Hvorfor ble muslimer den nye fienden i Norge og Europa? heter Fangens essay, som er basert på et foredrag holdt på konferansen «10 år etter 22. juli: Kunnskapsstatus og kunnskapsbehov», 10. juni 2021.
Mens det øvrige Europa er i ferd med å fjerne seg fra berøringsangst for islam, sitter den norske professoren med åpenbar bekymring for den voksende ondskapen hun ser rundt seg. Den norske ondskapen altså, den som handler om islamkritikk, men som Fangen heller definerer som «dehumaniserende og generaliserende holdninger til en hel befolkningsgruppe». For muslimer tror jo på islam, og kritikk av islam er derfor som personangrep å regne, skal vi tro professoren.
Personer med antimuslimske holdninger ønsker å begrense muslimsk innvandring eller utøvelse av islamsk religion, og de ser islam som en homogen, totalitær ideologi som truer den vestlige sivilisasjonen.
Når vi snakker om antimuslimsk rasisme, er holdningen så generaliserende at alle muslimer skjæres over én kam, uansett om de er sekulære eller fundamentalistiske. Det er altså ikke bare snakk om religionskritikk, men dehumaniserende og generaliserende holdninger til en hel befolkningsgruppe.
Det får unektelig et komisk skjær når Fangen sidestiller ønsket om å begrense muslimsk innvandring med det å ha dehumaniserende holdninger. Mon tro om Fangen har lest Arbeiderpartiets partiprogram før hun holdt sitt «kunnskapsforedrag» på 22.juli-konferansen? Dersom hun ikke har det, kan det være greit å minne henne om innholdet:
Arbeiderpartiet ønsker å videreføre en streng, rettferdig og human asyl- og flyktningpolitikk.
For å ivareta asylinstituttet mener Arbeiderpartiet at det er avgjørende med en aktiv returpolitikk; vi skal gi beskyttelse til de som har behov for det og returnere snarest de som ikke har et slikt behov.
Videre har Arbeiderpartiet vært med på å vedta innstramminger i innvandringspolitikken, og de fronter innstrammingene i eget partiprogram, for eksempel:
2016: Støttet betydelige innstramminger i asylpolitikken som følge av det økte antallet asylsøkere som kom til Norge.
Med professor Fangens forståelse av rasisme står også Arbeiderpartiet med føttene godt plantet i Fangens rasistiske hengemyr.
Menneskene
Fangen gjør også et annet retorisk krumspring for å få islamkritikken til å framstå menneskefiendtlig. Hun tar avstand fra begrepet «islamofobi», men erstatter det ikke med «antiislamsk» eller «islamkritisk». Hun erstatter derimot «islamofobi» med «antimuslimsk», slik at enhver kritikk egentlig handler om menneskehat, ikke om kritikk av religion eller ideologi.
Islamofobi defineres gjerne som et generaliserende og negativt syn på islam, der islam stemples som en ideologi som ikke hører hjemme i vestlige samfunn. Muslimer ses både som underordnede, manipulerende og noen som har onde hensikter.
På grunn av fobi-endelsen i dette begrepet, kan det minne litt om en psykiatrisk diagnose. Derfor foretrekker jeg begrepet antimuslimske holdninger, som også fanger opp sterke generaliserende og negative følelser, i og med at forstavelsen «anti» peker på en aversjon og en fiendtlig innstilling.
Fangen mener at fiendebildet av muslimer har blitt stadig større de siste 30 årene.
Det ble gradvis mer vanlig å snakke om «muslimer» istedenfor innvandrere med for eksempel pakistansk bakgrunn.
At dette kan ha å gjøre med at nordmenn er mindre rasistiske enn noen gang og ikke bryr seg om hverken hudfarge eller landbakgrunn, ser ikke ut til å være en nærliggende tanke hos Fangen.
Kritisk søkelys på muslimer
Fangen har et avsnitt der hun ser nærmere på det hun kaller antimuslimske holdninger. Hun peker på hvordan trakassering av og vold mot muslimer får oppsving etter det hun omtaler som «kritiske hendelser». De aller fleste av oss ville nok omtale «de kritiske hendelsene» i litt andre ordelag enn Fangen. «Drapstrusler», «drap» og «islamsk terror» synes langt mer nærliggende.
Gjennomgående viser forskning fra ulike land at det er en økning i antimuslimske holdninger og i trakassering og vold mot muslimer i forbindelse med ulike kritiske hendelser. Det betyr ikke at utviklingen utelukkende går i retning stadig mer fordomsfull. Det betyr snarere at det oppstår midlertidige økninger i forbindelse med samfunnshendelser som setter kritisk søkelys på muslimer.
På 1980-tallet førte for eksempel utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers til at Ayatollah Khomeini utstedte en fatwa mot Rushdie, og mange muslimer demonstrerte mot forfatteren og rev sider ut av boken. Istedenfor en støtte til muslimers opplevde krenkelse over boken, så man mange tilfeller av at demonstrasjonene ble møtt med sterkt generaliserende muslimkritiske uttalelser, og advarsler over hva mer muslimsk innvandring kunne føre til i vestlige land (min utheving).
Lignende konflikter rundt ytringsfrihet versus krenkelse av koranen og religionen kom nesten tjue år senere i etterkant av karikaturtegningene i danske Jyllandsposten i 2005, samt i etterkant av det islamistiske angrepet mot satiremagasinet Charles Hebdo i 2015.
Ja, tenk om alle kunne støtte muslimers opplevde krenkelse, da hadde nok alt gått mye bedre, skal vi tro Fangen. Hva denne støtten skulle bestå i går ikke Fangen nærmere inn på, men det er nærliggende å tenke at Fangen har tro på dialog. «Jeg skjønner at dere vil drepe Rushdie, jeg beklager inderlig at han skrev noe dere ble krenket over, vi lover aldri, aldri å krenke dere igjen», er en mulig støttende setning til drapstørste demonstranter.
Å forstå at folk reagerer på en rekke angrep som er direkte rettet mot demokratiet som styreform er åpenbart ikke helt enkelt for Fangen.
Terror
Professor Fangen registrerer sammenhengen mellom islamske terrorhandlinger og islamkritikk, men ser ikke ut til å forstå at islamsk terror har en sammenheng med islam. Terroren har ikke noe med islam å gjøre, den har bare noe med radikaliserte miljøer å gjøre, belærer Fangen oss, og det er derfor slemt at Vesten kritiserer religionen for det «bare noen» har gjort. Fangen trekker fram terrorangrepet 11. september og etterfølgende islamistiske terrorhandlinger.
Krigen mot terror bygget tidvis på en sterkt generaliserende retorikk om muslimer, og en skepsis mot muslimer generelt, istedenfor utelukkende mot radikaliserte miljøer.
Skepsisen mot islam har også bredt om seg i Europa, konstaterer Fangen.
Krigen i Syria og den etterfølgende flyktningstrømmen førte også til økt muslimskepsis i enkelte miljøer, og masseovergrepet i Köln nyttårsaften 2016 ble etterfulgt av hissige mediedebatter med sterkt kritiske og generaliserende framstillinger av muslimer og islam.
Det at noen muslimer er ekstremister og utøver terror eller overgrep generaliseres til en holdning om at islam generelt representerer en trussel. Ved å henvise til terrorhendelser, eller masseovergrep, eller økt representasjon på voldtektstatistikken, eller undertrykkelse av kvinner, eller fundamentalistisk praktisering av Sharia-lovgivning framstilles islam generelt som en trussel (min utheving).
Ja, de er jo så få at det er slemt å kritisere hele religionen, fastslår professoren etter selv å ha ramset opp en rekke årsaker til at vestlige innbyggere i europeiske land med rette frykter islam.
Fiendtlige nordmenn
Fangen bekymrer seg i særdeleshet for nordmenns muslimfiendtlighet. Hun hevder at denne fiendtligheten er omfattende i Norge, og viser til både undersøkelser foretatt av HL-senteret og samtaler hennes eget institutt har foretatt med høyreekstreme.
Halvparten av befolkningen var enige i at verdiene til islam er helt eller delvis uforenlige med verdiene i det norske samfunnet.
Dette funnet sier Fangen vitner om anti-islamske ideer som deles av både moderate og ekstreme.
Lignende tankegang har gått hjem hos flere enn enkelte politikere eller medlemmer av noen få ekstreme grupper. Det er tydelig gjennom resultatene av HL-senterets representative holdningsundersøkelse som viste at så mye som en tredjedel, eller rettere sagt 31 prosent, av befolkningen slutter seg til påstanden at muslimer ønsker å ta over Europa. Halvparten av befolkningen var enige i at verdiene til islam er helt eller delvis uforenlige med verdiene i det norske samfunnet. Nesten en tredjedel uttrykte også ønske om sosial avstand fra muslimer.
Ut fra flere andre indikatorer, konkluderer forskerne bak undersøkelsen også med at litt over en fjerdedel skårer høyt på alle dimensjoner, og kan derfor ifølge forskerne kategoriseres som islamofobe.
Vi snakker med andre ord ikke om marginale holdninger her. Men det er likevel et svært avgjørende skille mellom deler av befolkningen som slutter seg til noen av påstandene i Eurabia-teorien og de mest ekstreme anti-muslim holdningene.
Fangen mener det går et skille, men at det er et påfallende høyt antall nordmenn som er kritiske til islam. Hun ser det ikke som et sunnhetstegn, men som et uttrykk for hat og dehumanisering.
Konspirasjonsteorier
«Ofte er det slik at dersom man tror på én konspirasjonsteori, tror man på flere», skriver Fangen, og viser til konspirasjonsteorien om at islamsk befolkning skal overta for den vestlige i europeiske land fordi muslimer føder mange barn, mens majoritetsbefolkningen føder få.
At denne bekymringen er vesentlig hos de fleste mennesker som evner å forstå eksponentiell vekst, faller ikke Fangen inn. Professoren er mest opptatt av at «konspirasjonsteorier ikke kun har oppslutning hos de ekstreme få».
I vår tid har vi sett hvordan svært diskriminerende og generaliserende uttalelser mot muslimer har blitt framsatt av ledende politikere som Donald Trump. Konspirasjonsteorier har ikke kun oppslutning hos de ekstreme få. Enkelte konspirasjonsteorier får stor utbredelse, som når om lag halvparten av USAs befolkning mente at demokratenes valgseier var stjålet.
Det er vanskelig å vite hvorvidt Fangen er kunnskapsløs eller om hun med vilje har valgt å utelate at da Trump vant valget i 2016, trodde en overveldende stor andel demokrater at valget var rigget.
«Det som er felles for de mange konspirasjonsteoriene som blir framsatt, er mistro til vitenskap og forskere, til medier og til makthavere. Ofte er det slik at dersom man tror på én konspirasjonsteori, tror man på flere», konkluderer derimot Fangen, og mener at islamkritikere i særdeleshet er konspiratoriske.
Et eksempel er når kjente anti-muslimske aktører er sentrale på demonstrasjoner som sier at covid-19 er en bløff. Det finnes også eksempler på at de samme personene slutter opp om antimuslimske og antisemittiske konspirasjonsteorier.
Ja, sistnevnte eksempel kan vi skrive under på. Ikke at det er sant, men at påstanden framsettes. Til tross for å ha kjempet for jødene i alle år, har også HRS blitt stemplet som antisemittisk, av ingen mindre enn Ervin Kohn, leder for det Mosaiske trossamfunn, nestleder i Antirasistisk senter og en viktig bidragsyter til nettopp HL-senteret, som professor Fangen henter sin informasjon fra.
En god dæsj ekstremismestempling
Fangen avslutter sitt essay med påstanden om at islamkritikere egentlig er i stand til å begå massemord, ikke ulikt Arbeiderpartiets påstander om at HRS er «ansvarlige for tankegodset som førte til 22. juli».
Igjen er Fangen bekymret for omfanget av «antimuslimske aktører».
De mange antimuslimske aktørene i forskjellige land siden årtusenskiftet kan sees på som en global bevegelse på grunn av deres felles identitet og retorikk.
Det er mange forskjellige aktører i denne bevegelsen – sosiale medier, politiske partier, organisasjoner og individuelle aktører som for eksempel aviskommentatorer. Det er kontakt og samarbeid mellom en del av disse, til og med på tvers av landegrensene, men det er også mange aktører som opererer mer eller mindre alene. Det er også aktører som er sterkt uenige med hverandre, ikke minst når det gjelder retorikk og politisk målsetting.
Og deretter kommer den obligatoriske oppramsingen av hva islamkritikk kan føre til, eller det Fangen har valgt å kalle «rasismens ytterste konsekvens: 22. juli, Christchurch og Manshaus».
I disse terrorhandlingene ser vi de ytterste konsekvensene av antimuslimske, rasistiske konspirasjonsteorier, som påstår at muslimsk innvandring bidrar til en stor utskiftning som på sikt vil utrydde den hvite rase.
De sterke antimuslimske holdningene som lå bak disse terrorhandlingene viser hvor langt det kan gå, dersom man tar konspirasjonsteorier om muslimers maktovertagelse bokstavelig.
Tør vi igjen minne om at 100 muslimer dro fra Norge for å tilslutte seg IS’ terrorkalifat? Vi anbefaler Fangen en titt på europeisk politikk, der land med høy andel muslimsk befolkning ser seg nødt til å stramme ytterligere inn. Hun kan eksempelvis lese om Macrons lov mot islamisme, vedtatt med overveiende flertall, Danmarks nye lovverk som krever tilslutning til danske verdier for å få statsborgerskap eller Tysklands planlagte strategi mot fundemental islam.
Alternativt får Fangen en omfattende jobb i å utføre det hun mener nordmenn bør gjøre; støtte krenkede muslimer.