Nettavisen omtaler saken om den 12 årige (!) barnebruden fra Syria, som etter årevis i norsk rettssystem har fått endelig opphold i Norge.
Dommen er høyst problematisk, og utelater flere vesentlige argumenter for motarbeidelse av tvangsekteskap, misbruk av barn – og ikke minst viser Høyesterett en svært manglende forståelse både for signaleffekter og psykologi hos utnyttede småjenter.
Tvangsekteskap
I realiteten beskrives et tvangsekteskap. Det finnes ikke det menneske i Norge som vil tro at en 12 år gammel jente selv velger å ville gifte seg med en 25 år gammel mann. 12 år gamle norske jenter har leggetid halv ti og må minnes om å ta med matboksen i skolesekken.
Gjengivelsen av rettsprosessen i Nettavisen gir et bilde av et rettssystem som totalt ser bort fra premisset for «ekteskapet». Gjengivelsen er faktisk direkte vemmelig, men man må ta høyde for at avisen har hatt dommen foran seg da saken ble skrevet.
Kvinnen var 12 år da hun giftet seg med den syriske mannen i 2012. Mannen var da 25 år gammel. De to fikk barn sammen da hun var 13 og 16 år.
I 2015 fikk mannen oppholdstillatelse i Norge som flyktning. I 2017 søkte kvinnen om familiegjenforening for seg selv og barna, men fikk avslag.
Kvinnen!? «De fikk to barn sammen» høres jo kjærlig ut. Se for deg din egen 13-åring der hun går første året på ungdomsskolen og får barn «sammen med» en 13 år eldre mann. Som om det er et selvvalgt familieprosjekt de er sammen om. Forstår du vanviddet?
I 2015 kom altså mannen til Norge som flyktning. Han må ha rukket å sette barn nummer to på den da 15 år gamle bruden før han bega seg nordover, for hun fødte barn både som 13-åring og som 16-åring.
«Kvinnen», aka ungjenta, skal ha søkt familiegjenforening straks hun var 18 i 2017. På eget initiativ? Av intens kjærlighet for tvangsektemannen som gjorde henne gravid som henholdsvis 12- og 15-åring?
Nei til barnebruder
Nettavisen gjengir av rettsprosessen at både UDI og UNE mente det ville være støtende mot den allmenne rettsoppfatningen å godkjenne et ekteskap inngått da kvinnen var 12 år, og at hun derfor fikk avslag på søknaden om å komme til Norge. Hvem som har iverksatt hele søknadsprosessen sier avisen ingenting om, men det er i det minste betryggende at både UDI og UNE forstår hva saken dreier seg om.
Men lure advokater gir seg ikke så lett, og avslagene ble anket helt til Høyesterett. Man skulle anta at en slik tid- og pengetrøyte i det norske rettssystemet skulle ende i et endelig avslag. Men nei, tvert imot. Nettavisen kan melde at Høyesterett nå har gitt kvinnen og barna medhold i anken, slik at de nå kan komme til Norge.
– Høgsterett kom samrøystes til at avslaget på søknaden om opphaldsløyve var ugyldig. Den lange tida som hadde gått, det faktum at søkjaren no var over 18 år og hadde eit reelt ynske om å halde fram med samlivet med ektemannen, talte for at det vil vera i strid med rettskjensla å nekte henne og borna opphaldsløyve på grunn av ekteskapet, skriver Høyesterett i avgjørelsen ifølge Nettavisen.
Dermed ble et klokkeklart nei til barnebruder til et endelig ja til barnebruder.
Uetisk tidtrøyte og vedtak
Den 12 år gamle bruden ble i 2012 plassert hos foreldrene til den 13 år eldre mannen, som oppgis å ha vært mye bortreist grunnet arbeid i Libanon. Det senere omtalte «samlivet» med barnet kan dermed ikke ha rukket å være særlig mer omfattende enn at han rakk å sette to barn på barnebruden, før han i 2015 reiste til Norge for å» slippe å delta i borgerkrigen i Syria».
Nettavisen gjengir den videre prosessen der barnebruden skulle ordnes opphold i Norge for seg og barna.
Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo 14. desember 2017 søknadene om familiegjenforening. UDI konstaterte at det ville virke støtende for den allmenne rettsfølelse hvis et barneekteskap skulle legges til grunn for familiegjenforeningen.
Utlendingsnemnda (UNE) kom til samme resultat. Kona og barna gikk til søksmål mot staten, og vant saken i Oslo tingrett i mars 2020. Dommen ble anket til lagmannsretten, som ga UNE medhold. Nå har saken fått sin endelige avgjørelse i Høyesterett, som altså har gitt kone og barn medhold.
Det durte og gikk, mens en gravid 15-åring satt igjen hos sine påtvungne svigerforeldre og ansvar for en toåring. Ingen av disse momentene har Høyesterett gitt noe inntrykk av å forstå i sitt endelige vedtak.
Vikarierende motiver
Høyesterett har tolket den europeiske menneskerettsdomstolens (EMK) artikkel 8 på en måte som bør føre til selvransakelse hos alle involverte parter i saken. Det er rett og slett uspiselig å falle ned på konklusjonen om å sende tvangsbruden til et fremmed land for å bo med mannen hun ble tvangsgiftet med som barn.
Men Høyesterett bestemte seg for at det var et dårlig virkemiddel mot tvangsekteskap å la være å gi et ja til familiegjenforening.
Høyesterett peker på at kvinnen var 18 år da hun søkte om familiegjenforening i 2017. Domstolen mener også at å nekte kvinnen og barna adgang til Norge, er et uegnet virkemiddel for å motvirke barneekteskap.
– I 2012 var ein søknad om familiegjenforeining i Noreg ikkje noko ektemakane kunne sjå føre seg. Eit vedtak om å nekte opphaldsløyve for <kona> og borna er eit ueigna verkemiddel for å hindre framtidige barne- eller tvangsekteskap. Det vil ikkje verke støytande å godta ekteskapet som det formelle grunnlaget for opphaldsløyve, gjengir Nettavisen fra Høyesterettsdommen.
Men Høyesterett har mer på hjertet.
– Ho har felles born med referansepersonen og ynskjer å halde fram samlivet. Lova kan ikkje tolkast innskrenkande slik at det gjeld ein ordre public-reservasjon.
– Det er tale om eit etablert familieliv som er verna av EMK artikkel 8. <Kona> og ektemannen budde saman i tre og eit halvt år før han flykta frå Syria. Spørsmålet er om familielivet har krav på vern på vedtakstidspunktet – ikkje kva som var situasjonen i 2012, står å lese i dommen, gjengir Nettavisen.
«Eit etablert familieliv» viser altså til en voksen mann som tidvis har vært innom sine foreldres bosted og satt barn på ei jente i tidsrommet fra hun var 12 til hun var 15 år.
Og så er det signaleffekten. Det synes underlig at Høyesterett anser at å tolke dette «familielivet» å ha krav på vern ikke er en aksept for barne- og tvangsekteskap. Signalet Høyesterett sender er jo nettopp at slike ekteskap skal godtas som verneverdige familieliv straks barnebruden er myndig.
Hva skal hindre andre asylsøkere i å foreta samme tidtrøyte? Hva skal hindre norske statsborgere i å ta seg til hjemlandet sitt, gifte seg med et barn, bli der en stund for å etablere «familieliv», for deretter å hente barnebrud og barn når tvangsbruden fyller 18? Er ikke Høyesterett oppmerksom på praksisen med å skille seg etter norsk lov fra konen i Norge, for deretter å inngå shariaekteskap i hjemlandet og søke familiegjenforening med det som i realiteten er kone nummer to?
Hun bør slippe
Det er helt alminnelig at tvangsbruder blir hos mannen. Å tro at det handler om hennes eget ønske er så hinsides kunnskapsløst at det grenser til det absurde. Eller for å si det med webpsykologens ord:
Isolasjon og tilbaketrekning gjør at offeret ikke får avstemt sine ideer og tanker i forhold til utenforstående. Slik kan overgriperen innprente sine egne fortolkninger som en slags ”sannhet” i offeret, og på den måten opprettholde relasjonen. Noen overgripere bruker tiden etter vold til skyldfordeling og ødeleggelse av offerets selvtillit og selvfølelse med kritikk, nedsettende kommentarer og verbal vold. Offeret mister evnen til å stole på seg selv, hevde seg selv og tro på egne evner og i verste fall utvikler de en følelse som sier at de fortjener straff og trakassering.
Jeg har ingen juridiske kommentarer til dommen, men jeg har en intens oppfordring til de høyt utdannede individene i Høyesterett som nå sender et offer for tvangsekteskap og tvang til diverse rettsprosesser til et land der hun kjenner bare ett menneske; egen overgriper: Skam dere.