Til sammen mottok om lag 124.400 personer økonomisk sosialhjelp i 2020. Det er en reduksjon på 4,3 prosent sammenlignet med året før.
Da SSB i dag publiserte rapporten Fortsatt nedgang i antall sosialhjelpsmottakere, kunne de vise til en massiv nedgang i antall mottakere av sosialhjelp i 2020 sammenliknet med 2019. Til tross for at innvandring ikke har noe fokus i rapporten, viser den likevel at det var særlig reduksjon i sosialhjelpsmottak blant familier som hadde introduksjonsstønad som deres viktigste kilde til livsopphold.
Parallelt ser vi at koronanedstengingen hadde stor effekt på innvandringen. Den var rekordlav i koronaåret 2020. «Nedgangen på 27 prosent frå 2019 til 2020 er heilt eksepsjonell. Den største nedgangen etter 1950 har fram til no vore i 1958, og då var han på 17 prosent», sier rådgiver Magnus Haug i SSB.
Innvandringskostnader
At innvandring til høykostland som Norge er kostbart, er det neppe noen som er tvil om. Det er på ingen måte enkelt for mennesker med lav eller ingen utdannelse fra hjemlandet å komme til kunnskapssamfunnet Norge og deretter klare seg selv økonomisk. I takt med at Norge har tatt i mot stadig flere innvandrere fra Afrika og Asia, har sosialhjelpsutgiftene til nettopp disse gruppene skutt i været.
Kostnaden er betydelig. I 2020 hadde 48.810 personer sosialstønad som hovedinntekt. Og de som har sosialstønad som hovedinntekt beholder sosialstønaden lenge – de evner i liten grad å kvalifisere seg til arbeidsdeltakelse.
SSB illustrerer hvor overrepresenterte innvandrere er på statistikken over sosialhjelpsmottakere.
Overvekten av innvandrere blant mottakerne er større i de aller yngste aldersklassene: Forekomsten i alderen 20-24 år er 17 prosent blant innvandrere og 4,7 prosent i øvrig befolkning.
I 2017 var det mer enn dobbelt så mange innvandrere fra Asia som fra Afrika i befolkningen, mens tallet på sosialhjelpsmottakere fra de to regionene var nesten likt. Forekomsten av sosialhjelp per innbygger var altså, når vi ikke kontrollerer for alderssammensetning, mer enn dobbelt så høy i gruppen med landbakgrunn Afrika. Denne gruppen vokser også raskere blant innvandrere i hele befolkningen enn personer med landbakgrunn Asia, veksten var henholdsvis 85 og 54 prosent i perioden 2010-2018, skriver SSB.
Innvandrernes andel av utbetalingene for landet under ett er 56 prosent og domineres sterkt av dem med landbakgrunn fra Afrika og Asia, leser vi av rapportene. Innvandringen fra Afrika og Asia var rekordlav i 2020, og dette fikk direkte effekt på sosialstønadsutbetalingene.
Blir værende på sosialen
Det er ikke bare andelen stønadsmottakere fra Asia og Afrika som er høy. De samme gruppene har også lengre stønadstid, og koster dermed skattebetalerne betydelig mer enn mennesker som trenger korttidshjelp i en vanskelig livsfase.
Siden innvandrere i gjennomsnitt har lengre stønadstid, utgjør de en høyere andel av alle sosialhjelpsmottakerne til enhver tid, enn når vi bare ser på året under ett. NAV har vist at i 2014 var stønadstiden blant mottakere født i utlandet en tredjedel lenger enn blant norskfødte. (Disse tallene finnes ikke fordelt på aldersgrupper i denne artikkelen). Vi finner også relativt flere innvandrere med sosialhjelp som hovedinntekt, noe som bidrar til å presse utgiftene til denne gruppen ytterligere opp (min utheving), skriver SSB.
Ikke overraskende er Oslo aller mest belastet, da en stor overvekt av innvandrere ønsker å bo i hovedstaden. Til tross for at ikke alle kommer direkte fra mottak til Oslo, velger svært mange innvandrere å forlate mindre urbane strøk til fordel for hovedstaden når de har gjennomført den obligatoriske botiden i kommunen de opprinnelig plasseres i.
15 prosent av alle landets sosialhjelpsmottakere bor i Oslo, og 63 prosent av sosialhjelpsmottakerne i Oslo hadde innvandrerbakgrunn. I Oslo mottar innvandrere 71 prosent av all sosialhjelp som utbetales, skriver SSB.
Innvandrerne blir dermed dobbelt kostnadskrevende – de som i utgangspunktet er ukvalifiserte til å delta i arbeidslivet velger i tillegg å bosette seg i landets aller dyreste område, der kostnader til bolig er mer enn fordoblet sammenliknet med boliger i utkantstrøk.
Koronaåret
Mens norske politikere har vært tverrpolitiske bastante i påstanden om at det er umulig å stenge grensene, viste koronaåret 2020 at det så absolutt er mulig, dersom man ønsker det. Landet var på ingen måte hermetisk lukket, men samtidig var innvandringen historisk lav.
Effekten i reduserte sosialhjelpsutbetalinger bør være en indikator på at innvandringen bør holdes lav på permanent basis, dersom Norge skal evne å opprettholde velferdsgoder til befolkningen over tid. Den direkte effekten gir seg i tallene som ble lagt fram i dag.
Samtidig med reduksjonen i antall sosialhjelpsmottakere har også utbetalingene til sosialhjelp gått ned. Fra 2019 til 2020 har utbetalingene falt med 2,3 prosent, til i overkant av 6,8 milliarder kroner. Denne utviklingen henger bl.a. sammen med en betydelig nedgang i gruppen som har mottatt sosialhjelp mens de har deltatt på introduksjonsprogrammet. Fra 2019 til 2020 har nedgangen i denne gruppen vært på nesten 29 prosent (min utheving).
Men koronaåret viser også det feilslåtte i å prioritere innvandring av unge menn, som MENA-innvandringen uomtvistelig er. Med rekordlav innvandring av unge menn, ble også sosialhjelpsutbetalingene til unge menn ikke ytterligere utvidet. Andelen økonomiske sosialytelser som går til denne gruppen er i utgangspunktet urovekkende høy. Enslige menn utgjorde 40 prosent og var med det den største gruppen blant mottakere av sosialhjelp, viser SSBs tall.
Nedgangen i innvandring fikk øvrige reduksjonsparalleller i utbetalinger av sosialstønad.
Fra 2019 til 2020 gikk antall sosialhjelpsmottakere med barn ned med nesten 7 prosent både for par og enslige. 2020 er dermed andre år på rad vi ser en nedgang i antall mottakere blant barnefamilier. Det er ellers grunn til å påpeke at nesten halvparten av par med barn har mottatt sosialhjelp i et halvt år eller mer i 2020.
Det er særlig reduksjon i sosialhjelpsmottak blant familier som hadde introduksjonsstønad som deres viktigste kilde til livsopphold, skriver SSB.
Færre inn – mindre ut
Avslutningsvis er rapporten klokkeklar. Færre innvandrere inn i landet gir direkte effekt på sosoalstønadsbeløpet som betales ut.
For dem som mottar sosialhjelp samtidig som de deltar på ulike tiltak/program, er det et lavere antall sosialmottakere i 2020 sammenliknet med året før.
For personer som mottar økonomisk sosialhjelp og deltar på tiltak og eller programmer, er det personer på introduksjonsprogrammet for innvandrere som står for den største nedgangen, med en nedgang på 34 prosent fra 2019.
Konklusjonen på rapporten gir seg selv – mindre innvandring gir mindre behov for økonomisk støtte som ordinært er ment å være en tidsavgrenset, midlertidig håndsrekning fra fellesskapet i særegne situasjoner.
Tallenes tale bør likevel si noe om utenforskap, evne og vilje til å bidra til det fellesskapet velferdsstaten er. En nedgang i utgifter til sosialhjelp betyr en direkte nedgang i antall mennesker som skårer lavere enn øvrig befolkning på en rekke variabler, slik som psykisk helse, utenforskap, rus og psykiatri, som er kjente effekter av å ikke klare seg selv.
Innvandring fra MENA-land betyr innvandring av mange mennesker som mangler forutsetninger for å klare seg uten å ty til sosialhjelp, og dermed innvandring av mennesker som ikke nødvendigvis får det bedre i vårt kunnskapssamfunn enn de ville hatt det i opprinnelseslandet. Det er ingenting snilt ved å besitte denne kunnskapen og ikke ta den i bruk.
Lavere innvandring hjelper. Både økonomisk og sosialt.