For de som husker litt tilbake så la vi i januar i år ut et innlegg der vi refererte fra en debattartikkel i den svenske avisen Aftonbladet skrevet av to av Sverigedemokraternas medlemmer i Riksdagen, Jonas Andersson og Jennie Åfeldt. I dette innlegget kritiserte de en endring i den svenske utlendingsloven som de mente i prinsippet kan medføre at en tinderdate kan gi grunnlag for familiegjenforening i Sverige.
Debattartikkelen i Aftonbladet finner dere her.
«Faktisk helt feil»
Vår alltid tilstedeværende vaktbikkje mot «fake news», Faktisk.no, grep selvsagt tak i innlegget og kontaktet en politisk rådgiver i det svenske Justisdepartement som klart avviste påstanden om tinderdaten.
Og her minner jeg om at statsminister i Sverige (enn så lenge) heter Stefan Löfven og tilhører Socialdemokraterna (S). Det samme gjør den politiske rådgiveren i Justisdepartementet. De skyr selvsagt Sverigedemokraterna (SD) som pesten.
La oss si det slik: Det hadde vært mer enn oppsiktsvekkende om en politiker fra S hadde bekreftet noe som helst som kom fra SD.
Faktisk.nos konklusjon på ga seg derfor selv; dette var Faktisk Helt Feil. Hva gjorde vi da? Vi la selvsagt ut en artikkel der vi sa klart i fra hva vi mente om Faktisk.no.
Deretter klagde vi Faktisk.no inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) på to grunnlag, dels for at de hadde faktasjekket en debattartikkel i Aftonbladet skrevet av to riksdagsrepresentanter fra SD som hadde blitt referert av oss, og fordi de hadde «faktasjekket» artikkelens riktighet ved å kontakte en politisk rådgiver i det svenske justisdepartement som representerte S – altså SDs politiske hovedmotstander. I tillegg hadde Faktisk.no fått en professor til å uttale seg. Og igjen: Det ville vært oppsiktsvekkende hvis det hadde falt til SDs fordel.
Uansett, det andre grunnlaget – og dette var det viktigste – er det forholdet at Faktisk.nos samarbeid med Facebook tilsier at slike «feilmerkinger» fra dem medfører spredningen av hele nettstedet rights.no ble strupet med inntil 80 prosent.
Hvor vanvittig er ikke dette? Det er en «makt» som går langt utover det selv PFU har til rådighet.
Helt greit for PFU
PFUs avgjørelse foreligger nå. De fant ikke noe å kritisere Faktisk.no for. Problemet med at en stempling av en artikkel på rights.no som feil, utløser redusert spredning av samtlige artikler på rights.no for kortere eller lengre tid, ble overhode ikke kommentert.
Hva kan vi så slutte av dette? Det er ett av to; enten leser ikke medlemmene av PFU det som står i klagen og som er greit gjengitt av PFU i saksgrunnlaget, eller så er samarbeidet mellom Faktisk.no og Facebook en så varm potet at PFUs medlemmer ikke vil ta i den.
De fleste faste medierepresentanter i PFU har nemlig en arbeidsgiver som har eierinteresser i Faktisk.no. Dersom disse hadde sagt seg enig med HRS i at det er noe fundamentalt galt i at Facebook automatisk kan straffe et nettsted som legger ut en artikkel Faktisk.no mener har et uriktig innhold, hadde de gått mot sin egen arbeidsgivers eierinteresser. Selvsagt under forutsetning av de at forstår hva de leser, og det får vi tro de gjør.
Dette kunne ha revet bort hele grunnlaget for Faktisk.nos eksistens. En ting er at Faktisk.no da mister en inntektskilde, men de mister også makt og innflytelse over de nettsteder som oftest sjekkes. For det er de såkalte «alternative nyhetssteder eller mediene», spesielt rights.no, document.no og resett.no, som Faktisk.no henger seg mye etter. Alle disse alternative er helt avhengige av Facebook for å nå sine lesere, og for de som er avhengige av reklameinntekter kan det bety et betydelig inntektsbortfall å bli sperret av Facebook. Heldigvis gjelder ikke det HRS – vi har som våre lesere vet valgt å være reklamefrie.
Et demokratisk problem
Det økonomiske er likevel ikke det viktigste. Det som er viktigst er at norske mediebedrifter gjennom etableringen av Faktisk.no og samarbeidet med Facebook har etablert et effektivt sensurorgan som primært rammer de alternative, herunder rights.no. Dette er et demokratisk problem.
Hva de som kaller seg journalister og jobber i Faktisk.no ellers måtte mene om det vi legger ut, interesserer oss strengt tatt midt i ryggen.
Det var dette vi prøvde å få PFU til å mene noe om da vi klagde Faktisk.no inn for PFU for brudd på Vær Varsom Plakaten (VVP) 2.1 og 2.2 som lyder som følger:
2.1 Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold og avgjør med endelig virkning spørsmål om redaksjonelt innhold, finansiering, presentasjon og publisering. Redaktøren skal opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Redaktøren skal verne om redaksjonens produksjon av fri og uavhengig journalistikk.
2.2 Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.
Verner redaktøren av Faktisk.no om produksjonen av fri og uavhengig journalistikk ved å ha makt til å strupe andre? Hva med dobbeltroller? Hadde PFU turt å mene noe om det, kunne det bli hett om ørene for PFU-medlemmene som er ansatt hos Faktisk.nos eiere. Da kunne de jo fått noen kritiske spørsmål i neste medarbeidersamtale på jobben.
Det skulle tatt seg ut.
Bidrar til splittelse og polarisering
Faksimile fra Klassekampen
Skal vi tro sosiale medier, ikke minst Faktisk.nos samarbeidspartner Facebook, er det flere og flere som reagerer på hvordan Faktisk.no opererer. Deres siste utspill, som vi har omtalt som demonisering av høyresiden, har gitt flere hakeslepp, men neppe noen i de etablerte mediene. Det har derimot redaksjonen i Argument Agder. I en kronikk i dagens Klassekampen (bak betaling) sier kronikørene Bernt Utne, Øivind Andresen og Per M. Mathisen at én ting er nå at de oppfattes som «et halvoffisielt sannhetsministerium», men at de nå «ønsker å gå ut over sin selvpålagte rolle som faktasjekker til også å analysere det de kaller ‘ekkokamrene’ til noen såkalte alternative nettsteder».
Kronikørene er ikke imponert:
Faktisk sitt mål med sin analyse er åpenbart å advare folk mot disse nettsidene. Dette gjør de ved å knytte dem opp mot ekstreme personer og grupper, som minigruppa Sian. I samme kategori nevnes motstand mot Acer og motstand mot vindkraft. Det er betenkelig at Faktisk ikke skiller mellom seriøse politiske saker som har brei støtte blant folk flest og små ekstreme grupperinger som bare har støtte av få personer. Ved å blande disse sakene i en «brun saus», bidrar Faktisk til ytterligere splittelse og polarisering, altså det motsatte av hva de påstår de ønsker å oppnå.
De viser videre til Faktisk.nos eiere (VG, Dagbladet, NRK, TV2, Polaris Media og Amedia) som «etablerte medieaktører som konkurrer om publikums oppmerksomhet» og om pengestrømmene fra de samme, samt institusjoner som Sparebankstiftelsen DNB, Fritt Ord og Medietilsynet (de burde også nevnt millionene fra staten, særlig siden Faktisk.no er så opptatt av statstøtten på 1,8 millioner til HRS). Men de slår fast det som flere ser: «Faktisk kan ikke oppfattes som en nøytral observatør.»
Guilt by association
Redaksjonen fra Argument Agder fornekter ikke kritikk av mediene, tvert om, de mener det er «nødvendig å rette et kritisk blikk mot alt som publiseres i mediene, uansett hvilke type medier det er snakk om». Men hvor langt har Faktisk.no tenkt å strekke det, når de også går på leserne av de samme mediene?
Men kan en artikkelforfatter ta ansvar for hvordan enkelte lesere tolker hans eller hennes tekst? Det er en viktig del av ytringsfriheten å kunne ytre sine meninger om saker (innenfor lovens rammer) uten å skjele til leserreaksjoner. Noe annet kan lett oppfattes som oppfordring til sensur og selvsensur. Faktisk praktiserer her en metode som er kjent fra den kalde krigens dager som guilt by association, på norsk «skyldig gjennom forbindelser.».
Deres oppfatning er også at Faktisk.no er negativ til systemkritikk, noe de mener alle medier burde drevet med, men samtidig retter ikke Faktisk.no et systemkritisk lys mot noen av sine egne eiere og den konsentrasjon av makt og kapital som skjer i de etablerte mediene. «Hva med å analysere de etablerte medienes blindsoner, selvsensur og ekkokamre?»
Ditt privatliv er null verdt
De er heller ikke imponert over at Faktisk.no bruker Facebook – som de kaller «overvåkingskapitalismen» – for å sverte de alternative mediene.
Å overvåke meninger er forbudt i Norge. At det her ikke handler om individuell overvåkning, får en tro på hvis en vil. Det finnes ingen grunner til å ha tiltro til Facebooks forsikringer. Allerede i 2010 uttalte Facebook-gründer Mark Zuckerberg at privatlivet ikke lenger er en «sosial norm».
Så minner de oss om at i søken etter, eller kanskje vi skal si defineringen av, alternative mediers «ekkokammer», blir det brukt 34 millioner reaksjoner. Hvem tror da at ikke private grupper og individuelle profiler ikke er med, selv om Faktisk.no selv hevder det? Da er det Faktisk.no driver med faktisk overvåkning.
Kronikørene viser til Shoshana Zuboffs bok Overvåkingskapitalismens tidsalder med hovedbudskapet at «Google og Facebook er de store skurkene i å overvåke folks privatliv, ned til minste detalj». De siterer fra introduksjonskapitlet:
«Overvåkingskapitalistene vet alt om oss og opererer samtidig selv på en måte som er laget for å holdes i det skjulte for oss. De akkumulerer enorme felt av ny kunnskap fra oss, men ikke til oss. De forutsier framtiden vår av hensyn til andres utbytte, ikke vår velferd».
Her kunne vi sagt takk og amen, hvis det ikke var for at Faktisk.no har null respekt for deg og ditt privatliv, vel og merke hvis du har en mening som Norges Sannhetsministerium Faktisk.no ikke liker, for nå er de i gang igjen. Denne gangen er det spesielt Hege Storhaugs sosiale vinnersuksess som får gjennomgå via guilt by association.
Nå må politikerne våkne! For PFU blir bukken og havresekken.