Fundamentalisme

– Vi bygde vår egen ghetto

Ismaël Saidi var politibetjent i Belgia, men sluttet til fordel for scenekunst. Nå har nær en million belgiere og franskmenn sett stykket "Jihad", der Saidi tar et brutalt oppgjør med vold og sosial kontroll i de muslimske ghettoene som sprer seg i Europa. 

Ismaël Saidi har selv vokst opp i samme nærområde som terroristene som sto bak terrorangrepet i Brussel i 2016. Han beskriver et intervju med Cécile Deffontaines i Le Nouvel Observateur at lysten til å gjøre noe med problemene i ghettoene oppsto tidlig, og at han først og fremst ønsket å bli politibetjent. Etter flere år i aktiv tjeneste forlot han politijobben til fordel for å drive opplysningsarbeid om og for de segregerte europeiske områdene.

Teaterstykket Jihad er laget for å vise at utenforskap og sosial kontroll er bakenforliggende årsaker til den omfattende tilslutningen som europeiske muslimer har til Islamsk Stat, IS, og at det er muslimenes jakt på offerroller, kombinert med vold mot og kontroll av egne barn som skaper grobunn for ekstremisme.

Muslimene selv er ansvarlige

Saidi mener at muslimene selv er ansvarlige for ghettoifiseringen, og at europeiske lands politikk ikke kan klandres for at muslimer lever segregert.

Han hevder at europeiske myndigheter på mange måter fastholder muslimer i offerrollen, men at utgangspunktet for muslimsk innvandring aldri handlet om europeeres ønske om å la muslimer leve i utenforskap.

– Men vi må ikke tro at det fra begynnelsen var et ønske om separasjon. Segregeringen kom av seg selv. Det startet med innvandring som staten virkelig trengte for gruver og bygging. Staten plasserte innvandrere i boligfelt langt fra byen. De bråket ikke. Staten trodde de ville reise tilbake til hjemlandene, men de avlet som Gremlins. Naturlig nok hentet de familiene sine til der de hadde bosatt seg, de opprettet slakterbutikker, og de bodde i samfunnet rundt moskeen de bygget. I begynnelsen var det et separat samfunn. Deretter ble samfunnene underlagt religiøs separatisme. I all hovedsak har all religion som mål å være den sterkeste, og å få de andre til å forsvinne, sier Saidi til L’Obs.

Islam = offerrolle

Saidi fortsetter:

– Det vil kanskje sjokkere når dette kommer fra en praktiserende muslim, som jeg er, men Muhammed har rollen som et offer i hele Koranen. Historien hans er historien om et offer. De jaget ham ut av Mekka, de ville ikke ha ham; han havnet i Medina, de ville ikke ha ham. Allah sa til Muhammad at det er greit, at det vil bli bedre, at alle disse menneskene ikke er verdt det. Men hvis du leser Koranen og tenker at det er noe for deg, kommer du aldri ut av denne offerholdningen!

Offerholdningen i det muslimske samfunnet sitter hardt i, skal vi tro Saidi. Han viser til reaksjonene muslimer har når det blir begått jihadistiske terrorangrep. Han bruker halshuggingen av læreren Samuel Paty som eksempel. Muslimer er raske til å si at det ikke er riktig å drepe, samtidig er det alltid et «men» bak dette utsagnet. «Men det han gjorde var krenkende», sier de samme muslimene alltid.

– Sosiale medier har i større grad gjort det mulig for muslimer å forfølge og dele det mørkeste av islam, som om vi er utsatt for holocaust. Jeg avskyr denne holdningen. Den er dødelig, sier Saidi.

Han mener muslimene må gjennom utdanning, refleksjon og kultur. Men europeerne har sin del av skylden ved å ikke legge noen verdi i nasjonal identitet.

– Du må få folk til å forstå – og dette kan ta tid – at det å tro på Muhammad, på Allah, er et konsept, en idé, og at en idé kan kritiseres, den kan bli latterliggjort, vi kan fornærme hverandre, og at det ikke er et problem fordi det ikke er hele identiteten din.

– I Frankrike, som i Belgia, har etableringen av en nasjonal identitet blitt ødelagt. Islam har infiltrert denne mangelen på identitet. Jeg vet ikke hva jeg er? Så er jeg muslim. Og det er lettere.

Mental ghetto

Saidi poengterer at det finnes mange former for diskriminering og at dersom man ønsker å befinne seg i en offerposisjon er ingenting enklere enn nettopp det. For det er gått sport i å føle seg diskriminert. Som eksempel viser han til en 14 år gammel muslimsk gutt som iherdig påsto at muslimer blir diskriminert i arbeidslivet.

– Jeg ser på ham, han har ikke engang bart ennå, og jeg sier til ham: «Er du seriøs? «Han har aldri sett etter jobb, han har ingen grunn til å påstå dette. Men han var påført disse tankene av omgivelsene! Når du vokser opp i nabolaget mitt, er du i en båt, og du navigerer mellom nedlatenhet fra venstre og forakt fra høyre.

Muslimsk ungdom lar seg «blokkere i den sosiale heisen».

– Når du vokser opp på denne typen steder, ser du tross alt bare mennesker som deg selv.  Det er lett å leve med mennesker som deg selv: vi er alle enige. Det er lett å dehumanisere den andre, den forskjellige, den «hvite». Hvitt er ikke engang en farge lenger, det er noen du vil hate, påstår Saidi.

Han kaller det en mental ghetto. Det er veldig enkelt å komme seg ut av en fysisk ghetto, men den mentale ghettoen er komplisert fordi den følger deg. Du kan gjenskape den andre steder. Det er frykt for å dra noe sted. Hvorfor dra dit, siden jeg har moskeen og slakteren, her?

– Å kjempe mot den mentale ghettoen er en intern kamp som må gjøres hver dag. Hva er viktigst i disse samfunnene? Er det identiteten? Eller religion? Og er religion en religion eller en identitet? spør Saidi retorisk.

– Å være hvit er din identitet. Jeg vil gå lenger: hvis du i morgen konverterer til islam, er du ikke lenger hvit. Imidlertid vil du ha samme hår og samme øyne. All religion pålegger en binær visjon: du mot meg.

Spagaten gir jihad

Det er ingen grunnleggende vilje i de muslimske miljøene til å forråde eller skade, påstår Saidi. Vold og IS-tilslutning blant en stor rekke europeiske muslimer handler om å gi opp viljen til å overleve i to verdener.

– Det er veldig vanskelig. Vi vet ikke hvordan vi skal gi troskap til disse to verdenene samtidig.

Det er nettopp de to ulike verdenene teaterstykket Jihad er ment å sette fokus på. Historien om Ben, Ismaël og Réda, tre desillusjonerte unge muslimer som bestemmer seg, fordi de egentlig ikke vet hva de skal gjøre med livet sitt, å tilslutte seg IS-kalifatet. Saidi inviterer ulike mennesker til forestillingene, ikke minst fordi han vil ha debatt innad i de muslimske miljøene. For Jihad er islamkritikk og undervisning om de negative følgene av å vokse opp i en klankultur.

Ben, med hjelm på hodet, gjentar «mash Allah» til enhver tid. Han er gruppens guru. Før var han Elvis-fan, men da han gikk til «kongens» grav og oppdaget at han het Elvis Aron Presley, ble han nærmest sjokkskadet: han hadde elsket en jøde… Ishmael ønsket å bli tegneserieillustratør, men da han på koranskolen ble fortalt at «designerne ender i helvete», stoppet alt opp. Réda elsket Valérie, men moren ønsket at han skulle «gifte seg med en ekte muslim». Tre gutter i identitetskrise som søker tilflukt i religion og i det de mener er løsningen: jihad.

«Wow gutter, jeg er så spent. Det blir som i Call of Duty. Jeg gleder meg til å drepe vantro.»

Ismaël Saidi mener på ingen måte at vi skal tilgi drap, han er på alle måter tydelig på at det IS-krigerne har gjort er bestialsk og må straffes. «Men vi trenger å forstå hvorfor så mange unge muslimer blir sånn», konkluderer han.

Stykket er blant annet kjøpt inn for å brukes i undervisning i franske skoler. Mon tro om et tilsvarende teaterstykke om de alvorlige sidene ved islam og de muslimske klanmiljøene ville blitt innkjøpt til bruk i norske skoler?

(Forsidefoto fra YouTube)