Jacob Mchangama i Justitia har tatt utgangspunkt i en rekke undersøkelser for å sjekke om tilstanden i sosiale medier er så fæl som den offentlige fortellingen har «bestemt». Han finner at det er en «kæmpe mismatch» i offentlighetens forestilling og virkeligheten.
Den Offentlige Fortellingen
Mchangama viser blant annet til USA Today som i 2016 rapporterte om en «massiv økning» av hatytringer på Twitter som et resultat av Donald Trumps presidentkampanje. Det samme narrativet, eller fortellingen, om hatytringer som flommet over på nettet er også brukt aggressivt av den franske presidenten Emanuelle Macron. Mchangama viser til at da Macron i 2018 holdt en tale på Internet Governance Forum, sa han følgende:
«I dag, når jeg ser på demokratiene våre, er ekstremister langt bedre til å bruke internett. Det blir brukt mer til hatytringer og spredning av terrorinnhold enn til noe annet».
Narrativet om sosiale medier som en kloakk av hat og falske nyheter, har også den danske statsminister Mette Frederiksen falt for:
«Vi har økende problemer med falske nyheter, som kan bidra til å undergrave den demokratiske offentligheten».
Det samme narrativet har den danske regjeringen omfavnet, påpeker Mchangama, og viser til den nye meldingen (såkalt hvidbog) om Tech-Giganter hvor det heter: «Det er … en demokratisk og samfunnsmessig utfordring når hatefullt og nedlatende innhold får lov til å florere på digitale plattformer.» Han kunne også sitert for eksempel kulturministeren Joy Mogensen, som blant annet slår fast følgende:
«Den demokratiske samtalen er presset. Den er presset av polarisering, ekkokamre, fake news og hatytringer på sosiale medier».
Også i Norge har regjeringen en egen «strategi mot hatefulle ytringer» der det samme narrativet ligger til grunn. I 2018 kom Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) med en rapport om «Hatefulle ytringer i offentlig debatt på nett» der de slo fast fra en undersøkelse i 2017 at en av ti kommentarer på FB-sidene til NRK og TV2 var hatefulle. Statsminister Erna Solberg mente det var «sjokkerende» og advarte om at vi ikke må bli «immune mot hatytringer på nett».
Regjeringen har også åpnet en nettportal, via Bufdir, mot hatefulle ytringer, hatyringer.no, og NRK har laget en egen side om netthets og hatefulle ytringer der de oppsummerer: «Sosiale medier og kommentarfelt er for ofte preget av hatprat og hets. Ytringene er i mange tilfeller straffbare, men blir ikke alltid anmeldt.»
Utvilsomt er den offentlige «sannheten» at sosiale medier oversvømmes av hatefulle ytringer og falske nyheter. Men er det riktig, spør Mchangama, og svarer selv:
Det korte svaret er nei.
Under en prosent hatytringer
Mchangama tar først for seg hatytringer med utgangspunkt i en nylig publisert analyse fra en rekke forskere fra NYU. Her har de analysert mer enn en milliard amerikanske tweets i perioden fra den amerikanske 2016-valgkampen startet til seks måneder etter at Trump ble valgt.
«Ved å bruke blant annet maskinlæring konkluderte de med at det ikke på noe tidspunkt var noen systematisk økning i hatytringer. Andelen tweets med hatefulle ytringer var mellom 0,1 og 0,3 prosent av alle tweets i perioden. Med andre ord, i motsetning til den dominerende fortelling, kunne ikke forskere finne noen sammenheng mellom Trumps presidentkampanje og en økning i hatytringer», rapporterer Mchangama.
I Danmark har det også nylig blitt publisert en undersøkelse. Den er fra Analyse & Tal i samarbeid med TrygFonden, der de har foretatt en kartlegging av den danske debatten på Facebook. Her finner de at 1,4 prosent av kommentarene kan sorteres under» hatytringer». I denne sammenheng kan det kanskje være nyttig å minne om at danskene har et langt «frodigere» språk enn nordmenn, så 1,4 prosent ligner ikke mye på noen oversvømmelse.
På toppen av det hele, som Mchangama peker på, er definisjonen av hatefulle ytringer i denne studien mye bredere enn det som følger av den danske rasismeparagrafen. Han viser til at for eksempel følgende utsagn er kategorisert som hatefulle ytringer:
Det giver fuldstændig mening, for en kommunist. For normalt begavede mennesker, ikke så meget.
Den olding kan vidst ikke længere tænke klart.
Nå er det jo slik at verken politisk overbevisning (kommunist) eller alder (olding) nyter noen beskyttelse i rasismeparagrafen verken i Danmark eller Norge (i alle fall enn så lenge), og en skal vel være temmelig woke for å oppfatte overnevnte utsagn som hatefulle ytringer.
«Det er derfor god grunn til å anta at andelen danske kommentarer på Facebook som utgjør hatefulle ytringer i straffelovens forstand, ligger godt under en prosent av de totale kommentarene», påpeker Mchangama.
Forsvinnende lite falske nyheter
Når Mchangama tar for seg såkalt «fake news», fremtrer det samme bildet.
Han viser til antologien Social Media and Democray fra 2020, der man har samlet den best tilgjengelige forskningen og empiri om konsekvensene av sosiale medier. Her fremkommer det at en studie fra USA slår fast at falske nyheter utgjør 0,15 prosent av amerikanernes medieinntak. En annen studie, fra Science Advances, konkluderer med at det samlet sett er svært sjeldent at amerikanere deler falske nyheter på Facebook.
Deretter retter Mchangama blikket igjen mot Europa. Her viser en studie av det franske presidentvalget i 2017 at av 60 millioner tweets inneholdt 0,01 prosent falske nyheter. En analyse av EU-parlamentsvalget i 2019 konkluderte med at falske nyheter spilte en «perifer rolle».
Fakta tilsier altså at sosiale medier ikke er en oversvømmende kloakk av hat og falske nyheter, men selv om hatytringer og falske nyheter utgjør en svært liten del, så kan de ramme skjevt. Men vi vet ikke hvem som rammes hardest, for også her kan det fremstå som en konkurranse om å være «verst mulig stilt». Dessuten er vi mennesker så forskjellige at det som kan knuse én, kan en annen ikke engang oppfatte som noe krenkende.
Opplyst nivå?
Det er generelt et enormt misforhold mellom virkeligheten og de mest alarmistiske påstandene og fortellingene som fullstendig dominerer mediebildet og den offentlige debatten om sosiale medier, konkluderer Mchangama.
Forklaringen er ifølge han at empiri og forskning stort sett er uinteressant for mediene, dermed får anekdotiske bevis og enkeltsaker definere fortellingen.
Den forklaringen har jeg tro på, og den kan overføres til en rekke offentlige tema, som for eksempel «rasisme». Selv om vi vet at Norge er ett av de minst rasistiske land i verden, så skulle en tro ut fra den offentlige fortellingen at vi oversvømmes av rasister, for ikke å glemme høyreekstreme og den pågående ikke-debatten om kjønn; det er bare «bestemt» at det finnes en haug med kjønn. Hva er det som gjør at vi vil oss selv så vondt? Hva er det egentlig som er falske nyheter?
Om det nå bare var slik at de etablerte mediene og aktivister fikk herje frem et slikt verdensbilde og det bare gikk ut over dem selv, så hadde det nå vært én ting. Men det farlige er at våre politikere kjøper det – og regulerer samfunnet etter et falskt narrativ.
Hvordan den offentlige samtalen skal «reguleres» er en debatt i de fleste europeiske land, men det er som Mchangama etterlyser, «i et velutviklet demokrati, som det danske, må man kunne kreve at debattene foregår på et opplyst nivå blant beslutningstakerne. For hvis debatten bygger på falske premisser, risikerer man at lovgivningen medfører utilsiktede negative konsekvenser uten å løse de reelle problemene som sosiale medier, og særlig den rolle som store dominerende plattformer som Facebook, medfører for den offentlige debatten i et demokrati.»
Jeg vet ikke om Danmark har etablert et slikt «faktasjekk-organ» som Norge har gjennom Faktisk.no, men de utgjør også en del av dette problemet. Da spesielt fordi de, på sine premisser, regulerer den offentlige samtalen gjennom sitt samarbeid med nettopp Facebook. Utviklingen er uhyggelig. Ytringsfriheten er under press. Anekdotiske bevis og enkeltsaker vinner frem. De etablerte mediene ser ikke hvilket ekkokammer de selv er blitt. Det er dette som burde være «sjokkerende» for vår statsminister og regjering.