Barneombud Inga Bejer Engh forteller til Aftenposten (28. juni) at de har gått gjennom straffesaker der barnet eller ungdommen enten var satt i varetekt eller fengslet. Det heter at funnene «viser at det ikke er tilfeldig hvilke barn som begår alvorlige straffbare handlinger».
Via Kriminalomsorgsdirektoratet, Riksadvokaten og Kripos har Barneombudet fått lister over alle mindreårige som var registrert fengslet i perioden 1. januar 2016 til 19. mars 2019. Etter gjennomgangen satt de igjen med 48 ungdommer (alder fremkommer ikke). De tok et nærmere dypdykk i 20 av sakene.
Fellestrekkene
Det handler om gutter, og det er gutter som begår mye kriminalitet.
- De bor stort sett på Oslo øst, og begår kriminaliteten i Oslo (18 av 20 saker).
- De bor i «levekårsutsatte områder», altså innvandrertette områder.
- De har «utfordrende hjemmeforhold».
- De mangler «støtte» fra foreldrene.
- De har som regel en annen etnisk bakgrunn enn norsk, altså innvandrerbakgrunn (uten at det fremkommer hvilken).
- De har opplevd «utenforskap i skolen», ofte fra ung alder.
- De står uten skoletilbud eller alternativt dagtilbud etter frafall i ungdomsskolen eller videregående skole.
- De er mye kontakt med politiet.
- De har tiltak i barnevernet.
- De bruker ulike rusmidler (som presiseres ikke å være hovedgrunnen til problemene).
Barneombud Engh legger til at de også ser at mange av foreldrene ikke vil ta imot hjelp, da foreldrene takker nei til utredning eller hjelpetiltak og møter med hjelpeapparatet.
Akkurat sistnevnte burde utløse en saklig, faktaorientert debatt om mange av innvandrernes foreldrerolle, men nei. Det Barneombudet peker på er storsamfunnets bruk av «tvang».
– Til slutt bruker samfunnet i stedet tvang mot dem, enten gjennom barnevernsinstitusjon eller i ytterste konsekvens fengsel, sier Engh.
Ja, det er urettferdig at det nettopp er de unge som blir skadelidende for foreldrenes manglende evne til å følge opp foreldrerollen og -ansvaret i det norske samfunnet. Men all den tid samfunnet ikke makter å ansvarliggjøre foreldrene, så har vi ikke noe valg. Storsamfunnet må skjermes mot den kriminaliteten disse guttene bedriver.
Litt av problemet
Siden det ikke skal fokusers på hva som er det reelle problemet, er det bare å leke pekeleken. For det er (selvsagt) hjelpetjenester som Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup), skole og barnevern som ikke oppfatter situasjonen raskt nok, de er «for sene» og ender opp i en posisjon der de ikke klarer å hjelpe.
I tillegg er hjelpen fragmentert, altså at høyrehånda ikke vet hva venstrehånda driver med.
– Hjelpen er fragmentarisk. De bidrar hver for seg, men vi savner en møteleder som kan si hvordan disse instansene skal jobbe sammen for å hjelpe ungdommene tidlig nok, sier Engh.
At den er fragmentarisk er det ingen tvil om, men her har vi jo stilt oss i en situasjon der «personvernet» og «tashetsplikten» er blitt hellige kuer. For eksempel har politiet informasjonsplikt til barnevernet, men ikke omvendt. Forstå det den som vil, all den tid vi vet at disse kriminelle unge nettopp har mye kontakt med politiet. Men politiet trenger nødvendigvis ikke å ane om hvem de egentlig står overfor.
Barneombudet mener problemet er nasjonalt, selv om det er mest fremtredende i Oslo som har «levekårsutfordringene i tillegg». Til det er det vel bare å minne om at alle storbyer med høy innvandrertetthet av ikke-vestlige, har akkurat samme problemet. Det i seg selv burde si sitt.
– Men for å lykkes, krever det at politikere både på Stortinget og i alle landets kommuner sikrer nok ressurser og forpliktende samarbeid, sier Engh.
Så var vi der igjen: penger. Men det løses ikke med mer penger, hvis en ikke vil ta tak i de reelle problemene. Det kanskje mest aktuelle barneombudet kommer med er ideen om at hjelpetiltak kan pålegges.
– Dette kan være hjelpetiltak som kan pålegges, hvis det er nødvendig. Det kan være problematisk, men det er en mulig vei inn til disse familiene.
Men det vil aldri verden fungere – all den tid realitetsorienteringen til de som skal hjelpe ikke er tilstede.
Hva er så problemet?
De samme hjelpetjenester, skole og barnevern har ikke har de nødvendige verktøy, verktøy de etter all sannsynlighet heller ikke vil ha, for der råder helt andre metoder – metoder som beviselig ikke fungerer. La oss ta eksemplet med fosterhjem, som vi har rapportert om før. En undersøkelse bestilt fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser at barn med innvandrerbakgrunn ikke vil ha «etnisk matching» på grunn av vold i innvandrermiljøet, men ber spesifikt om norske hjem. Hva gjør myndighetene? Jo, de satser på «etnisk matching» fordi morsmål, kultur og religion skal videreføres.
De vi har intervjuet oppfatter at fordeler ved minoritetsfosterhjem er knyttet til mulighetene for videreføring av språk, kontakt med familie og tradisjoner, ikke minst mattradisjoner. Det nevnes at minoritetsfosterforeldre i større grad kan fungere som en rollemodell, være noen å se opp til. Forankringen i egen kultur anses som positivt, dersom det er mulig og barnet og foreldrene ønsker det.
En annen rapport (se lenke over) fra NOVA viser at nesten to av ti ikke-vestlige barn lever under et oppdragelsesregime med grov vold. Noen som da undrer seg over hvorfor en del innvandrermiljøer er grovt overrepresentert i ungdomskriminalitet?
Hva er det vi frykter når vi ikke tar tak i opphavet til problemene, nemlig foreldrene? Grunnen til berøringsangsten lyser mot oss igjen, frykten for rasismestemplet og «respekten» vi tror vi utviser for deres kultur. Det eneste vi oppnår er å skape segregerte samfunn og vi hindrer barna i å bli norske. Det er problemet.
Familier som har fått voldskulturen inn med morsmelka møtes med kultursentivitet i barnevernet. Men det er, som vi rapporterte om i 2012, via daværende styreleder i Landsforeningen for barnevernsbarn, Ruzzel Abueg, når barnevernet blir mer kultursensitiv (noe de slett ikke burde bli, men heller få mer kulturkunnskap), burde en minne dem om at vold gjør like vondt uansett kultur. Det var nemlig dette året (2012) Bufdir kom med signalene om mer kultursensitivitet.
Hva sier så Justisdepartementet som har fått et brev fra Barnombudet om deres undersøkelse? Jo, at «arbeidet med ungdomskriminalitet ikke alene kan overlates til justissektoren, men må involvere flere sektorer». Pekeleken er fortsatt populær, men for all del: ikke gå inn på hva som er kjernen til problemene.