Danmark har stemmer som Norge bare kan lengte etter. Stemmer som tør peke på elefanten i rommet og se fremover. En av disse er Peter Starup ved Syddansk Universitet, som har brukt hele sitt profesjonelle liv på dansk utlendingslovgivning. Han har publisert flere bøker og artikler om dansk utlendingslov, og ser nå behovet for å komme med en advarsel, melder Berlingske.
Det er vel unødvendig å legge til at Danmark og Norge har et rimelig likt folketall (danskene er litt flere), men Norge har en betydelig høyere innvandrerandel. Likheter og forskjeller mellom samtlige nordiske land kan du lese i denne publikasjonen fra SSB.
Vi kan dermed slå fast at advarselen fra Starup også gjelder for Norge.
Eksperiment
Peter Starup mener det kan få alvorlige konsekvenser for sammenhengskraften i Danmark at syrerne og en rekke andre innvandrergrupper vil vokse betydelig i antall i fremtiden.
– Det er et eksperiment, og vi vet ikke hvordan det ender. Ingen vet med sikkerhet om vi kan leve i fred og fordragelighet, sier Peter Starup til Berlingske, og fortsetter:
– På lang sikt kan det være bekymringer for sivilisasjonssammenstøt, slik som vi ser i andre land med flere befolkningsgrupper. Mange steder i verden har forskjellige befolkningsgrupper bodd sammen i generasjoner uten å kunne enes. Hvorfor skulle det endre seg når syrerne og andre innvandrergrupper vokser seg så store som vi kan forvente at de vil gjøre? spør han.
Starup viser blant annet til en ny analyse fra Danmarks Videnscenter for Integration. Her heter det at hvis man fremskriver befolkningsutviklingen ut fra nåværende fertilitetsrate, øker gruppen innvandrere og etterkommer for syrerne markant; fra om lag 44.000 i år til om lag 75.000 i 2050. Nå vil antakelig fertilitetsraten for syriske kvinner gå noe ned i Danmark, slik som det skjer for de fleste ikke-vestlige kvinner i Vesten, men potensialet for vekst er uansett skyhøyt. Det har vi forklart tidligere i artikkelen «Selv med null innvandring vil syrere og somaliere som gruppe likevel kunne vokse formidabelt».
Analysen fra Videnscenteret ser videre på irakere, pakistanere og somaliere, som også forventes å vokse betydelig som grupper. Prosentvis vil de vokse langt mer enn den etnisk danske befolkningen.
Starup er imidlertid overbevist om at antallet vil være mye høyere enn hva overnevnte analyse kommer frem til, som handler om de forutsetninger som er lagt til grunn for fremskrivningen. For eksempel tas det ikke høyde for nettoinnvandring (inn- og utvandring), men erfaringer fra blant annet de nevnte land sier at pullfaktoren vil slå inn. Pullfaktoren er knyttet til goder som mottakerlandet har å tilby, inkludert at mange av «dine egne» allerede er i landet. Her kommer også ekteskapsmønsteret inn, da de nevnte land i overveiende stor grad gifter seg med «sine egne» og dermed ofte utløser ekteskapsinnvandring (henteekteskap).
Når det gjeldere syriske kvinners fertilitetsrate spesielt, mener Starup at Videnskapscenteret også her er for optimistiske. For de beregner fertilitetsraten fremover å ligne på ikke-vestlige generelt, mens han mener en burde sammenligne med kvinner fra MENAPT-land (Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan og Tyrkia). Men selv med 75.000 flere syrere vil vi se et helt annet Danmark på bare en generasjon, fastslår han.
Ny etnisk underklasse
I motsetning til hva svært mange, ikke minst blant våre egne politikere og forskere, trodde så viste det seg at det var ikke bare å hente titusenere av syrere og få de i arbeid fra dag én. Det ble også bekreftet i en rapport fra SSB i 2018; syerne som kommer til Europa er lavt utdannet.
Samme erfaring er gjort i Danmark. Syrerne er underrepresentert på arbeidsmarkedet og i utdanning, i tillegg til at de er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken .
– Det tyder på at vi risikerer at enda en stor gruppe blir segregert og marginalisert. Det vil ikke bare få betydning for dem selv, men også for grunnskolen, videre utdanning og hele samfunnet, sier Starup.
Berlingske peker på at nye tall også viser at innvandrerbefolkning fra MENAPT-landene tar en utdannelse, hvilket avisen mener må få positiv betydning? Men heller ikke det imponerer Starup.
– Det vil nødvendigvis være en forbedring, da mange starter på et meget lavt utgangspunkt. Da kan det nesten ikke unngås at det blir fremskritt. Men det er ikke gitt at de kommer ut i arbeid, sier Starup.
– Det har vist seg at en betydelig del av de ikke-vestlige innvandrerne ender med å ikke bruke sin utdannelse.
Akkurat sistnevnte har den danske regjeringen stort fokus på, og de jobber aktivt for at stønader ikke skal være så gode at det ikke lønner seg å jobbe.
Utsatte områder
I tillegg har man problematikken med segregeringen, at en rekke innvandrergrupper vanligvis bosetter seg i områder der andre av samme opprinnelse som dem selv bor.
– Erfaringsmessig bosetter de seg geografisk skjevt, og derfor kan det demografiske fotavtrykket også bli veldig stort lokalt. Erfaringsmessig spesielt i de større byene, sier Starup.
Det samme ser vi i Norge, men her har vi – i motsetning til Danmark – gjort lite aktivt for å endre bosettingsmønsteret. Tvert om har det lenge, både blant politikere, medier og, dessverre, SSB blitt fornektet noen bostedssegresjon. Noe vi tidlig kritiserte SSB for, og der Frisch-senteret noen år etterpå kunne bekrefte at vi hadde hatt rett. Men nettopp å dilte etter når problemene har vokst seg store er den typiske norske strategien i innvandringsproblematikk – og deretter tør man knapt gjøre noe fordi tiltakene blir ansett som for gjennomgripende.
Den berøringsangsten er i liten grad tilstede i Danmark. Der har selv den sosialdemokratiske regjeringen videreført en stram konservativ politikk på innvandring- og integreringsfeltet. De har innført en rekke tiltak, blant annet med tvangsflytting. I mars erklærte regjeringen at andelen innbyggere av ikke-vestlig opprinnelse i hvert nabolag skal begrenses til maksimalt 30 prosent innen ti år. Det innebærer at i alt 58 allmenne boligområder og mer enn 100.000 borgere i Danmark blir berørt av de nye skjerpende kravene.
Heller ikke det løser problemene, mener Starup.
– Det kan kanskje få en betydning for de enkelte allmenne boligområdene hvor man i en viss utstrekning kan sortere ut fra etnisitet, men det vil bare være en dråpe i havet. Mange innvandrere fra disse MENAPT-landene vil på sikt fremstå som dansker statistisk sett, noe som på papiret bringer andelen ned, men i realiteten vil andelen innbyggere med innvandrerbakgrunn kontinuerlig øke. Derfor vil det demografiske avtrykket etter alt å dømme overdøve de politiske tiltakene.
Vekst
Den danske regjeringen har satt i gang et stort arbeid for å trekke tilbake – eller nekte forlengelse av – oppholdstillatelser for syriske asylsøkere i Danmark.
Starup mener at dette viser at regjeringen har forhåpninger om å få andelen ikke-vestlige ned, men det gjenstår å se om de lykkes. For er det noe vi vet, også her til lands, så er det særdeles vanskelig å få noen til å returnere igjen. Det er ikke måte på kreativitet – og aktivister og støttegrupper for dem som beviselig ikke har noe beskyttelsesbehov. Det er bare å se på Mustafa Hasan-saken som nå går for tingretten. Her klarer NRK å sitere Hasan på at han de 13 årene han har vært i Norge er å anse som «i dass» hvis han må returnere til Jordan. Det Norge har tilbydd Hasan, han har vært i barnevernets omsorg og tatt grunnskole og videregående utdanning her, er altså ingenting mer verdt enn å anse som rett i dass? (Vi kommer tilbake med flere Hasan-saker da den skrivende styrelederen vår, Trond Ellingsen, følger rettssaken, men i går minnet han oss på det sentrale poenget til UNEs avslag på opphold for Hasan).
– Tidligere erfaring viser også at asylsøkere faktisk ender med å bli her permanent. Politisk har det blitt gjort forsøk på et paradigmeskifte (innvandrings-innstramningene fra 2018, red.) og en lov om midlertidig beskyttelsesstatus, men det virker tvilsomt om det vil ha en betydelig effekt på det totale antallet syrere, sier Starup.
Starup mener at danskene må ta innover seg at syrerne vil bli den største innvandrergruppen i Danmark. At nettopp syrernes andel av befolkningen må antas å vokse så eksplosivt, skyldes blant annet at det har blitt født markant flere syriske barn enn eksempelvis barn med tyrkisk opprinnelse i løpet av de siste ti årene. Fra Danmarks Statistik (DST) fremkommer det at syriske barn allerede nå utgjør 1,75 prosent av befolkningen under fem år, melder Berlingske. Denne andelen må forventes å stige betydelig fremover.
– Alderssammensetningen er avgjørende fordi det betyr at økningen av den relative andelen av befolkningen vil fortsette. I hvert fall inntil fertiliteten faller til landsgjennomsnittet, men det ser ut til å være langt frem, sier Starup.
Sammen med økningen i andelen av personer med MENAPT-bakgrunn vil det derfor forsterke utfordringene, fastslår Starup.
Lite er så vanskelig som å spå om fremtiden, så Berlingske lurer på om det kan forventes at syrerne også vil være underrepresentert i utdanning og arbeidsmarked i fremtiden?
– Vi vet at det er vanskelig å bryte den sosiale arven og det er ingen empiriske belegg for at utviklingen vil forbedre seg vesentlig i de neste generasjonene. Vi får håpe det skjer. Men fortsetter underrepresentasjonen på sysselsetting og fruktbarheten forblir høy, vil utfordringene fortsette – i verste fall med økt kraft, svarer en lite optimistisk Starup.
Langt på vei deler jeg Starups pessimistiske fremtidsutsikter selv om det legges til at dette er på gruppenivå. En rekke enkeltindivider gjør det suverent bra, men en svale gjør ingen sommer. Spørsmålet er hvordan vi skal klare å dra hele grupper opp etter håret uten at det gjør vondt. Men det er neppe noen god strategi den norske regjeringen holder på med, da ved å slenge litt mer penger etter dem i håp at det skal bidra til «hverdagsintegrering». Kunne våre politikere ta et kurs i personlig ansvar og behandle alle mennesker likeverdige?