langt mer om hva som ikke fungerer enn om hva som fungerer. Likevel er det de ikke-fungerende tiltakene som er de mest populære. Listen over hva som ikke fungerer, men til og med kan gjøre ting verre, er lang:
- Lettere, uforpliktende foreldrerådgivning
- Individuell, kameratslig rådgivning
- Politi som advarer mot rusmiddelmisbruk
- Skolebasert fritidsprogram
- Politibesøk i hjemmet
- Å skremme til fornuft
- Vektere i skolegården
- Individuell psykoterapi
- Institusjonsplassering
- Støttekontakter
Bak løgnen om at disse tiltakene vil hjelpe, hviler den ubehagelige sannheten; adferdsproblemene kan ikke forklares ut fra barna. De må forklares ut fra foreldrene. En enda mer ubehagelig sannhet er at førskolelærere, helsesøstre, PPT og barnevern vet hvem disse barna er allerede når de er to, tre, fire år gamle.
Stigmatiseringsangsten
Barn må lære tur-taking i lek allerede i to-tre års alderen. Gjør de ikke det, er det som regel ingen andre barn som vil leke med dem, og de forsøker å tyrannisere andre barn til å leke på deres premisser. Å korrigere dette senere i livet er særdeles vanskelig. «Dialogpoliti» når barna blir ungdommer har liten eller ingen effekt.
Mens barna er små kvier ansatte i barnehager og hjelpeapparat seg, de er travle, usikre og redde for å stigmatisere. Det er sårt og ubehagelig å fortelle foreldre at de ikke duger. Det er lettere å fortelle slikt til ressurssvake alenemødre enn til potensielt truende storfamilier.
Sannheten? Når disse ungene er åtte, ti, tolv år er problemene deres for omfattende til at det er mulig å sette inn gode nok tiltak. Av og til kan det kanskje fungere, men på gruppenivå er det håpløst. Å snakke om «forebygging» blant 13-14-åringer er som å snakke om hvor effektivt det er å plastre brukne bein.
Tidlig innsats langt tidligere
En omfattende langtidsstudie fra New Zealand kan brukes til å illustrere hvor tidlig man reelt sett må inn for å forebygge kriminalitet. Man må inn før fylte tre år.
En enkel test når barn er tre år gamle kan forutsi om barn vil vokse opp til å bli en belastning for samfunnet, sier forskerne fra New Zealand som gjennomførte Dunedin Multidisciplinary Study.
Forskningen viste at deltakere av Dunedin-studien som scoret dårlig i nevrologiske tester og tester av verbal forståelse, språkutvikling, motoriske ferdigheter og sosiale atferdstester ved tre års alder, endte med å bruke opp brorparten av alle sosiale tjenester som voksne.
Studien fant at nesten 80 prosent av overrepresentasjon innen både strafferetts-, helse- og sosialsektoren var forårsaket av 20 prosent av studiens 1.000 deltakere.
«Vi fant også at medlemmer av denne gruppen hadde en tendens til å ha vokst opp i mer sosioøkonomisk dårlige miljøer, opplevd mishandling av barn, scoret dårlig på barndoms IQ-tester og utviste lav selvkontroll», uttaler Professor Richie Poulton om studien.
Fortsatt mer kriminalitet
Det som skjer i Oslo skjer også i andre byer, med de samme følgene. Ungdomskriminaliteten øker, gjengkriminaliteten er tiltakende voldelig og de «forebyggende tiltakene» utløser stadig flere millioner kroner.
En politietat som er mer redd for å bli stemplet for rasisme enn for å la kriminelle gå gatelangs, er et politi som vanskelig kan løse sine kjerneoppgaver. Politikere som mangler forståelse for hva tidlig innsats reelt sett betyr tung intervensjon i innvandrerbefolkningens barnefamilier med ansvarliggjøring av foreldrene vil fortsette å legge føringer for et «mykt» politi som kommer forebyggende inn alt for sent.
Den eneste forebyggingen som med sikkerhet fungerer er å holde trøkket oppe. Hjemmebesøk ukentlig i risikofamilier og foreldretreningsprogram på gruppenivå. Sånt krever politisk guts som dessverre ikke finnes. Da er det nok lettere å hvile seg bak løgnen om at det som ikke funker plutselig skal funke likevel, men man kan med stor sannsynlighet vite at strategien vil gi økt kriminalitet på sikt.