Dersom man setter opp noen enkle regnestykker, vil man se at innvandring i det store og hele har svært liten hjelpende effekt. Tallene som er aller viktigst er ikke antall asylsøkere som gis opphold eller antall kvoteflyktninger vi tar inn per år. Tallene som er viktige er befolkningstall i opprinnelseslandene migrantene kommer fra.
Solidaritet og internasjonale forpliktelser er vel og bra, men realitetsforståelsen er svært snever dersom man tror det er solidarisk å opprettholde innvandringen fra ikke-vestlige land. Det er mildt sagt et «nåla i høystakken»-prosjekt å plukke ut verdig trengende etter sårbarhetsprinsipper – mens tilstanden for de menneskene som befinner seg i opprinnelseslandene er akkurat like sårbar som den er for de få som kommer.
Befolkningsvekst
For et par år siden illustrerte vi hvor absurd det var av regjeringen å hente 900 kvoteflyktninger fra Kongo, samtidig som Kongo har en befolkningsvekst på nesten 3,5 prosent. Kongoleserne i Kongo vil ha det like ille, og på kort tid enda verre fordi de er stadig flere, enn de heldige utvalgte i regjeringens kvotelotteri.
I Kongo bor det omtrent 80 millioner mennesker. Kongo har verdens heftigste årlige befolkningsvekst på opp mot tre og en halv prosent. De 900 kongoleserne som kommer til Norge tilsvarer omtrent to timer og tre kvarter befolkningsvekst i Kongo.
Hvis hvert eneste land i verden tok i mot 900 kongolesere i år (FN opererer med 193 medlemsstater, jeg runder opp til 200 for enkelhets skyld) ville det bli 180.000 kongolesere. Det er jo mye folk. Men det tilsvarer ikke mer enn tre uker og tre dager befolkningsvekst i Kongo.
Muslimsk innvandring
Men la oss se på de ikke-vestlige landene Norge tar imot aller flest migranter fra. Kongo kommer langt ned på listen. På topp fem finner vi Syria, Somalia, Eritrea, Irak og Pakistan. Med unntak av Eritrea, der omtrent halvparten av befolkningen er muslimer, er de øvrige landene overveiende muslimske.
At asylsøkere fra disse landene framstår med asylbehov er ikke rart, de har opplevd både vold og overgrep. Men det er ikke unikt for asylsøkerne. Det er et kulturelt kjennetegn som gjelder de som er igjen i opprinnelseslandene også.
Ingen vil hevde at det er mulig for Norge å gi asyl til alle innbyggerne fra Syria, Somalia, Eritrea, Irak og Pakistan, men samtidig er det slik at en svært stor andel av disse landenes innbyggere etter norsk målestokk har traumebelastede liv som kvalifiserer til asyl etter dagens asyllovgivning.
Risiko for æresrelatert vold, æresdrap, overfallsvoldtekt og mishandling er overhengende i alle disse landene dersom man oppfører seg på en måte som strider med sharia. Er det da rettferdig å ta imot asylsøkere som oppgir å være i slik risiko, samtidig som millioner av deres egne landsmenn opplever det samme? Hvorvidt det er rettferdig eller ei er ikke vesentlig, det vesentlige er at å gi noen få utvalgte opphold i Norge endrer absolutt null på tilstanden i landet de kommer fra. Landene vil fortsette å produsere asylsøkere, og det i et tempo som er langt hurtigere enn vestlige land kan matche med tilbud om asyl.
R-tallet
Det er her vi kommer tilbake til eksponentiell vekst. Etter koronaen er vi rimelig drillet på hva R-tallet betyr og hva det har å si for smitte. R står for reproduksjonstall, og viser hvor mange personer én person med koronasmitte smitter videre. Hvis R=1, vil hver smittede person i snitt smitte én annen person.
Men eksponentiell vekst er ikke egnet utelukkende til å forstå hvordan smitte sprer seg. Eksponentiell vekst er også egnet til å forstå befolkningsvekst. Hvis en kvinne føder to barn, vil både hun og mannen hun har fått barn med, ha reprodusert seg selv. Det betyr at neste generasjon blir like stor som foreldregenerasjonen, og at samfunnet vil ha like mange innbyggere. (Siden noen kvinner dør før de rekker å få alle sine barn, og siden det fødes noen flere gutter enn jenter, er reproduksjonsnivået litt høyere enn 2. Ofte blir det beregnet til 2,1. Det lar vi ligge i dette eksempelet).
I land der kvinner får veldig mange barn, er reproduksjonstallet langt over 2. Eksempelvis er reproduksjonstallet i Somalia 5,7. Når hver mann og kvinne slik sett reproduserer seg bortimot 3 ganger, blir befolkningen i neste generasjon langt større, og generasjonen deretter enda større. Selv om fruktbarheten i Somalia skulle synke brått fra nesten 6 til 3, ville befolkningsveksten fremdeles være et uomtvistelig faktum.
Matematikken
Men så er det dette med matematikken, som norske politikere helst ser vekk fra. At de tolker vekstrater når de snakker om innvandringspolitikk er det få synlige tegn til. Og noe av grunnen kan ha å gjøre med nedprioritering av matematikk i samfunnet generelt sett.
Mange vil tenke at 3 prosent må være veldig lavt, uavhengig av hva det er snakk om. Når man skal tolke vekstrater er derimot 3 prosent veldig mye. Vi kan ta et eksempel:
Anta at dagens vekstrate holder seg konstant over lang tid. Hvor mange år går det før befolkningen er dobbelt så stor? Jeg bruker Verdensbankens tall over befolkningsvekst for å regne ut svarene. Tommelfingerregel: fordoblingstid (i antall år) = 70/årlig vekstrate i prosent.
Med Norges vekst per år er svaret 100 år. Det er svært lang tid, men Norge har lav befolkningsvekst, ca. 0,7 prosent.
Med 1, 2 og 3 prosent vekst per år er svaret hhv. 70, 35 og 23 år. Da sier det seg selv at å ta imot noen skarve tusen innvandrere fra Somalia vil ha tilnærmet null betydning. Somalias befolkningsvekst er på nesten 3 prosent, nærmere bestemt 2,9 prosent.
Ifølge Verdensbanken er innbyggertallet i Somalia 15,44 millioner i 2019. Dersom befolkningsveksten holder seg stabil, er antallet somaliere doblet allerede i 2043.
Enhver leser står selv fri til å regne ut det samme for de øvrige MENA-landene Norge får flest innvandrere fra. Verdensbanken oppgir følgende befolkningsvekst i disse landene:
Syria: 1 prosent (på sterkt oppadgående kurve etter et fall fra over 4 prosent før borgerkrigen)
Eritrea: 1,4 prosent
Irak: 2,3 prosent
Pakistan: 2 prosent
Norge
«En befolkning er summen av innbyggerne i et område, eller av menneskene som tilhører en bestemt gruppe, for eksempel «befolkningen i Norge», «den samiske befolkningen» eller «sivilbefolkningen». Ordet blir brukt synonymt med folkemengde, folketall, folkesetnad, folkeslag og innbyggere,» skriver Store Norske Leksikon.
Men reelt sett er befolkningsvekst endring av populasjon over tid. Veksten bestemmes ut ifra antall fødte, døde, og innvandring/utvandring. Befolkningsveksten måles i absolutt vekstrate og naturlig vekstrate. Naturlig vekstrate måler bare fødsel og død, mens absolutt vekstrate måler fødsel og død, samt inn- og utvandring. Og det er innvandrerne som driver befolkningsveksten i Norge.
Ser man på SSBs tabell tar innvandrere fra Asia og Afrika med seg sin kultur i form av høy reproduksjonsrate. Det er ingen automatikk i å integreres i norsk reproduksjonsstatistikk, snarere tvert om. For selv om også innvandrere har fallende fruktbarhet, er tallene skyhøyt over de norske. Som nevnt over, 3 prosent er ikke et lavt tall i denne sammenheng. SSB viser hvor stor økning det har vært i antall norskfødte med innvandrerforeldre. Økningen er på hele 4,8 prosent fra året før.
Og mens hele verden har økende befolkningsvekst, inkludert Norge, er den naturlige vekstraten i Norge svak. Det er den absolutte vekstraten som er stigende, og den har utelukkende med innvandring å gjøre.
Så kan man si at landet har behov for innbyggere, og det er på alle måter sant, men spørsmålet er om det er hensiktsmessig – og i såfall for hvem? – å fylle det norske fødselsunderskuddet med migranter fra muslimske land i eksplosiv vekst. Da bør i såfall begrunnelsen være en annen enn at de er «verdig trengende med behov for asyl».