Nirpal Dhaliwal jobber som journalist og kommentator i engelske The Times og har vokst opp i en familie der de fleste i foreldregenerasjonen hans var førstegenerasjons innvandrere. Han forklarer på en fortreffelig måte hva som har gjort at den generasjonen indiske innvandrere lykkes, og ikke minst fasiten på hvorfor den etniske minoriteten gjør det bedre enn alle andre i høyere utdanning og næringsliv.
Den korte versjonen? De ignorerer woke-folket og jobber hardt for å tilegne seg ferdigheter i stedet.
Skape egen suksess
Dhaliwal er ikke i tvil om at hans foreldregenerasjon både møtte hindringer og mangel på aksept da de kom som arbeidsinnvandrere på 1970- og 1980-tallet.
De ble konfrontert med språkbarrierer og rasisme – på det fagforeningsstyrte gulvet i de fleste fabrikker var de like uvelkomne som i enhver golfklubb – men de omgikk slike problemer ved å skape noe selv, bygge virksomheter og tilegne seg ferdigheter et bredere publikum ville betale for, om enn motvillig, skriver Dhaliwal i The Times.
Som et mer dagsaktuelt eksempel peker journalisten på den 32 år gamle blockchain-gründeren Vignesh Sundaresan som har vokst opp i en landsby i India, men nylig betalte 69 millioner dollar for verdens dyreste digitale kunst. Han beskriver hvordan Sundaresan også møtte hindringer på veien, men utnyttet det til egen fordel i stedet for å hengi seg til offerrolle og sutring.
Sundaresan er oppvokst på bygda i India og har nå en nettoformue på minst $ 600 millioner dollar. Han har møtt mange hindringer i karrieren, spesielt når han søker midler fra vestlige institusjoner. «Det er historisk. . . vi kan ikke endre det», sa han i et nylig intervju. «Vi må bare finne måter å omgå det på.»
Han ventet ikke på at statuer skulle bli veltet, og heller ikke på at hvite mennesker skulle «sjekke privilegiene sine» før han skapte sin egen suksess. Og på grunn av historien hans, lytter nå risikokapitalister nøye til ungdommer fra utviklingsland med store drømmer.
Verdighet vs woke
Dhaliwal skriver at i likhet med Sundaresan hverken søkte eller forventet foreldregenerasjonen aksept av hvite mennesker, men hadde verdighet og selvtillit til ikke å bry seg om hva andre syntes om dem.
– De ser ut som kjemper ved siden av de woke-dvergene i dag, som til tross for at de er helt anglisiserte og har universitetsgrader blir lammet av det de oppfatter som «mikroaggresjon» og utvikler permanent, voldsom sutring. Alt feilstavet søppel som er twitret av den mest analfabete stakkaren sender dem rett inn i offerspiralen.
Begrepet «kokosnøtter» brukes nedsettende om konservative indere, skriver Dhawali, og begrepet antyder at de er brune på utsiden, men hvite på innsiden. Han skriver at han liker å kalle den nye generasjonen sutrete minoriteter «wokonuts». De er akkurat like hvite på innsiden og brune på utsiden, men har henfalt til permanent sutring, skriver han.
Å be om aksept er både ubrukelig og uverdig, men likevel gjør etniske minoritetsvenstre det hele tiden, konkluderer The Times-journalisten.
Late og middelmådige
Han sier at det selvsagt finnes «systemer», men at såkalt hvite privilegier i det vestlige systemet har avlet en generasjon som er både late og middelmådige. Han hevder videre at woke-minoritetene kaster seg på den samme middelmådigheten og latskapen han mener preger venstresiden.
Men mens de klager over hvitt privilegium, er andre smarte nok til å tjene på den latskapen og middelmådigheten som systemfordelen gir hvite mennesker.
Det er ingen overraskelse at etniske barn i økende grad overgår de hvite på skolen, og at elite-sfærene i det britiske livet – fra popstjerner og olympiske lag til akademia og big business – blir mørkere for hver dag, hevder journalisten.
For generasjonen jeg vokste opp med, ser sutringen til wokonøttene veldig ut som privilegiet og følelsen av berettigelse de er så opprørt over at hvite mennesker har.
Overføringsverdien av Dhaliwals analyse til norske forhold er mer enn tilstedeværende. Det er klare skiller mellom hvilke minoriteter som henfaller til sutring og hvilke som ikke gjør det.