Det ser ikke ut til at man kan betvile at de danske sosialdemokratene, med Mette Frederiksen i spissen, har de beste intensjoner når det kommer til integrering av innvandrere, men de samme politikerne har over tiår ikke tenkt konsekvenser når de har utformet regler for velferdsstatens tilbud.
Selvsagt ønsker man det beste for befolkningen, og like selvsagt har man laget en rekke regler og ordninger – som dertil i all hovedsak baserer seg på tillit. Men et slikt system er ikke et universalt konsept, så jo mer ulike kulturene er, jo vanskeligere vil det være å forstå – og ta innover seg – hvordan systemet er tenkt å fungere.
Å gi og ta
Dessuten hjelper det ikke på at altfor mange politikere snakker om ulike av velferdsstatens tilbud, for eksempel utdannings- eller helsetilbud, som «gratis». Det er skattefinansiert, noen har jobbet og betalt sin skatt. Dessverre kan disse «noen» bli færre og færre, og da betaler man neppe sin skatt med glede – for samtidig å vite at «noen», som blir flere og flere, konsumerer mer enn de bidrar.
Svært mange ikke-vestlige innvandrere, særlig kvinner, i Danmark – som i Norge – befinner seg helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet. For eksempel har tidligere tall fra Norge vist at kun 9,5 prosent av kvinner i Norge med somalisk opprinnelse jobber fulltid, og da er «fulltid» satt til 30 timer i uka eller mer. Det er oppsiktsvekkende tall, bortsett fra at de ikke skapte så mye oppsikt – i alle fall ikke blant politikerne. Sistnevnte er såre fornøyd med at SSB opererer med upresise definisjoner slik at en kan vri resultatet nesten dit en vil, og at samme byrå gjerne putter innvandrere i sekkekategorier der noen landgrupper «må lide» på bekostning av andre – men «sluttresultatet» blir sånn rimelig greit å selge ut til folket.
Ifølge Berlingske var det i 2019 rundt 150.000 ikke-vestlige innvandrerkvinner i Danmark i yrkesaktiv alder, litt over halvparten var sysselsatt i en eller annen grad. Hver fjerde kvinne som uavbrutt har levd på dagpenger i 10 år var ikke-vestlig, selv om gruppen bare utgjør omtrent 5 prosent av befolkningen.
I Danmark vil de gjerne gjøre noe med problemet. Derfor rykket Mette F. og mannskapet ut med ambisjonen om å få flere ikke-vestlige i arbeid eller annen aktivitet. Her skulle man ikke få sitte på rompa og leve på skattebetalerne.
Mange hull
Kravet om 37 timers aktivering i uka ble lagt på bordet for å kunne motta noen økonomiske ytelser. Fundamentet ble etablert i 2018, og siden har sosialdemokratene jobbet med å finne en løsning. Den gangen sa Mette F. at «gruppen av familier hvor begge foreldrene lever på offentlige ytelser er sterkt overrepresentert av personer med ikke-vestlig bakgrunn», derfor måtte de «venne folk i Danmark til dét å gå på jobb, og for de fleste er det en heltidsjobb på 37 timer (i uka, red.)».
Så ble det selvsagt satt ned en komité, den såkalte Ydelseskommissionen, som skal komme med anbefalinger for å reformere og forenkle systemet for offentlige ytelser (som skal legges frem i disse dager). Det er bare å anta at kommisjonens medlemmer har hatt mang en søvnløs natt, for oppdraget er som å drive i åpen sjø i en trebåt fylt med hakkespetter. Tetter du et hull, er det bare for å oppdage et annet. HRS gjorde noen lignende for et par år siden da vi prøvde å kartlegge unntakene i inntektskravet for å kunne hente familie til Norge. Det var som en sveitserost, og jeg tviler på at det er så veldig mye bedre i Danmark.
At det blir slik er ikke underlig. Når du skal tilpasse et nasjonalt regelverk til tilnærmet hele verden, må det by på komplikasjoner. Det er gjerne stor forskjell på en fra Somalia og en fra Storbritannia, men de skal likevel ha de samme rettigheter – og alt skal favnes innenfor ett nasjonalt lovverk.
Denne aktiveringsplikten på 37 timer uka var beregnet til å favne om lag 90.000 personer med ikke-vestlig bakgrunn som i dag lever på danske skattebetalere. Men så tok Dansk Erhverv en nærmere titt på tallet – og da begynte hyllene tydelig å tre frem.
Kraftig reduksjon
Av de 90.000 ikke-vestlige fant Dansk Erhverv at 51.000 i yrkesaktiv alder (18 til 64 år) var på offentlige ytelser som det ikke ga noen mening å kreve aktiviseringsplikt for. Slik ser det danske smørbrødet ut (benytter de danske navn på ytelsene, da det er ikke er like lett å vite hva som eksakt ligger i dem):
Utganspunktet i alt er 90.422 (47.796 kvinner og 42.626 menn) fordelt på (noen mottar antakelig mer enn én ytelse):
- A-dagpenge: 10.763
- Kontanthjælp: 16.128
- Uddannelseshjælp: 1.067
- Revalidering: 132
- Forrevalidering: 17
- Selvforsørgelses- og hjemrejseydelse: 11.230
- Sygedagpenge: 5.715
- Jobafklaringsforløb: 2.188
- Ressourceforløb: 3.758
- Ledighedsydelse: 1.530
- Fleksjob: 4.617
- Førtidspension: 32.899
- Efterløn: 380
Det er neppe noen som får for eksempel de førtidspensjonerte (32.899), de som går på sykelønn (5.715) eller ressursforløp (3.758, som betyr at du nesten har fått innvilget førtidspensjon) til å tvinges inn i noen 37 timers aktivering. Med andre ord så skulle man tenkt på dette før man delte ut diverse ytelser. Det er nok mange som er blitt førtidspensjonert da danske myndigheter hadde problemer med å plassere (eller hjelpe) vedkommende – så også i Norge, selv om noen hevder at det er blitt strengere.
Totalt fant Dansk Erhverv at 51.236 står utenfor rekkevidde for 37 timers aktivering, den potensielle målgruppen for aktivering teller 39.186, men herav er bare 17.185 aktivitetsparate.
«Vips», så var tvangsaktivsering på 37 timer uka av over 90.000 ikke-vestlige på trygd blitt til 22.000. Kanskje.
For dertil kommer, ifølge Dansk Erhverv, at en jobbparat på dagpenger (kontanthjælp) med dansk bakgrunn aktiviseres i gjennomsnitt seks timer i uka. Dagpengemottakerne utgjør over 16.000 i denne gruppen, så da kan man jo tenke seg hvor mange man antakelig blir stående igjen med som kan oppfylle regjeringens krav om 37 timers uke.
Vi kan antakelig trygt slå fast at løsningen ligger et annet sted. Føre var-prinsippet bør være langt fremme i pannebrasken når en driver med innvandring- og integreringspolitikk, for det nytter sjelden å være etter snar.