«Minerva er en borgerlig avis som tar pulsen på den politiske og kulturelle virkeligheten i inn- og utland», skriver avisen om seg selv, mens man på Wikipedia får den litt festligere beskrivelsen: «Siden den første utgivelsen i 1924 har tidsskriftet representert ulike avskygninger av konservativ politisk tenkning.»
Det er tilsynelatende avskygningene av konservativ politisk tenkning nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm har beveget seg inn i. Det er glissent i den konservative skogen, og skyggene er verken lange eller brede. Det ser det ut til at Fridstrøm selv er glad for, han trenger ingen avskygninger, han vil være i solen. Det er selvsagt fristende å sammenlikne Minervas krampetrekning med Osvald Alvings «Mor, gi meg solen» idet han kjenner sykdommen stramme grepet i siste akt av Ibsens Gengangere, men det skal få ligge ugjort.
Utgangspunktet for Fridstrøms kritikk av HRS er saken Ap sier ja – eller tja – til å sende asylsøkere til Afrika, men bak den borgerlige betalingsmuren er kritikken i hovedsak rettet mot Hege Storhaugs Facebookoppdatering om samme sak.
Hvor er gleden?
Minerva har selv snakket med Gharahkhani, forklarer Fridstrøm, og gjengir hva Aps innvandringspolitiske talsmann har sagt til avisen.
Forslaget fra Gharahkhani føyer seg inn i det som minner om en større omlegging av asylpolitikken. Til Minerva har Gharahkhani tidligere forklart at det i Arbeiderpartiet etter flyktningkrisen oppstod en erkjennelse «om at vi måtte gjøre noe helt annet på dette politikkområdet». Og at det er «helt klart» at «uttak av kvoteflyktninger er en langt mer human og rettferdig måte å hjelpe på enn asyl ved grensen».
Fridstrøm etterlyser HRS’ glede for Gharahkhanis ord. Hvorfor er ikke HRS glade når Gharahkhani snakker om mer restriktiv innvandringspolitikk?
Denne omleggingen av innvandringspolitikken i et av landets største og viktigste politiske partier er noe som burde glede de av oss som lenge har arbeidet for en annen migrasjonspolitikk. Det skulle man i hvert fall tro.
Rir to hester
Minervas Fridstrøm ser ikke ut til å ha fått med seg at Ap rir to hester på samme tid, og at akkurat det i en årrekke har vært «et av landets største og viktigste partiers» store problem. Det er i utgangspunktet svært vanskelig å ri to hester samtidig, men enda vanskeligere er det i Aps tilfelle, der de metaforisk rir henholdsvis en dølagamp og en araber. Der dølagampen er velferdsstaten og Aps klassiske kjernegruppers interesser, og araberen er internasjonal solidaritet og rettferdighet, er HRS på ingen måte alene om å registrere at araberen både er raskere og vakrere enn den tunge, trauste dølagampen.
Disse hestene lar seg ikke ri på samme tid, og å påstå at man er like opptatt av dem begge er også gjennomskuelig ikke sant.
«Glede» er ellers et merkelig krav fra en «borgerlig» avsender. HRS jubler ikke over Aps plutselige omsorg for de kaller vanlige folk – «Nå er det vanlige folks tur» er Ap-slagordet for høstens valg – av den grunn at omsorgen framstår både hul og vilkårlig. Aps troverdighet er definitivt et drøftingsspørsmål. Der partiet fra Stortingets talerstol tillegger innvandringskritikere ekstremistisk tankegods og slår HRS i hartkorn med terroristen Anders Behring Breivik, vil de på samme tid eie den restriktive innvandringspolitikken under rettferdighetens fane.
Absurditeten
Partiet har lovet at det aller første de skal foreta seg når de får regjeringsmakt er å stryke HRS fra statsbudsjettet, nettopp fordi de tillegger HRS’ innvandringskritikk å være rasistisk. Når de selv fronter innvandringskritiske standpunkt, er de derimot «rettferdige». Ser ikke Fridstrøm hvor den reelle absurditeten ligger?
At HRS som politisk tenketank ikke lar seg forføre av Gharahkhani og henfaller til følelsesutbrudd, slik Fridstrøm ønsker, er på ingen måte «absurd». Arbeiderpartiet internt lar seg ikke engang forføre, men virrer hvileløst rundt i moralsk panikk over å fronte Frp-politikk.
Kommentator Andreas Slettholm i Aftenposten skrev godt om Aps tohest-rytteri etter landsmøtet for to år siden, der han belyser den samme problematikken HRS gjør.
Arbeiderpartiet vil gjerne ha de innvandringsskeptiske velgerne til Fremskrittspartiet. Men skal ha seg frabedt å sammenlignes med Sylvi Listhaug & co.
«Vi skiller oss veldig sterkt fra Frp», sa utvalgsmedlem Sylo Taraku i Folkets Hus på fredag.
«De som sier dette er en kopi av Frp, de har ikke lest dette dokumentet», istemte Mani Hussaini.
Selv ikke internt klarer Ap å mobilisere glede. Absurditeten Fridstrøm tilskriver HRS har feil adressat. Det er Ap selv som framstår absurd, og de vet det til og med selv.
Sirkus og sammensurium
Bak den «borgerlige» betalingsmuren til Minerva er det den akademiske målgruppen som skal forføres. Bak muren er latterliggjøring av vanlige folk en underholdende aktivitet. At den gemene hop interesserer seg for politikk generelt og innvandringspolitikk spesielt, synes som en fjern tanke for avisen som beveger seg i de konservative avskygningene.
Når Hege Storhaug oppsummerer artikler i statusoppdateringer på Facebook, brukes nemlig et folkelig språk. Det synes ikke Minervas nyhetsredaktør tar seg bra ut.
Men hos innvandringskritikerne i Human Rights Service er det lite glede å spore over utviklingen. På Facebook skriver Hege Storhaug det er «politisk sirkus» og «lureri» Ap legger opp til. Og forskutterer samtidig utfallet av eventuelle regjeringsforhandlinger til høsten: «Alle forstår at med SV på slep blir dette aldri en realitet. Dessuten tar Ap avstand fra sitt danske søsterparti som vil sende enhver asylsøker til et asylsenter i Afrika», skriver hun.
Tradisjonelt er Minerva like lite opptatt av «vanlige folk» som Ap selv har vært siden siste arbeider forlot partiet. At HRS har kontakt med den grasrota akademia synes er for lurvete til å befatte seg med, er diskvalifiserende, skal vi tro Minerva. Holdningen minner ikke lite om Hillary Clintons famøse uttalelse om Trumps velgermasse som en «basket of deplorables» eller vår egen statsministers stempling av den samme grasrota som «sammensurium».
Sammenfallende meninger
Det mest pussige i Fridstrøms HRS/Storhaug-kritikk er logikken der han selv har samme meningsståsted som HRS, men påpeker at når HRS har disse meningene, er de kontraproduktive.
I en artikkel publisert på HRS sin side har tenketanken i tillegg invitert inn Per-Willy Amundsen til å kritisere Arbeiderpartiets forslag: «Asylmottak i Afrika var riktig i 2009. Nå er vi langt forbi det. Det eneste riktige nå er å avvikle asylsystemet slik det fungerer i dag, og begrense retten til asyl til umiddelbare naboland», sier han til HRS.
Selv om mitt eget politiske syn ligger nærmere Fremskrittspartiet enn Arbeiderpartiet, og jeg i likhet med HRS mener det er betimelig å rette et kritisk blikk mot hvilken gjennomføringskraft Arbeiderpartiet vil ha i dette spørsmålet, fremstår denne atferden fra HRS som kontraproduktiv, skriver nyhetsredaktøren.
Hva skal forstås av dette? Er kritikk av Arbeiderpartiet kontraproduktiv når den framsettes av andre enn Fridstrøm selv?
I omtalen av seg selv skriver HRS at de som en innvandringskritisk tenketank håper på at deres «forslag skal ha betydning for fremtidig politikk på området». Da synes det rart at tenketanken derfor velger å gå til angrep på partier for å legge om politikken i mer restriktiv retning, skriver han videre.
Før Fridstrøm tok til tastaturet burde han lest seg opp på både HRS’ arbeidsform og politiske gjennomslag. Nitidig arbeid i mange år, basert nettopp på hard kritikk av politiske partiers praksis, har gitt gjennomslag. Ap har vært med på å vedta lover basert på forslag fra HRS. HRS har vært en premissleverandør i hele den politiske debatten gjennom tjue år; lagt fram dokumentasjon og kommet med forslag som Stortinget har tatt stilling til og noe har blitt gjennomført. Men mye gjenstår, derfor «tvinges» vi til stadige repetisjoner.
HRS har gått foran, og det er derfor vi i dag sitter for eksempel med lover som kriminaliserer foreldre som ikke forhindrer kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.
Farlige forbindelser
Fridstrøm hevder at HRS «angrep» på Ap «får HRS til å fremstå som en aktør som er mer opptatt av å påvirke hvem de som er kritiske til dagens innvandringspolitikk, skal stemme på, enn å faktisk påvirke politikken til dem som til enhver tid styrer». Bekymringen Fridstrøm sitter med er at HRS ikke er opptatt av realpolitikk, men av å fremme Frp før høstens stortingsvalg.
Det er selvsagt ikke noe galt med at Storhaug heier på hverken norsk eller britisk høyreside. Det gjør jeg også selv, og mener slik sett at det også er positivt at det finnes et lite knippe med sivilsamfunnsaktører som ikke er venstreorienterte.
Problemet oppstår likevel fordi innvandringspolitikk ikke åpenbart er et spørsmål som følger den tradisjonelle høyre-venstre aksen. Det er ikke slik at venstresiden ikke kan påvirkes i dette spørsmålet. Da er det egentlig ganske absurd at landets eneste statsfinansierte innvandringskritiske tenketank ikke engang forsøker å gi objektive analyser av innvandringspolitiske forslag og ikke har noen meningsfulle strategier for å påvirke politikken. Enda mer absurd blir det fordi alt tyder på at Gharahkhani og hans partifeller vil styre norsk innvandringspolitikk etter valget i høst.
At den tradisjonelle høyre-venstre-aksen har forsvunnet er HRS godt kjent med uten belæring fra Minerva. At HRS ikke kaster seg på nyliberalismens tro på at en elite av eksperter, isolert fra de uopplyste, fordomsfulle og rasistiske massene, er best til å styre landets veivalg, bør heller ikke forundre Fridstrøm.
I stedet ser det ut som om Hege Storhaug og Human Rights Service følger den gamle kommunistiske oppskriften om å gjøre krisen så dyp som mulig – for å fremme revolusjonen, som må komme. I hvert fall ender de opp som en ren heiagjeng for «sine egne», og synes å ha gitt opp enhver ambisjon om å endre samfunnet.
Fridstrøm bedriver retorisk homeopati og vanner ut kommunismebegrepet til det ugjenkjennelige. På samme måte som homeopatene tror at utvannet virkemiddel skal stimulere kroppen, tror Fridstrøm at det skal være virkningsfullt å kaste kommunismebegrepet på HRS. Men ingen roper etter homeopater ved en bilulykke. Tilsvarende bør ingen forvente at verken Arbeiderpartiet eller Minerva skal engasjere seg i kampen mot reell sosial urettferdighet.
Fortjent bedre
Fridstrøm mener HRS hadde vært mer verdt å lytte til dersom vi tok tilflukt i folden med de andre, de som tilhører både høyre- og venstresiden i politikken og samler seg under fanen «opplyste, fordomsfrie antirasister for en rettferdig innvandringspolitikk».
Realpolitisk vil denne nyliberale alliansen der alle er enige ikke få utrettet stort. Å bytte asylsøkere ut med kvoteflyktninger vil ikke endre demografiske, kulturelle eller sosiale utfordringer. Kampen om «de mest sårbare flyktningene» er tilsynelatende solidarisk, men enhver som er i kontakt med den ikke-elitistiske, ikke-akademiske virkeligheten erfarer at innvandringens konsekvenser er både omfattende og harde, uavhengig av hvilken politisk, retorisk innpakking den kommer i.
Mens Minerva mener at «innvandringsdebatten hadde fortjent bedre» enn at HRS ikke ble glade av Aps utspill, ønsker den «borgerlige» avisen i realiteten at alle skal bli like nyliberale som dem selv. At dette ønsket i realiteten ville bli både kollektivistisk, autoritært og reelt sett kontraproduktivt, ser ikke Minerva ut til å erkjenne.
Man kan undres over hvor overviljen til uthenging og krav om konformitet og enighet kommer fra. Minerva suger ikke denne viljen av eget bryst alene, men kaster seg på en bølge der annerledestenkende skal forkastes som vrakgods av den gamle tids iboende råskap.
Så er da også Aksel Fridstrøms advarsel om at HRS kun snakker til “sine egen heiagjeng” ganske komisk. Alene om påstanden er han jo ikke, snarere er den sammenfallende med påstander fra andre som mener vi som tenketank pleier «egen menighet» i større grad enn vi pleier akademia.
Det synes underlig at akademia og et bredt utvalg politikere snakker om HRS manglende betydning som om det var et ubestridelig faktum. De ubetydelige snakker man jo ellers ikke om i det gode selskap, langt mindre lager man valgkamp av dem. Vanligere er det å demonisere de man frykter for selv å framstå i et bedre lys. Minerva kan gjerne fortsette å søke tilflukt for dette lyset i de glisne skyggene av en konservativ fortid, men de kan ikke både gjemme seg i skyggene og samtidig sole seg i glansen uten at det registreres.
Dersom Aksel Fridstrøm tenker at HRS i kraft av innvandringskritisk ståsted må bejuble ethvert forslag som framstår mer innvandringsrestriktivt enn tidligere utspill fra samme parti, er det i realiteten snakk om at HRS skal bli heiagjengen, framfor å ha noen heiagjeng.
Fra HRS’ side er det stolthet i å representere den delen av folket som ikke får presentert sine liv, erfaringer og meninger i avisspaltene, som tillegges rasisme og ekstremisme i kraft av å erfare endringer på kroppen. Når HRS fortsetter å kritisere meningspolitiets moralske nedlatenhet er det ikke «absurd», det er en motkraft det er behov for i et ellers identitetspolitisk landskap der selv tidligere konservative aktører framstår med bohemverdier.
Det er ikke vanskelig å konkludere med Fridstrøms egne ord, til tross for at vi legger et annet meningsinnhold i dem:
Debatten om innvandring hadde fortjent bedre.