Da statsminister Stefan Löfven (S) stilte på pressekonferansen i dag var det åpenbart med ett mål for øyet: Jeg gir aldri fra meg makten frivillig.
Den rødgrønne regjeringen, bestående av Socialdemokraterna og Miljöpartiet, med støtte i den såkalte januaravtalen med Centerpartiet og Liberalerna, brøt sammen etter at de fikk et mistillitsforslag mot seg i riksdagen.
Stefan Löfven (S) har hatt en uke på seg for å finne en løsning, en tidsfrist som går ut ved midnatt. Men på formiddagen i dag kom beskjeden: det er ikke mulig å finne noen løsning for regjeringen. Så nå får talmannen – den svenske Riksdagens president – ta over stafettpinnen.
Risiko
Det er en betydelig risiko å utlyse ekstravalg, for det er slett ikke sikkert at sosialdemokratene ville klart å holde på regjeringsmakten. Selv om Socialdemokraterna i meningsmålinger stort sett er det største partiet, puster både Moderaterna og Sverigedemokraterna (SD) dem i nakken. Men verre for sosialdemokratene er at de stadig mister oppslutning, og dermed er de totalt avhengig av andre partier for å beholde makten.
Men som vel alle har fått med seg for mange år siden: de politiske partiene har gjort alt de kan – og kakken til – for å holde SD unna alle posisjoner i politikken. Siden SD ligger på 18-20 prosent er det derfor ikke en ubetydelig andel velgere som antakelig er en smule forbannet.
Når Löfven velger å gå av heller enn å utskrive ekstravalg, eller nyvalg, risikerer han nå å få skylden for å drive Sverige inn i samme kaos som ved forrige valg (2018), da den parlamentariske ville være den samme. Men talmannen må skride til verket igjen, og utvilsomt spekulerer Löfven i at flertallet i de øvrige partiene i Riksdagen vil peke på han som neste statsminister – igjen for å holde SD utenfor. Og det selv om både Moderaterna og Liberalerna i den senere tid har påpekt at det må være mulig «å snakke med alle».
Eventyrlig skryteliste
På pressekonferansen serverte Löfven en lang skryteliste av hva den S-ledede regjeringen (liksom) har fått til, og den listen hørtes mest ut som et eventyr. For eksempel skrøt han av regjeringens innsats mot koronapandemien og det samme om deres kamp mot gjengkriminaliteten. Listen viser med all tydelighet at Löfven-regjeringen ikke har kontakt med virkeligheten. Men Löfven-strategien synes å være at først overser en alvorlige problemer, og når de ikke lengre kan oversees, så skryter de av hvilken «innsats» de har satt eller skal sette i verk.
Löfven-strategien er å påstå at hans mål «kun er å gjøre det beste for Sverige». Og det beste for Sverige, i Löfvens verden, er å holde «høyreekstreme» SD unna all politisk makt. Det er kun Socialdemokraterna som kan sikre Sverige som et liberalt demokrati og sikre velferds-Sverige.
Spørsmålet er om sannheten er at Löfven ikke turte ta risikoen med et ekstravalg. Så får vi se om de borgerlige partiene i dagens riksdag tør å ta SD inn i varmen, og ende med at den neste regjeringen i Sverige ledes av Moderaternas leder Ulf Kristersson. Om de ikke gjør det nå, har jeg en mistanke om at enda flere av velgerne vil støtte SD i det ordinære valget neste år. Det kommer ikke å gjøre det enklere for svenske sosialdemokrater.