Det er vanskelig å forestille seg det skrekkscenariet som utspilte seg både i regjeringskvartalet og på Utøya dersom man ikke var der. Skuddene, likene, blodet, jakten, dødsangsten, den intense frykten. Det er uvirkelig for de fleste av oss – som et mareritt eller en film.
Sorgen og empatien kan vi likevel føle. Vi kjenner enorm medfølelse med alle som mistet noen av sine og alle som til den dag i dag må leve med frykt. For frykten forsvinner ikke, den er helt reell, selv når faren er over og årene har gått. Den lever sitt eget liv, med sine egne krav.
Vi er innrettet slik vi mennesker. Det er en overlevelsesmekanisme som gjør at vi ikke bare er på vakt for farer idet de inntreffer. Årvåkenheten og frykten for at det kan skje igjen brenner seg fast, slik at man alltid er på vakt. Man hviler aldri. Menneskesinnet jobber overtid, hver dag hele året, hver kveld, natt og helligdag når andre kroer seg i sofaen foran TVen.
*
I 2005 ble jeg separert. Ekteskapet fungerte dårlig og vi ble enige om at det beste for barnas del var å gå fra hverandre. Ingen av oss ønsket dem en oppvekst med krangler og dårlig stemning, vi ønsket begge at de tre små jentene skulle vokse opp i kjærlige omgivelser. Likevel var det ikke enkelt. Man såres av brudd, blir merket av det, og i den prosessen traff jeg en mann. Han var høy, mørk og vakker – og intens.
For meg som hadde vært mye alene var det overveldende å bli overøst av så mye oppmerksomhet. Men det gikk ikke lang tid før oppmerksomheten endret karakter og ble til et intenst kontrollregime. Deretter ble kontrollen voldelig.
Enhver som har vært utsatt for vold i nære relasjoner har hørt “jeg begriper ikke at du ikke bare går”. Og ja, det er øyensynlig ubegripelig at man ikke gjør det, men det er langt mindre åpenbart når man er utsatt for kontinuerlig psykisk vold og tidvis grov fysisk vold. Det er som om selve kroppen og sjelen svekkes og frykten for hva som skal skje dersom man går tar overhånd. Det er enklere å lyve og si “det går bra” enn å stå i sannheten om hva man utsettes for.
*
For min del tok det to år. To år med en mann som var verdens snilleste mot barna, men som ble et monster når de var hos faren sin. Han var et uforutsigbart monster. De groveste episodene vil jeg ikke gjengi her, men jeg kan nevne noen av de “mildere”. Som da jeg sto ved komfyren og lagde middag og han smilende kom inn på kjøkkenet og jeg tenkte han hadde en god dag. Hvorpå han tok grep om bakhodet mitt og kjørte hodet mitt med full kraft inn i ventilatorhetten, for så å forlate kjøkkenet smilende. Som da han midtvinters midt på natten rev av meg dynen, kastet den ut av vinduet og tømte en hel boks øl over meg, for deretter å sette seg foran PCen. Som da han vekket meg hver morgen for å si at det var umulig å like meg, at det ikke var rart at ingen ville hjelpe meg, siden jeg var et ekkelt menneske. Som da han brukte mitt personnummer til å ta opp lån, kortet mitt til å kjøpe seg ting han ville ha og påførte meg en haug gjeld.
Jeg kunne fortsatt, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg fikk hjelp til å komme meg ut av det, men at marerittet fortsatte. Faren var over, men i hodet og i kroppen var faren fremdeles overhengende. Det fantes triggere overalt. Lyder, lukter, blikk, uttalelser. Det var farlig og jeg ville unngå det.
Det tok årevis. Jeg var i full jobb hele tiden, men etterhvert ble selve jobben “farlig”. Som terapeut måtte jeg jobbe med kvinner som var utsatt for vold – en ekstrem trigger. Jeg måtte jobbe med menn som hadde utøvd vold – nok en trigger. Bare å høre historiene trigget meg, jeg ville ikke høre dem, måtte sitte våken på sovende nattevakt for å passe på at ingenting skjedde. Selv om ingenting skulle skje.
*
Da jeg etter over ti år kontaktet hjelpeapparatet var det for å få bukt med det monsteret som fremdeles levde inni meg. Det tok for stor plass, det var for vanskelig å holde det tilstrekkelig på avstand til at jeg kunne være en god mamma, en god medarbeider, en god terapeut, en god venn og kollega.
PTSD og alvorlig depresjon, sa psykologspesialisten som kartla min psykiske helse. “Posttraumatisk stresslidelse (eng: post-traumatic stress disorder) er en tilstand som kan oppstå hos personer som har opplevd eller vært vitne til voldsomme, grusomme eller livstruende situasjoner, som krigshandlinger, naturkatastrofer, tortur, terroranslag, alvorlige ulykker eller voldelige overgrep” oppsummerer legevakthåndboken. Ikke akkurat gullstandarden for psykisk helse der altså, det sto ikke godt til.
Hun var en eldre kvinne, bitteliten, svært intelligent og oppriktig interessert i å jobbe med meg. Og det skulle vise seg at kuren var en helt annen enn den hjernen og kroppen min hadde pønsket ut på mine vegne. Kuren var ikke å unngå alt som kunne minne om det som hadde skjedd, kuren var tvert imot å eksponeres for det forferdelige i så stor grad at både kropp og hode til slutt forsto at faren var over.
Det tok et helt år. Det var ikke behagelig, det var utmattende og utfordrende og veldig vondt. Det var ukentlige behandlinger der jeg måtte gå gjennom hver eneste hendelse som hadde gitt meg triggere. De fæle scenene som var over for årevis siden kom helt oppi dagen, idet jeg igjen og igjen beskrev i detalj hva som hadde skjedd. Og til slutt tålte jeg minnene. Jeg tålte at minnene var en del av meg, at de alltid skulle være en del av meg, men at de ikke skulle ha lov å diktere reaksjonsmønsteret mitt i en slik grad at jeg ikke tålte selve livet.
*
Jeg kan ikke sammenlikne min opplevelse med å oppleve terror. Dette er ingen sammenlikning. Men jeg kjenner PTSD. Jeg vet hva det er. Jeg har levd med det i årevis, jeg har kjent uroen og frykten på kroppen og vet at den aldri blir helt borte. Men den kan bli mindre. Sorgen forsvinner aldri, men det er mulig å få vekk den største irrasjonelle frykten, den som gjør det vanskelig å leve et helt alminnelig liv.
Å kreve at folk ikke skal si ting som trigger er helt naturlig for enhver som har PTSD. Unnvikelsesadferd, hyperaktivering, depresjon, emosjonell nummenhet og sinne er symptomatisk for lidelsen. Like naturlig er det for omgivelsene å forsøke å tilrettelegge, å forsøke å forstå, glatte over, unngå å si eller gjøre noe som kan gjøre det verre. Det gjøres av godhet og empati og det er fullt forståelig.
Å gjøre symptomer om til definisjonsmakt er likevel ikke riktig. Virkeligheten er ikke slik at triggere utgjør reell fare. Virkeligheten er motsatt. Triggerne er koplet til traumet, ikke til virkeligheten.
Jeg tror med hånden på hjertet at ungdommene som sprang for livet, som gjemte seg under fjellhyller og svømte under vann for å redde livet opplever det reelt farefullt når de hører innvandringskritiske stemmer. Jeg forstår at de kan trigges av både Frp og oss i HRS. Men triggere kan ikke og bør ikke utløse definisjonsmakt. Opplevelsen av fare og av at andre er hatefulle er den traumeskadde hjernens forsøk på å finne fred for en fare som er over. Det er en feilkopling – en smertefull og insisterende feilkopling. Feilkoplingen blir ikke reparert av at Aps kommunikasjonsrådgivere bruker triggere som valgkampstrategi.
Det endelige oppgjøret for de overlevendes del bør få være å erfare at samholdet de etterspør allerede finnes. I Norge står vi samlet mot terroren, vi hater den og i dag minnes vi med sorg hva dere måtte utsettes for og traumene dere fremdeles står i.
Stemmene våre får dere ikke stilnet. Men jeg håper at dere en dag får ro i sjelen til å høre stemmene for det de er. Å kjempe for frihetsverdier for alle i samfunnet vårt, også for innvandrerkvinner og -barn, er ikke hat. Å stilne stemmene som vekker ubehag, som snakker om det som er vondt, er det motsatte av et oppgjør. Det er å gi traumet en makt det ikke fortjener.