Selv om man kanskje mener det godt, er det ikke alt som bør lovreguleres. Vi er alle frie, selvstendige individer og er stort sett fullt ut i stand til å tenke og handle på egen hånd. Selv om noen antagelig velmenende politikere «plutselig» mener at det er noe som muligens ikke er lovregulert og som derfor må belegges med straff for den som måtte gjøre noe disse politikerne mener ikke bør gjøres.
Forrige eksempel innføring av straffelovens §185 som satte en strafferamme på 3 års fengsel for det som bestemmelsen definerte som en «diskriminerende eller hatefull ytring» .
Nå skal regjeringen også belønne med fengselsstraff noe som kalles «konverteringsterapi», eller «homoterapi» som vel er det mer treffende navn på forholdet, det vil si å få en homofil til å leve som heterofil.
Dette må selvsagt oppfattes som kun verbal «terapi», kanskje frivillig oppsøkt eller ved bruk av overtalelser. Bruk av vold, eller trusler om vold, er allerede fullt ut dekket av andre bestemmelser i straffeloven, uansett hva formålet med volden måtte være. Med andre ord – her støter vi meget raskt opp mot grensen for den grunnlovfestede ytringsfriheten.
Ytringsfrihetens grenser
For hvor går ytringsfrihetens grenser? Hvis to personer i en frivillig samtale snakker sammen om den enes seksuelle legning – kan hende dette skyldes at den ene part har fått religiøse anfektelser, og den andre part oppfordrer vedkommende til å undertrykke sine homofile tanker – skal en slik samtale nå være straffbar for samtalepartneren? Selv om begge parter har samtykket i samtalen? Da er vi godt utenfor §185 som omfatter ensidig utskjelling av en annen og ikke har noe med en frivillig samtale å gjøre.
Hva hvis noen i en kristen menighet ber til Gud om at en homofil i menigheten skal bli heterofil? Skal de som deltar i bønnen straffes? Det er mye som skjer i religiøse forsamlinger som de fleste av oss har svært lite til overs for. Men vi har også en grunnlovsfestet religiøs frihet i dette landet, uansett hva man måtte mene om det.
Eller tenker regjeringen seg at det som skal forbys er å markedsføre seg som profesjonell «homobehandler», på like linje med akupunktører og homeopater? Det er faktisk allerede lovregulert, gjennom Lov om alternativ behandling av sykdom mv. Men dette forutsetter selvsagt at man anser homofili som en sykdom. Det er jo noen – heldigvis ikke mange – som gjør det.
Hvordan har man tenkt seg det påtalemessige rundt «homoterapi»? Skal det være offentlig påtale, det vil si at politiet kan starte etterforskning selv om ingen har anmeldt forholdet? For det er vel lite trolig at en som frivillig deltar i en slik samtale selv vil gå til anmeldelse? Eller kan enhver som får kunnskap om at noen har snakket sammen om dette varsle politiet?
Pride i alle kanaler
Vi har nå nettopp avsluttet en måned der feiring av «Pride» har vært dominerende i alle deler av samfunnet. Det har til tider vært så høylytt at det fremsto nærmest umulig å komme med motforestillinger. RBKs trener Åge Hareide forsøkte seg med følgende uttalelse til Adresseavisen:
Man bør holde idretten og fotballen helt fri for politikk og andre propagandasaker, som Pride er. Pride er på mange måter en propaganda for at folk skal være glad i hverandre. Det er ok, men ikke bruk idretten til det.
Han beklaget senere bruk av ordet «propaganda», men fikk en voldsom skyllebøtte fra en av NRKs sportsjournalister, Jan P. Saltvedt:
Han er helt fullstendig på bærtur. At en mann som er så respektert, klarer å si dette, er dypt skuffende og ekstremt provoserende. Det mest provoserende er å kalle støtten til hvem du ønsker å være sammen med i livet for propaganda. Det lyder så reaksjonært og utdatert at jeg ikke helt tror på at han sier det.
Uttalelsen fra NRKs sportsjournalist illustrerer helt nøyaktig hva som er Pridebevegelsens formål – å foreta en samfunnsendring der det ikke lenger er to kjønn – mann og kvinne. Det er tre – minst – og gjerne mange flere, og gjøre det så politisk ukorrekt å uttrykke motforestillinger at man kan miste venner og i verste fall jobben.
Hva med heteroterapi?
Det er den for de fleste ukjente foreningen FRI som arrangerer Pride, og de har en «politisk plattform» som nok mange vil reservere seg mot deler av, dersom en satte seg ned og leste gjennom den. Men det er det få som gjør. For hva sier man egentlig om følgende punkt i plattformen:
FRI mener det må arbeides systematisk for å øke kompetansen om kjønnsnormer, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, kjønnskategorisering og familiemangfold i skole og barnehage.
Ikke noe sted i den politiske plattformen står det et ord om at foreldrene til barna skal kunne reservere seg mot at barna deltar i slike aktiviteter. Hva foreldrene måtte mene synes å være irrelevant for foreningen FRI.
Hva skjer dersom en ungdom som er usikker på sin egen legning og blir dratt med i denne bevegelsen, godt hjulpet av sosialt press og overtalelser fra homoaktivister? Skal det være straffbart? Konverteringsterapi kan umulig bare gjelde den ene veien – å få homser til å slutte å være homser. Hva med å prøve å få en heterofil til å skifte legning og bli homofil?
Det aner meg at kulturminister Abid Raja (V) ikke hadde tenkt den tanken da han i følge Vårt Land uttalte følgende:
Akkurat som vi forbyr kjønnslemlesting, akkurat som vi forbyr tvangsekteskap, skal vi forby konverteringsterapi.
Samtidig ser vi i media en enstemmig fordømmelse av katolske land i Øst-Europa som ikke er med på denne unisone hyldesten av annerledeshet, men foretrekker tradisjonelle familieverdier. Man kan mene hva man vil om det, men da glemmer man helt at dette tross alt er fungerende demokratier der parlamentene er demokratisk valgt. Det er bare det at den politikken de fører på dette området ikke anses politisk korrekt i Vesten.
Foreningen FRI har som motto for årets Pride «Europe4all – solidaritet med skeive i Europa». Men hva med de som bor i land der islam er dominerende? De kan umulig være ukjent med hva sharia foreskriver om hvordan homofile skal behandles. Det eneste de er uenige om er hvordan de skal tas livet av. Og det er jo også en måte å «kurere» homofili på.
Hva mener KrF om dette?
Det vi ser er at dette er en sak som kjøres beinhardt av Venstre representert ved Abid Raja. Men han er kulturminister og en slik lovendring ligger ikke under hans departement – det ligger under Barne- og familiedepartementet. Det ledes av Kjell Ingolf Ropstad fra KrF. Han kan umulig synes det er greit å gjøre straffbart noe han sannsynligvis mener bør være helt innenfor det man må kunne snakke om, dersom en i menigheten får «forbudte tanker».
Det er nesten så man mistenker Venstre for å prøve å få en «seier», slik de gjorde med forbudet mot pelsdyroppdrett. Tidligere venstreleder Trine Skei Grande har i sin bok Oppreist uttalt at dette var en test på hvor langt Erna og Siv var villig til å strekke seg for å få gjennom budsjettet. Hun trodde selv ikke at de ville få gjennomslag for kravet. Men det gjorde de, og for første gang i norgeshistorien ble en hel næring forbudt, med den virkning at pelsdyrbøndene ble påført milliardtap som staten nå må erstatte.
Er det dette Venstre prøver seg på nå? Og av alle ting lar de muslimen Abid Raja fronte kravet? Og Erna setter ikke foten ned – dels for at hennes eneste tanke er å vinne valget til høsten og da må Venstre over sperregrensen. Men det må også KrF, så dette blir ikke enkelt. You can’t have it both ways.
Hvis Ropstad aksepterer Venstres krav om å gjøre straffbart noe KrFs kjernevelgere i bedehusmiljøene på sørvestlandet mener er en naturlig del av forkynnelse og sjelesorg i menigheten, da forsvinner KrF enda lenger ned under sperregrensen enn der de allerede befinner seg.
Norske medier er knapt nok ferdig med en måneds unison hyldest av ramadan, og nå har mediene hatt en måned med Pride. Ramadan er en bevegelig høytid – hva skjer når ramadan og Pride sammenfaller i tid? Hva skal NRK gjøre da? Ramadan og Pride lar seg umulig kombinere.
Det er nesten så man gleder seg til det skjer.