Abid Raja har alltid vært noe for seg selv, i ordets rette betydning. Han er nemlig full av seg selv, og det gjenspeiles i det meste av det han har uttalt seg offentlig om – og hvordan han har spilt rollen i offentligheten.
Nå kommer han altså med nok en selvbiografi, så da er han i sitt rette element. Vi kan jo gjette hva den kommer til å handle om: hans «eventyrlige» klassereise i et land som Norge – til tross for at han er muslim og med opprinnelse fra Pakistan – og hvordan hans holdninger, verdier og meninger har forandret seg – til det beste for han selv, sin familie og dermed er han og hans liv den ultimate rollemodellen.
Han har for øvrig gjort det samme før, med boken Talsmann (2008) der han uten skrupler lanserte seg selv som den førende i innvandring- og integreringsdebatten.
Men Raja har vært en kollosal bremsekloss for innvandringsdebatten og integreringen, noe mikrofonstativene i de etablerte mediene ikke klarer å se – langt mindre forstå.
Kontrollere kona
Til VG sier Raja at han i den nye boken forteller om hvordan han i starten av eget ekteskap forsøkte å kontrollere kona.
– Jeg har vokst opp i en muslimsk familie fra landsbygda i Pakistan. Der eksisterer det en gitt rangordning. Den eldste mannen bestemmer, deretter den nest eldste mannen, så en litt yngre mann og så videre, sier Venstre-politikeren.
– Når du vokser opp i et hjem med sånne holdninger, blir de holdningene etter hvert internalisert. Både ukulturen og de utdaterte tradisjonene blir en del av deg, fortsetter ministeren.
Ifølge Raja har det «tatt tid» å bli kvitt sine gammeldagse holdninger. Han forteller videre at «kona har vokst opp i et hjem med samme kjønnsroller som han selv. Derfor var de begge fengslet av de samme kulturelle forventningene».
Og så hadde de jo ingen rollemodeller. Nei, Raja, fordi de virkelige rollemodellene var du en av de første og mest aktive til å få bort fra offentligheten.
Benektelsen
Raja startet sin offentlige karriere som talsmann for World Islamic Mission (WIM), så da får vi anta at han kan litt om islam. Og de utfordringene som Raja nå skal forfatte i en egen bok, det handler ikke om noe annet enn klassisk islam. Skyld gjerne på «landsbygda i Pakistan», men du vet bedre. Det nedrige kvinnesynet trives også godt i den pakistanske overklassen. Så dette sier vel en del om hvor «ærlig» neste bok blir.
Utfordringen for Raja som talsmann for WIM var at sammenfallende med at Raja forsvarte islam i offentligheten, så var noe annet begynt å røre på seg: nemlig muslimske unge innvandrerkvinner som fortalte offentlig om den tvangen, undertrykkelsen og presset som de selv levde under.
Vi snakker slutten av 1990-tallet, og da hadde vår egen Hege Storhaug allerede gitt ut to bøker, Mashallah – En reise blant kvinner i Pakistan (1996) og Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (1998) som begge tok for seg frihetsberøvelsen muslimske jenter og kvinner lever under.
På denne tiden var det flere debattprogrammer på NRK og TV2, spesielt populær var «Sentrum» på TV2, ledet av Per Ståle Lønning. Her var både Raja og Storhaug selvskrevne gjester, da Lønning hadde som målsetting å debattere kontroversielle tema. Men var det én ting Raja og Storhaug ikke var enige om, så var det nettopp frihetsberøvelse og tvangen muslimske kvinner kan utsettes for. Raja gikk etterhvert så langt at han nektet å stille opp i debatter der Storhaug var med.
Raja insisterte på at det ikke fantes fnugg av sannhet om muslimske kvinners begrensninger og at islam kunne være en hemsko. Hentydninger om noe slikt var fremmedfrykt og rasisme.
I ett av disse programmene ble tvangsekteskap diskutert, et fenomen Raja benektet foregikk i Norge. Han insisterte på at det var arrangerte ekteskap og frivillige. Debatten kom i stand fordi Storhaug i 1999 var hyret inn som frilansjournalist av «Rikets tilstand» i TV2, der de på bakgrunn av boken fra 1998 laget flere programmer om tvangsekteskap og æresdrap. Æresdrap var for øvrig også noe som Raja nektet for foregikk blant våre nye landsmenn.
Men Lønning ville vite; han pekte rakt inn i TV-ruta og spurte: Er det noen som er tvangsgiftet der ute? Ta kontakt!
Spørsmålet traff Jeanette (som er et pseudonym) der hun satt i sin lille leilighet, med et lite barn, med lite penger og en skranten helse. Jeanette er som Raja av pakistansk opprinnelse, begge født i Norge. Hun tok kontakt med Lønning.
Ofret kvinners frigjøring
Familien til Jeanette flyttet tilbake til Pakistan da hun var 10 år. Da hadde faren fått uføretrygd. Her ble hun som 16-åring tvangsgiftet med en godt voksen mann. Hun ble systematisk voldtatt og sendt tilbake til Norge som 17-åring for å føde, slik at familien ikke glipp av nedkomststønaden. Tilbake i Norge benyttet hun anledningen til å rømme unna egen familie med sitt nyfødte barn. Hun ble også diagnostisert med Posttraumatisk stresslidelse (PTSD), hvilket er fullt forståelig ut fra hun hadde erfart i ung alder. Problemet var bare – som Jeanette hadde kjent på kroppen – at på denne tiden var nettopp tvangsekteskap og alt som fulgte med i de muslimske fotsporene noe et fåtall kjente til.
Jeanettes kontakt med Lønning førte først til et lørdagsportrett i TV2. Her fortalte hun om sine erfaringer, de erfaringene som muslimske talspersoner så hardt benektet. Jeanette, som da var 22 år, bestemte seg for å ta opp kampen for andre unges frihet, og da HRS startet opp i 2000 begynte Jeanette å jobbe med oss.
I det offentlige rom fortsatte benektelsene og det ble stadig flere etiketter på oss som frontet problematikken. Men Raja og hans like ofret glatt muslimske kvinner og barns frigjøring for egen karriere.
Jeanette deltok også i debatter, og i ett av disse var hun så sint at hun rett ut beskyldte Abid Raja for å lyve til det norske folk. Det var en ekstrem uventet reaksjon for Raja, som var vant med (muslimsk) respekt.
Etterhvert kom det flere unge jenter med innvandrerbakgrunn til sammen med Jeanette, men de forsvant etterhvert hver til sitt – ikke alle med like edle motiv. Kanskje ikke så rart, da presset på en del av dem var utilbørlig.
Politikken kom inn
Da Fadime Sahindal og Anooshe Sediq Ghulam, ble æresdrept i 2002, henholdsvis i Sverige og Norge, kom temaene tvangsekteskap og de mange muslimske jenter og kvinners begrensede menneskerettigheter høyt på den politiske og offentlige dagsordenen.
Politikerne var like fortvilte som rådville. Unge kvinner fortalte de mest tragiske historier, og HRS brukte denne tiden mye tid på å realitetsorientere våre folkevalgte. Muslimske representanter i offentligheten var nærmest desperate, det samme var business-antirasistene, for deres historie om «det rasistiske Norge» begynte å vakle. Og her slo det politiske spillet slo inn. For Fremskrittspartiet tok de unges historier seriøst og begynte å lansere tiltak ut fra HRS’ forslag. Som kjent kan ingen forslag fra FrP møtes med noen anerkjennelse fra de øvrige partiene i Stortinget, og dermed ble HRS erklært som et «underbruk» av FrP.
Ironisk nok var vår første offentlige bevilgning fra Venstre, med avsender Trine Skei Grande i Oslo kommune, og våre «beste» politiske venner var på denne tiden SV. Men dette året, 2002, kom en av de unge kvinnene som jobbet med oss, Nadia fra Marokko, til å si på et Dagsrevyen-innslag, etter spørsmål fra journalisten, at hun mente FrP hadde den beste politikken på området. Fra da av var HRS’ skjebne beseglet.
Menn foran kvinnene
Samme året, 2002, startet Abid Raja sin juridiske karriere som advokatfullmektig. En av hans mest kjente saker er der han var forsvarsadvokat for Azhar Iqbal, far til Rahila Iqbal.
1. juni 2005 ble 20-årige Rahila Iqbal fra Holmlia i Oslo drept i foreldrenes hjemlandsby i Pakistan. Familien sa at hun ble drept i en bilulykke. Ektemannen, også han norskpakistaner, sa hun var æresdrept. Rahila og han hadde giftet seg mot familienes vilje. Hun var sunnimuslim og han er ahmadiyyamuslim. Sunnimuslimer anser ahmadiyya for å være ikke-muslimer. Ekteskap mellom dem er forbudt etter sharia. Etter omfattende konflikter grunnet giftermålet, flyttet Rahila hjem igjen til sine egne. Ektemannen og venner av Rahila fortalte at hun fryktet å bli drept og de advarte henne derfor på det sterkeste mot å reise til Pakistan. Men Rahila skal ha latt seg overtale til å dra da hun ble fortalt om en syk besteforelder. Hun dro en lørdag, onsdag var hun drept, og torsdag var hun begravd.
Rahilas enkemann førte en lang kamp for å få klarhet i saken og få Azhar Iqbal dømt, men måtte gi tapt. Det handlet blant annet om at norsk politi holdt tilbake bevismateriale i frykt for at Rahilas far skulle få dødsstraff.
Advokat Raja på sin side avviste alt som hadde noe med æresdrap å gjøre, og argumenterte med at Rahilas familie «ønsker å legge saken bak seg. Den er en enorm belastning». Han stilte også spørsmål ved om det ut fra norsk lov var mulig å gjennomføre en ny straffesak i Norge, siden Rahilas far ble «frifunnet» for drapstiltalen i Pakistan. På spørsmål om hvorfor Rahilas foreldre ikke vil stille til avhør hos politiet, sa Raja at «de ikke orker belastningen.»
Men hvor mange unge muslimske kvinner og andre som har måttet «orke belastningen» på bakgrunn av Raja og likesinnedes benektelser, får vi nok aldri noe tall på.
Forsvarer sin egen ære
Raja har hatt «gode grunner» til å sette innvandring- og integreringsdebatten årtier tilbake, han måtte ikke bare forsvare islam, men han måtte også forsvare seg selv og egen familie. Han skulle selv giftes med en kusine, slik hans tre søsken er giftet bort til søskenbarn i Pakistan. Da TV2 intervjuet Raja i landsbyen til foreldrene under Rahilasaken sto han på taket til familiens palass og pekte på nabohuset – der fetteren hans bor (bodde) som er gift med søstera til Raja. Det hadde for øvrig vært interessant å vite om det går bra med disse ekteskapene.
Men Raja fikk sin elskede, der trusselen var at det ble henne eller en gori (hvit norsk jente). I 2001 giftet han seg med Nadia, også hun av pakistanske opprinnelse.
En skulle tro at Rajas erfaringer skulle tilsi at han ønsket andre den friheten og klassereisen som han selv har gjort, men mye tyder på at han har vært mer opptatt av å få fjernet slike stemmer som HRS. Hvorfor kunne en kanskje lure på, men det handler nok mest om det samme: Raja selv. Det er han som skal være talsmannen og rollemodellen. Er det noe som skal deles med noen, er det nok kona Nadia som tildeles en slik «ære».
Frekkhetens statsrådspost
Da Raja startet opp Minotenk i 2010 var motivasjonen å ta fra HRS bevilgningen, i dag er Minotenk på statsbudsjettet med flere millioner kroner årlig – og de forsvarer gjerne islam, anført av konvertitten Linda Noor. Da Venstre kom i budsjettforandlingsposisjon med daværende regjering i 2017, opprettet Raja stiftelsen Født Fri via Shabana Rehman Gaarder med fem millioner kroner året, samt at en rekke av Rajas foretrukne organisasjoner fikk mer statsstøtte, alt for at HRS skulle beholde 1,8 millioner kroner i statsstøtte. Dette er langt inn i korrupsjonstankegangen, men Raja har «ikke bare gått fri», han er blitt belønnet med en statsrådpost.
Til VG (lenken over) sier Raja «at han ikke tror at majoritetssamfunnet i Norge forstår hvor sterke mekanismene kan være i religiøst konservative familier».
– Det at jeg skulle bli likestillingsminister i Norge, det er nesten for godt til å være sant. Det er heldigvis ikke umulig med en slik reise, men det er heller ikke lett. Hvor vanskelig det er for andre i den situasjonen, vil jeg gjerne formidle med boken.
Du av alle, Raja, skal ikke snakke om «lett» og du skal være svært forsiktig med å fortelle «om andre». Du må gjerne sutre deg gjennom en ny bok om hvor vanskelig alt har vært (men at det likevel er mulig) og din fortreffelige reise til å bli «kjønnslikestilt», men du har vært en bremsekloss av dimensjoner. Vi får håpe du tar det oppgjøret også, for det er en del du bør unnskylde for.
Mens du kom deg opp og frem, sitter slike som Jeanette igjen – like fortvilet over den innsatsen de virkelig prøvde å gjøre – for andre.