Aftenposten er kommet med en ny dybde-podkast der vi i fem episoder skal «under huden» på Anders Behring Breivik og Philip Manshaus, eller rettere sagt det som radikaliserte Behring Breivik og Manshaus: internettkulturen.
Nå er det vel lite som har fått så mye dekning som nettopp Behring Breivik og Manshaus, men det er forståelig at mediene igjen retter dybdefokus på problematikken ti år etter den grusomme dagen 22/7. Og det selv om det vi ikke får vite noe nytt. Det som er mindre forståelig, eller rent ut kritikkverdig, er at mediene ikke griper fatt med dybdeanalyser i andre kritikkverdige miljøer enn de høyreekstreme.
Det er også kritikkverdig at mediene, i min oppfatning mer og mer, utvanner begrepet «høyreekstrem», slik at det utvikler seg fangarmer langt inn i det politiske konservative miljøet.
Følelser foran fakta
Aftenposten podkastserie heter «Noen å hate». Jeg har ikke hørt alle, men litt her og der. Dramaturgien levner ingen tvil om hvor vi skal. Det er ikke fakta i seg selv som er det sentrale, det er viktigere å få oss til å føle. Men når podkasten i flere tilfeller går i retning av fake news kan man bli sittende igjen med opplevelsen det blir vel så mye «å spre hat», der adressaten er en geleklump av politisk konservative som liksom «selv har sørget» for å bli plassert i en høyreekstrem kontekst: Prage University, Jordan Peterson, Ben Shapiro.
Alle disse bidrar (hør for eksempel episode 3, fra rundt 6:30 minutter ut i sendingen), ifølge Aftenposten, til å radikalisere typisk unge menn. Høyreekstreme nettsteder. Internettkulturer som hyller Breivik. Kvinner er horer. Jøder styrer verden.
Nei, det sies ikke eksplisitt, det sauses sammen på en slik måte at du styres inn i en opplevelse at nettsteder med de overnevnte stemmer representerer holdninger som kan bidra til vold og terror. Men når det adresseres konkrete eksempler heter det at det diskuteres tema som «Er noen kulturer bedre enn andre?» eller «Hvorfor er ikke kommunismen så forhatt som nazismen?» Er dette tema som ikke er «lov» å diskutere offentlig? Eller spurt på en annen måte: Hvorfor er det helt legitimt å påpeke jødehatet blant høyreekstreme, mens tausheten råder om jødehatet i islam?
Høyreekstreme er anti-demokratiske. De er totalitære. De har «hvit makt» som ledesnor, de vender ryggen til fargede, muslimer og jøder. De er innvandringsmotstandere. Og de går ikke av veien for å bruke vold for å nå målet. Hvordan kan for eksempel PrageU, Peterson og Shapiro settes inn i en slik sammenheng? Er det kun fordi de har et politisk konservativt ståsted? Et intervju med Shapiro fra 2019 forteller oss at han er erkekonservativ, men veien derfra til å sette han inn i en høyreekstrem kontekst bør være lang. Men i norske medier blir den veien kortere og kortere.
Syndebukken konservatismen
De aller, aller fleste i Norge tar sterk avstand fra Behring Breiviks holdninger og handlinger. Norge har få høyreekstreme, men likevel skal (stadig) flere presses inn til å tilhøre et slikt ståsted med taktikken om å utvide ståstedet. Akkurat slik det er blitt gjort med rasisme. For Behring Breivik fikk sine ideer fra «et sted», og det er liten tvil om hvem som defineres som «flokken» hans. HRS er dyttet inn i dette selv, så jeg vet godt hva jeg snakker om. At det ikke er snev av sannhet i det hjelper ikke, for du har ikke lov til å være kritisk verken til innvandringspolitikken eller islam. Dermed kan innvandringsliberale og muslimer utfolde seg på den offentlige scenen med konspirasjonsteorier og rasismebeskyldninger. Stort sett uimotsagt og uten at medier ettergår hva de påstår.
FrPs innvandringspolitiske talsperson Jon Helgheim er inne på noe av dette i en kronikk i dagens VG. Under tittelen «SV-Ahamaths konspiratoriske rasismeteorier», peker han på hvordan rasekonflikter konstrueres ved stadig å hevde at Norge er strukturelt rasistisk. Det er som om noen ønsker seg et samfunn som diskriminerer på bakgrunn av hudfarge, sier Helgheim, som også kan leses som at (noen) svarte forlanger fordeler ut fra hudfarge og minoritetsrollen, eller (noen) muslimer ut fra religion. Burde vi stille oss spørsmålet om det kan opprøre folk, ja, gjøre folk sinte? Likebehandling står sentralt i Norge. Er det noen som er fratatt noe samfunnsansvar her, slik som innvandringsliberale, medier og minoriteter? Men man kan si tilnærmet hva man vil fordi det peker tilbake på politisk konservative, siden det er hovedsakelig der man finner både innvandrings- og islamkritikerne?
Eller skal man holde et slikt stramt fokus for å slippe å forholde seg til islamister og venstreekstreme, fordi deres «flokk» ikke tåler dagslys? Aftenposten kunne jo – bare med noen tastetrykk – lett funnet hvilken internettkultur disse forholder seg til. Men det er liksom ikke-eksisterende, derfor er 22/7, Benjamin-drapet og Manshaus grusomme hendelser som aldri må glemmes, mens hendelser som handler om noe helt annet må forties.
Hetses til taushet
Ett av argumentene, for ikke å snakke om problematiske sider med innvandring og islam, er at det forhindrer nye, unge stemmer i den offentlige debatten. De blir hetset til taushet, hevdes det. Men hets og hat er ikke forbeholdt verken venstreliberale eller innvandrere. Vi har nylig vært offentlig gjennom en runde med hets og hat mot Lan Marie Berg (MDG), der en i fremstillingen skulle tro hun var et sårt, lite menneske uten makt. Hun er et menneske med mye makt, og selv om alle burde få slippe hets og hat er det likevel noe selektivt over hvem disse «alle» er.
Derfor bet jeg meg også merke i et Si ;D-innlegg i dagens Aftenposten. Her forteller 18-årige Ingrid Bringsvor hvordan hun utsettes for hets og hat på grunn av sin politiske orientering. Bringsmo er styremedlem i Follo Unge Høyre:
Jeg er blitt kalt selvopptatt, rasistisk, usympatisk, respektløs, undertrykkende, syk, crazy, kunnskapsløs, og listen kommer mest sannsynlig til å bli lengre. ( … )
Jeg har inntrykk av at det oftest er vi på høyresiden som blir beskyldt for hatefull retorikk, noe som er ekstremt urettferdig. Det virker noen ganger som at uansett hva jeg mener om en sak, så er det feil på en aller annen måte.
Når jeg snakker med andre, virker det nesten som en vedtatt sannhet at venstresiden av politikken er «snille», og høyresiden er «slemme».
Faksimile fra Aftenposten papir 8. juni 2021
Hun viser også til da Sylvi Listhaug (FrP) av en MDG-politiker ble ønsket brent på bålet som en heks, et ønske som ble fremsatt etter folkevandringskrisen i 2015, som han selv forklarte med det barskere språket nordpå. Det har jeg som nordlending full forståelse for, men da gjelder selvsagt samme tålegrense for andre. Bringsvor spør videre:
Jeg ønsker på ingen måte å bagatellisere drapstruslene Berg har fått. Men vi på høyresiden har måttet tåle kommentarer som dette fra både innflytelsesrike og ikke-innflytelsesrike personer i lengre tid.
Så hvorfor får vi aldri den samme oppmerksomheten? Hvorfor må vi tåle at folk er ufyselige mot oss fordi vi har «feil mening»? Hvorfor er det alltid så synd på unge kvinnelige politikere fra venstresiden, som får så mye hets fra eldre menn fra høyresiden, når vi fra høyresiden har det helt likt?
Det er for øvrig også interessant at Bringsvors tittel var meget presist adressert, men på nett var det endret fra «Jeg er lei av å bli hetset fordi jeg er medlem i Høyre» til «Hets hører ikke hjemme i politikken».
Én ting til: vi ser sjelden noen dypdykk i hvem som hetser og hater hvem. Men det fremstilles indirekte som det ensidig er etniske nordmenn eller personer med konservativt ståsted som hetser og hater. Er vi sikker på at det er slik, eller hetses vi til taushet? Sistnevnte er direkte myntet på HRS, da det er så viktig å ta fra oss statsstøtten fordi vi er åpne og ærlige på det vi erfarer. For ingen vil ta fra oss ytringsfriheten må vite, men man kan ikke legitimere den med statsstøtte. Kanskje vi må spørre oss hvor det liberale demokrati er på vei?