Det kulturelle sjokket familien fra Vestlandet har opplevd etter å ha flyttet til Groruddalen, kan ikke beskrives som annet enn en kræsjlanding. Innlegget fra den kultursjokkerte moren ble lagt ut tidligere denne måneden på nettstedet Kvinneguiden.
Hei, vi er 100% etnisk norske, og har nylig flyttet til Groruddalen fra Vestlandet. I klassen er de fleste ikke-norske, og noen av jentene har akkurat begynt med hijab. Min 10-årige datter sa nå i dag at hun også ville begynne med hijab. Hun spurte også hva hijab egentlig er. Jeg ble ganske forfjamset, og er usikker på hva jeg skal svare. Dette er veldig ukjent for oss som kommer fra «bøgda». Noen råd til hvordan man skal forholde seg til dette? spør den anonyme moren.
Forvirringen moren beskriver er på ingen måte overraskende for østlendinger som har satt sine bein i klasserom der etnisk norske barn er i minoritet, men for familier som har bodd på steder der det å være etnisk norsk fremdeles er det mest alminnelige, er forvirringen på alle måter forståelig.
Kommentarfeltet under innspillet er verdt en studie i seg selv, for rådene spriker i alle retninger.
Vær tydelig
Flere kommenterer at det er nok å si til 10-åringen at hijab er noe muslimer bruker, og at hun derfor ikke kan bruke det religiøse plagget.
«Si at dere ikke er muslimer, og at hijab er noe muslimer bruker», skriver en.
«Du forklarer henne hva det er, særlig at det er tilknyttet religion. Så forklarer du henne at siden dere ikke er muslimer, bruker ikke dere hijab. Hun vil jo bare være «en av gjengen»», skriver en annen, uten å gå videre inn i hva hijab signaliserer eller at det er mulig at den omtalte 10-åringen utsettes for et betydelig press for å passe inn.
Det er det derimot andre som gjør.
«Du får forklare henne at dette kun er forbeholdt muslimer, og hvis hun begynner å gå med det så blir det null julaften på henne», svarer en, og dette får ballen til å rulle i kommentarfeltet, der meningene deles mellom råd om å reise tilbake til Vestlandet og råd om å la datteren bruke hijab for å passe inn.
Inkluderende
Undertegnede har ikke lest gjennom alle sidene med svar på innlegget, men at meningsforskjellene om hijab er store er det ingen tvil om. Ikke overraskende dukker det opp kvinner i tråden som tror at hijab «bare er et plagg» og mener at 10-åringen bør få prøve. Det blir omtrent som et fatle, forklarer en velmenende, inkluderende sjel:
Vet du hva? Jeg ville faktisk ha forklart hva en hijab er og hvorfor man bruker det (religion) og hvis hun fortsatt hadde hatt lyst på det, ville jeg latt henne få lov, i skoletiden.
Jeg husker at da jeg var liten, hadde jeg så ekstremt lyst på fatle, og en dag knøt jeg speiderskjerfet mitt til en fatle, og gikk sånn på skolen. Jeg følte meg kul (jeg var rar, ja), men det ble med den ene gangen.
Jeg er ateist selv, så dette handler ikke om religion, men rett å slett om å la henne få lov til å prøve det. Nå er det så varmt, at hun kommer helt sikkert til å legge den bort igjen ganske snart.
Tenker at det ikke er noe farlig å la henne prøve noe hun er nysgjerrig på fordi vennene hennes bruker det.
En annen velmenende kvinne mener at det kan bli «en artig historie for ettertiden» dersom 10-åringen får brukt hijab:
Barn har ikke så mange fordommer og vil bare være som andre. Jeg synes du skal la henne prøve hijab uten å lage noe nummer ut av det. Kommer mest sannsynlig til å være en periode. Ta noen bilder også blir det en artig historie for ettertiden.
Ytterligere en mener at hijab-tilvenningen bør igang snarest mulig, og at den først bør gjennomføres i hjemmet:
Ville kjøpt en barnehijab til henne, mange butikker på Grønland i Oslo som selger dette. Så kan hun jo bruke den hjemme. Hvis hun føler det er riktig, så kan hun jo ta den med på skolen også.
De inkluderende kvinnene mener at det ikke kan skade å la en 10-åring gå med hijab, og at en 10-åring er gammel nok til å velge selv.
En tiåring er voksen nok til å bestemme klær seg. Vil hun gå med hijab for å passe inn og ikke bli mobbet, så får hun gå med hijab. Ser ikke hvem som blir skadet av dette. Vil tro det evt er en periode, så vokser hun seg av det igjen.
Råd om å flytte
De velmenende kvinnene er dog ikke i overtall, og flere forteller om negative erfaringer med gruppepress om å være ærbare og råder familien til å flytte til et sted der 10-åringen ikke utsettes for hijab-press.
«Oi…dette er en god grunn for meg til å ikke flytte til steder med flertall av utenlandske i klassen. Jeg hadde faktisk vurdert å flytte vekk derfra, sånn helt seriøst», kommenterer en, og en annen sier seg enig med henvisning til egne erfaringer.
Dette. Hadde ikke vurdert engang, hadde flyttet. Sønnen min gikk ett år på avdeling i barnehagen med nesten bare utenlandske. Han ble mobbet for å spise svin, svin var «bæsj» kom sønnen min flere ganger å sa. Barnehagen brydde seg ikke, men så fort et barn sa «bruninger» EN gang, ble det stor oppstandelse og barna jobbet med prosjekt på prosjekt for å «forebygge» rasisme.
En annen gir også råd om å flytte før presset blir større på 10-åringen, og får støtte fra en annen med erfaring fra å bo i områder der islam er rådende ideologi.
Hvis denne hijab-situasjonen er nok til å velte lasset, så er det nok lurt å flytte. Vil tro at dette er en bagatell med tanke på hva som kan komme når barna blir ungdommer, skriver den ene.
Har to venninner som måtte flytte hjem da jentene deres kom i ungdomsalder, de ble rett og slett trakassert. Så jeg tror ts ( trådstarter, min anm.) gjør veldig lurt i å reise hvor som helst utenom der. Der var det og bemerkninger om at de var griser og horer osv, svarer den andre.
Erfaringene fra flere kommer deretter på løpende bånd.
Undertegnede har flere års erfaring med jobb i barnehage i Groruddalen. Hverdagen var preget av at flere mennesker med forskjellig kulturell bakgrunn hadde en skepsis til islam, ikke nødvendigvis til den enkelte muslim. Min påstand er at ingen våget å hetse muslimer, men muslimer våger å si hva de mener om andre fra barnsben av. Uttalelser blant barnehagebarn om at å ha hund er skittent, mat som ikke er halal er skittent og at muslimer og ikke-muslimer ikke kan være kjærester var ikke uvanlig å høre. Det gikk også historier om muslimske jenter i bydelens barnehager som gikk uten hijab, men en dag begynte en streng muslimsk assistent og hijabene kom fort på plass. At den interne justisen hos muslimer kan være hard er ingen overraskelse.
Kunnskapen om at hijab ikke er et plagg man leker med i en kort fase presenteres også i tråden:
Jeg hadde pakket sakene og kommet meg vekk fortest mulig! Bonus, hus utenfor Oslo er mye billigere. Ikke la henne prøve på hijab på skolen som hun senere tar av. Det vil være verre enn å ikke gå med hijab da barn og foreldre vil reagere veldig på dette, som er fornærmelse. Er sommerferie nå, flytt, finn henne noen nye venner og ny skole med bedre mix enn på Grorud.
Konklusjonen
Til tross for velmente råd om å la en 10-åring begynne tilvenning til hijab, konkluderte den anonyme moren selv samme dag som hun postet innlegget i Kvinneguiden. Opplevelsen av å bo i Groruddalen var en helt annen enn den hun hadde forestilt seg, og omgivelsene er ikke noe hun ønsker at datteren skal vokse opp i.
TS her. Takk for alle innspill, saklige som usaklige. Jeg og gubben har diskutert oss fram til at vi begynner å se etter jobb og bolig på Vestlandet, der vi kommer fra, skriver hun.
Litt senere redegjør hun for valget om å flytte til Groruddalen i utgangspunktet. Hun skriver at mannen fikk jobb i Oslo samtidig som familien ikke hadde økonomi til å kjøpe bolig i områder av byen som ikke er islam-dominerte.
At folk utenfor Oslo kan tro at fargerikt fellesskap og fungerende flerkultur er berikelse er ikke rart. De leser det de får servert av medier som tror det er antirasistisk ikke å gjengi historier fra mennesker som ikke har økonomiske ressurser til å flytte ut av innvandrerdominerte områder. Det er vår tids mest underlige fenomen at realitetsbeskrivelser i seg selv er rasistiske.
Kulturelle kræsjlandinger med barns hverdag som innsats kunne vært unngått ved ærlighet.