Etter å ha fulgt saken fem dager i rettssal 427 som Mustafa Hasan hadde fremmet mot Staten ved Utlendingsdirektoratet (UNE), sitter man igjen full av inntrykk. Selv om man denne gangen måtte følge saken på nettet og ikke fra pressebenken i Oslo tingrett, som hadde satt av en hel uke til saken.
Vi har tidligere omtalt denne saken flere ganger, for eksempel da vi omtalte Mustafas historie som en historie om omsorgssvikt, om omkamper i asylsystemet og opptakten til saken som nå er avsluttet i tingretten.
Ikke vanskelig å få sympati
Det er ikke vanskelig å få sympati med Mustafa. Han kom til Norge, 6 år gammel, i 2008 med sin mor og fire søsken. Mor, Samar Hasan, sa at hun og barna var statsløse palestinere som flyktet fra krig og uro på Vestbredden og hadde reist med bil og tog for å finne trygghet i Norge.
I virkeligheten hadde de tatt fly fra Amman i Jordan via Roma til Gardermoen, for å besøke mors brødre som allerede bodde her. De slapp lett gjennom passkontrollen, utstyrt som de var med jordansk pass og italiensk schengenvisum (besøksvisum).
Vel fremme i Norge søkte familien asyl og ble plassert på asylmottak. UDI ga dem raskt varig oppholdstillatelse – statsløse palestinere får gjerne det dersom UDI anser historien «noenlunde sannsynlig». Og det gjorde UDI fordi mor holdt sitt jordanske pass skjult.
Mors problemer
Etter hvert ble de bosatt i Asker, Mustafa begynte på skole, fikk venner og greide seg bra. Men mor har åpenbart hatt sitt å stri med. Allerede som 13-åring meldte hun seg inn i Fatah, noe hennes far og farmor ikke så på med blide øyne. Hva gjør man med en ungjente i Nablus på Vestbredden som kaster stein på jøder? Man sender henne til Amman i Jordan og tvangsgifter henne med sin fetter. Fetteren var heller ikke særlig fornøyd med dette arrangementet. Mustafa omtalte i retten sin far som et monster som han hadde hatt minimal kontakt med.
I Jordan som i andre muslimske land er mannen familiens overhode og vold er helt legitimt for å opprettholde kustus innad i familien. Selv om Jordan er et relativt sivilisert land er ikke dette noe politiet legger seg opp i. Her har man nok hovedgrunnen til at mor og barn satte seg på flyet fra Amman til Oslo. Men ekteskapelig problemer har aldri vært asylgrunn. I såfall hadde halve Midtøsten hatt rett på asyl i Norge.
Med en mor med åpenbare psykiske problemer som ikke greide å gi omsorg til alle sine barn ble barnevernet i Asker tidlig koblet inn. I lengre tid var hun også borte – hun bare forsvant uten å si fra og lot barna være alene igjen. I tillegg til barnevernet engasjerte derfor foreldre av Mustafas skolekamerater seg og dannet en «familiegruppe» som hjalp til når det var behov. De har virkelig stått på, det kom klart frem da en av foreldrene møtte som vitne. I lengre perioder bodde Mustafa også hos noen av dem.
Oppholdstillatelsen ble trukket tilbake
Etter at UDI hadde fått opplyst at familien Hasan var jordanske statsborgere, trakk UDI oppholdstillatelsen tilbake for hele familien. Vedtaket ble klaget inn for UNE som ikke så noen grunn til å endre det.
I utlendingssaker er ikke nødvendigvis et nei et nei – det er fullt mulig å saksøke UNE og hevde at vedtaket ikke er lovlig fattet. Det gjorde familiens advokat, og tapte saken både i tingretten og lagmannsretten. Etter dette forsvant moren til Jordan for godt. Tilbake satt Mustafa og hans eldre bror Abdel, begge med et et vedtak om manglende oppholdstillatelse hengende over seg.
Abdel fikk etter hvert oppholdstillatelse på såkalt humanitært grunnlag, hovedsakelig grunnet medisinske forhold.
Selvstendig grunnlag
I 2020 søkte Mustafa oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag, det vil si ikke som sønn av Samar Hasan som allerede hadde fått endelig avslag. Nytt avslag kom fra UNE i november, etter at Mustafa hadde fylt 18 år. Det var gyldigheten av dette vedtaket som Oslo tingrett skulle prøve. Hovedanførselen var at Mustafa måtte få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingslovens §38 fordi han hadde bodd i Norge i 12 år og fordi hans bror hadde fått det. Alt annet ble anført å være usaklig forskjellsbehandling.
Det var derfor ikke uventet at Mustafas advokat, Nicolai Skjerdal, brukte mye tid på å argumentere for at han måtte få opphold på samme grunnlag som Abdel, og dessuten innkalte to psykologer som vitner i saken.
Det er åpenbart at en som i lang tid har ventet på å få en endelig avgjørelse om oppholdstillatelse kan få psykiske problemer av å måtte leve med uvissheten. Mustafa uttalte selv i retten at han ikke kunne planlegge noe, han visste ikke hva som kunne skje i neste uke. Men det gjelder ikke bare Mustafa, det gjelder like gjerne alle i samme situasjon. Man må anta at de psykiske problemene vil forsvinne umiddelbart dersom han i likhet med sin bror får opphold på humanitært grunnlag.
Med andre ord – de psykiske problemene er ikke kroniske, de er situasjonsbestemte og relaterer seg til det retten skal avgjøre. Skal de da være tilstrekkelige til å få oppholdstillatelse?
Klasseforskjell mellom advokatene
Når man har noen og tredve år som advokat og flere hundre rettssaker bak seg i norske domstoler, så får man etter hvert en viss følelse av hvor landet ligger. Der UNEs advokat Kaija Bjelland var forbilledlig klar, holdt seg til det som var vesentlig i saken og la opp den muntlige fremstilling på en pedagogisk glimrende måte, var Mustafas advokat, Nicolai Skjerdal det stikk motsatte.
Advokat Skjerdal brukte betydelig tid på å redegjøre for hvor Mustafas mor var født, selv om det var fullstendig irrelevant i saken. Grunnen til at Samar Hasan og alle hennes barn fikk trukket tilbake oppholdstillatelsen i Norge var jo at hun holdt skjult at hun var jordansk statsborger. Hvor hun var født var revnende likegyldig for UNE.
Videre mente han at EMK (Den Europeiske menneskerettskonvensjon) Art. 8 om rett til familieliv var brutt da Mustafa fikk avslag på oppholdstillatelse. Men da overså han helt at bortsett fra broren Abdel er hele Mustafas familie i Jordan.
Advokat Skjerdal anførte også at det var en saksbehandlingsfeil at UNE ikke har lagt frem Mustafas sak for en nemnd der man har muntlige forhandlinger og den det angår får anledning til å forklare seg. Men saker der det ikke er tvil om resultatet kan avgjøres av en nemndleder alene. Og det er UNE selv som avgjør om saken er så tvilsom at den skal i nemnd. Hadde Skjerdal tatt seg bryet med å slå opp i utlendingslovens §78 hadde han raskt funnet ut av det selv i stedet for å kaste bort tid i retten og belaste Mustafa 2.500 til 3.000 kroner timen pluss moms på å argumentere mot noe som er lovregulert. For det er det som er timeprisen hans.
Dessuten – hvordan er det mulig å prosedere på reglene om «barns beste» når Mustafa snart blir 19 år og for lengst har kunnet handle på polet, dersom han det ville? Og mene at Oslo tingrett kunne beslutte at han derfor burde få opphold på humanitært grunnlag etter §38 når dette helt og holdent ligger under UNE å avgjøre? Domstolene kan ikke overprøve det som kalles «forvaltningens frie skjønn», de kan bare uttale seg om hvorvidt UNE har brutt loven. Det skal det godt gjøres å få medhold i.
Mustafa imponerte
Det kan ikke ha vært enkelt for en 18-åring å møte som part i retten og forklare seg om hvordan det har vært å komme til Norge som 6-åring og ha gått på skole, fått venner og grodd fast i Asker, for deretter å få beskjed om at han ikke kunne bo her – at han og resten av familien risikerte å bli sendt til Jordan.
I tillegg har han måtte forklare seg om en mor som overhode ikke fungerte og som til slutt bare forsvant. Han sa selv at han hadde mistet moren sin – og med en far i Jordan som han selv karakteriserte som et monster.
Men han forklarte seg sammenhengende og greit. Det kom klart frem at hadde det ikke vært for den familiegruppen som hadde etablert seg for å støtte opp om ham, så kunne dette ha gått riktig ille. I det hele tatt var det imponerende at han var så oppegående som han var. Ikke alle hadde greid det.
Advokatmelkeku?
Det er selvsagt mulig jeg tar feil, men etter fem dager i Oslo tingrett sitter jeg igjen med inntrykk av at advokat Skjerdal har brukt Mustafa som «melkeku» fordi han vet at det er samlet inn 750.000 kroner på Spleis for at Mustafa skal få prøvd saken sin på nytt i retten. Selv om han og resten av familien Hasan i desember 2017 fikk endelig avslag på oppholdstillatelse i Borgarting lagmannsrett. Og den dommen er rettskraftig, det kan ikke Oslo tingrett gjøre noe med i dag.
Nå er det opp til de tre dommerne – en tingrettsdommer og to legdommere – å avgjøre saken. Jeg tviler på at dette går veien for Mustafa, men har tatt feil før. Det er alltid noe som heter prosessrisiko. Det som er surt er at i såfall har de 750.000 kronene gått føyken og havnet i lommene på en advokat som burde ha frarådet å gå til sak. 750.000 kroner i startkapital for et nytt liv i Jordan hadde slett ikke vært av veien.
Dom kommer om en måneds tid og vi kommer tilbake til saken da.