Svenska Dagbladet, som først omtalte statsminister Babiš muslimspådom, har kontaktet forsker Daniel Prokop ved Karlsuniversitet i Praha for å høre om det finnes noen støtte for uttalelsene om muslimske flertall i Nederland allerede i 2044 og i Sverige i 2065.
– Det er helt feil, sier Prokop, som mener at statsministeren bare «vil skremme mennesker» med ekstremt overdrevne prognoser og vil flytte fokuset fra egne innenriksproblemer.
– Jeg synes det er trist at han ikke fokuserer på virkelige problemer, som landets økonomi, mangler i utdanningssystemet og manglende integrering av arbeidsinnvandrere, men på fiktive problemer, sier Prokop.
Det kan være at prognosene til Babiš er over alle støvleskaft, men han og andre i parlamentet har fanget opp et poeng med hvor vanskelig det kan være å få integrert muslimer. Så hvis Prokop mener Tsjekkia nå har økonomiske problemer og problemer med å få integrert landets arbeidsinnvandrere, så kan vi love nye utfordringer hvis Tsjekkias innvandringspolitikk liberaliseres etter vesteuropeisk målestokk.
Det er i en artikkel i lørdagsutgaven til avisen Právo at den tsjekkiske statsministeren Andrej Babiš skal ha kommet med sine spådommer, og som han selv har delt på Twitter. Siden jeg ikke behersker ett ord tsjekkisk, aner jeg ikke hvordan spådommen eventuelt dokumenteres/argumenteres:
Men vi kan jo anta. For etter folkevandringskrisen utløst i 2015 var Tsjekkia ett av de landene i EU som nektet å ta imot migranter/asylsøkere som EU-kommisjonen rundhåndet ønsket å fordele på medlemslandene.
Selvråderett?
Det var på et ministermøte i EU i september 2015 at det ble bestemt at medlemslandene skulle avlaste landene med ekstremt høy innvandring, i første rekke yttergrenseland som Hellas og Italia, samt Ungarn som var satt under hardt press. Dette ble inngått ved avstemning med alminnelig flertall, til Tsjekkia, Slovakia, Romania og Ungarns uttrykte motstand, da regelen har vært at alle skal være enige. De forannevnte landene mente det var et brudd på EUs retningslinjer.
Men da kan man jo bare gå til «sine egne». Det var vel heller ikke mange som ble veldig overrasket da EU-kommisjonen selv tok saken til EU-domstolen – som valgte å behandle den. Romania og Slovakia bakket ut, mens Polen, Ungarn og Tsjekkia sto løpet ut. EU-domstolen slo fast at Polen, Ungarn og Tsjekkia brøt EU-traktatene da de nektet å være med på denne omfordelingen, relokaliseringsprogrammet eller kvotesystemet (for det er ikke bare kjært barn som har mange navn). Domstolen mente at medlemslandene var forpliktet til å ta imot asylsøkere fastsatt etter relokaliseringsprogrammet, da avtalen «kunne vedtas innenfor rammen av en ikke-lovmessig prosedyre og følgelig utgjør en ikke-lovmessig rettsakt». Med andre ord kom domstolen til at EU-kommisjonen hadde en slik mulighet fordi prosessen var å betrakte som gjennomført i en nødssituasjon. Og siden det var en ikke-lovmessig rettsakt var det heller ikke noe krav om deltakelse fra landenes parlamenter, ei heller at EUs rådsforhandlinger og -avstemninger skulle være offentlig. Videre omtalte domstolen den pålagte relokaliseringsavtalen som «mindre inngripende foranstaltninger».
Så mye for selvråderetten over eget lands befolkning.
Enighet?
EU-kommisjonen argumenterte med at i denne nødssituasjonen måtte en handle «hurtig, samlet og solidarisk». Det har flere problematiske sider.
«Hurtig» er et relativt begrep, både fordi EU-systemet var en av de siste som skjønte alvoret av folkevandringskrisen og fordi EUs eget byråkrati har en innbygd treghet som skal fungere som et sikkerhetsnett. Derfor alle prosedyrer og regler – det er tross alt en rekke regjeringer rundt om som skal formidle og komme til enighet med sine parlamenter.
«Samlet» var jo akkurat det som ikke skjedde i denne saken, da samlet er noe annet enn simpelt flertall.
Og når det kommer til «solidarisk», kan man spørre: med hvem? EUs befolkning eller de millioner på millioner som ønsker å bli del av EUs befolkning?
Så mye for enigheten mellom medlemslandene.
Da er det ikke til å undres over at nasjoner tar viktige saker i egne hender – selvsagt til EU-kommisjonens forargelse. Det er kanskje der Tsjekkias president (igjen) har havnet.
Ikke nytt
Nå er ikke Tsjekkias skepsis, for ikke å si motstand, mot islam noe nytt. I 2018 vurderte det tsjekkiske parlamentet om islam skulle forbys. Som vi meldte da er motstanden mot islam sterk i landet, enten man snakker ordinære arbeidere eller samfunnstopper. Mange anser at islam som ideologi vel så farlig som nazisme og fascisme.
Også da ble det argumentert med utviklingen i Vest-Europa, som tsjekkerne hevder de tar lærdom av. Innenfor en slik kontekst er det kanskje ikke så oppsiktsvekkende at statsminister Babiš kommer med påstanden om muslimsk majoritet i land som Nederland og Sverige i relativ nær fremtid.
Vi må heller ikke glemme Tsjekkias historie. I 1993 ble Tsjekkoslovakia delt, på fredelig vis, til republikkene Tsjekkia og Slovakia. Så vi snakker en ung, (angivelig) demokratisk stat.
De har i dag en befolkning på om lag 10,7 millioner innbyggere og en innvandrerbefolkning på i underkant av 600.000. Men befolkningen er rimelig homogen, da de fleste innvandrerne er fra Slovakia, Polen, Romania, Bulgaria, Ungarn, Ukraina og Russland, altså fra naboland. I tillegg har de en gruppe fra Vietnam, som ved siden av Ukraina er den største gruppen. Dette er innvandrere som de selv sier de ikke har noen problemer med.
Tsjekkerne regnes også som et sekulært folkeslag. Bare litt over 1 av 10 er medlem den romersk-katolske kirken og ingen andre religiøse samfunn har over 1 prosent oppslutning, ifølge SNL. Dette kan også være med på å forklare hvorfor menge tsjekkere ikke ønsker «et folk med sterk tro», som Jonas Gahr Støre uttrykte det (med positivt fortegn) under Muhammed-karikaturkrisen utløst i 2005.
(Forsidebilde: Praha, 2018, arabiske turister. Foto: HRS)