I et stort antall studier har forskere vist at barn som vokser opp i familier med lave inntekter har høyere risiko enn barn i samme alder som vokser opp i mer økonomisk velstående familier for å bli tiltalt for voldsforbrytelser og for å utvikle psykiatriske sykdommer. Problemet med disse studiene er at de stopper opp straks de har funnet denne sammenhengen, skriver Amir Sariaslan, forsker i psykiatrisk epidemiologi, i svenske Kvartal.
En viktig begrensning i disse studiene er imidlertid at de ikke har tatt hensyn til hva atferdsgenetikere kaller passiv arv-miljø-korrelasjon, nemlig at miljøfaktoren som barn utsettes for, delvis er forklart av foreldrenes individuelle egenskaper som arves i varierende grad. Med lave familieinntekter inkluderer disse egenskapene alt fra kognitive evner til impulsivitet og personlighetstrekk. Ved å kontrollere for disse arvelige faktorene kan forskere på en bedre måte prøve å isolere den potensielle årsakseffekten fra miljøet.
Arv og miljø
Det Sariaslan påpeker er svakheten i studier som kun tar hensyn til miljøfaktorer, og deretter avslutter og konkluderer etter å ha kontrollert for faktorer som eksempelvis enslige husholdninger, lavt utdanningsnivå, psykiatrisk sykelighet, arrestasjon for voldsforbrytelser og rusproblemer. Ved å avslutte studier uten å ta hensyn til slektskap og arvelighet, vil det framstå som om fattigdom er årsaken til nevnte negative effekter.
Forskeren sier at det alltid vil være kombinasjonen av arv og miljø som utgjør årsaken til at noen er fattige og påfølgende kriminelle og/eller psykisk syke. I to ulike studier har han (og kollegaer) sett spesifikt på arvelighetsfaktorer i tillegg til miljøfaktorer. Og funnene er svært interessante.
Vi valgte imidlertid å utdype analysene ved å sammenligne biologiske helsøsken som hadde vokst opp i samme husstand, men der familieinntekten var forskjellig på det tidspunktet hhv hvert av søsknene var 15 år. Vi fant da at søsknene hadde lik risiko for å havne i problemer med voldelig kriminalitet eller psykiatriske sykdommer uavhengig av hvilken inntekt familien hadde.
Fordelen med denne tilnærmingen, sammenlignet med å sammenligne ikke-relaterte individer, er at søsken i gjennomsnitt deler halvparten av sine genetiske varianter og i varierende grad resten av det voksende miljøet. Ved å studere forholdet mellom familier, mellom søsken som vokste opp i perioder hvor familiens økonomi varierte, var vi i stand til å justere for disse felles familiære faktorene (genetikk og miljø).
Forskere i Norden gjør ofte et poeng av at dårlig økonomi og trangboddhet er årsaker til voldsutøvelse, både i norske og innvandrede familier. Men dårlig økonomi er en effekt av å være ressursfattig, det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer. Det handler om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer. At fattigdom ikke er årsak – men virkning – er enklere å se dersom man tar utgangspunkt i slektskap, viser Sariaslan.
Som regel er det en akkumulasjon av slike negative risikofaktorer som indikerer høy voldsberedskap; dårlig økonomi er bare en naturlig effekt av disse faktorene. Feilslutninger som begås av venstreorienterte forskere som avskriver arv og slektskap som faktor er gjennomgående i nordisk akademia.
Det interessante i Sariaslans studie er at forskerne også har tatt høyde for at søskenrelasjonen kan påvirke resultatene de har kommet fram til. De har derfor kontrollert funnene også mellom søskenbarn. Den genetiske komponenten består, til tross for at fettere og kusiner deler langt mindre arvemateriale enn søsken. Selv for søskenbarn er arvelige faktorer langt mer nøyaktige for å predikere kriminalitet og psykiske lidelser enn hva fattigdom er.
Våre studier viser at det ikke er mye som tyder på at en rekke indikatorer på lav sosioøkonomisk status forårsaker enten voldelig kriminalitet, rusproblemer eller psykiatriske sykdommer i nordisk sammenheng.
Du blir ikke kriminell av fattigdom
Den ferske studien er ikke den eneste i sitt slag. Sariaslan med kollegaer har tidligere foretatt en liknende studie, som forøvrig ble publisert i svært anerkjente British Journal of Psychiatry i 2014. Den gang undersøkte de hvilken betydning familieinntekt har for å bli tiltalt for voldelig kriminalitet og for å utvikle rusproblemer. Studien tok utgangspunkt i en halv million individer født i Sverige mellom 1989 og 1998.
Vi fant opprinnelig at barn som vokste opp i familier i den laveste inntektskvintilen, hadde omtrent sju ganger høyere sannsynlighet for å bli tiltalt for voldelig kriminalitet og 2,5 ganger høyere sannsynlighet for å utvikle rusproblemer før fylte 21 år sammenlignet med barn i samme alder som vokste opp i familier i kvintilen med høyest inntekt. I likhet med den nåværende studien forsvant disse risikoene da vi justerte for genetiske faktorer og andre miljøfaktorer som ble delt mellom søskenbarn og søsken.
I andre studier har vi undersøkt viktigheten av boligfaktorer for både voldelig kriminalitet og psykiatriske sykdommer og funnet lignende resultater, nemlig at de sterke forholdene som ble observert på befolkningsnivå forsvant helt når vi brukte fettere og søsken som kontroll for å justere for genetisk og miljøfaktorer som delt i familiene (min utheving).
Dermed er konklusjonen klar: Du blir ikke kriminell av fattigdom, tvert i mot er fattigdom en effekt av å være født i en ressurssvak familie.
Feilslutninger = feil tiltak
Den logiske og ikke minst tragiske konsekvensen av at den sosialpsykologiske forskningen har gitt en omfattende tro på at det er fattigdom i seg selv som utløser kriminell adferd og psykiatri, er at tiltak er designet for å matche dette funnet.
Når grundigere studier derimot viser at en rekke indikatorer på lav sosioøkonomisk status ikke fører til verken kriminalitet eller psykiatri, står samfunnet igjen med tiltak som er helt feil. Når det beviselig ikke utgjør en forskjell i risiko for å utvikle voldelig kriminell adferd at foreldrene tjener mer, kan samfunnet heller ikke tro at det vil ha effekt å kompensere med penger for å forebygge kriminalitet.
Vi har tidligere omtalt denne feilslutningen og politikernes endeløse tro på at flere millioner til «integrerings- og utjevnende tiltak» vil være virkningsfulle.
I saken Hvor trangt? beskrev vi hvordan det er stor politisk vilje til å bruke trangboddhet som forklaring på innvandret overrepresentasjon på alt som er vondt og vanskelig, selv om dårlig økonomi og trangboddhet er ikke årsaken til utenforskap. Det er det nettopp arvelige, menneskelige faktorer som er.
Vi viste til Oslo kommunes forklaring på hvordan trangboddhet er årsaken til dårlige skoleresultater: «For barn kan det å bo trangt gjøre det vanskelig å ta med venner hjem og å få plass og ro til skolearbeid. Trangboddhet har vist seg å være overrepresentert i familier med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, i familier der foreldrene er uten arbeid, i familier med mange barn og i familier med lav inntekt.»
Oslo kommunes påstand er dermed direkte feil, men passer godt inn i en offerforståelse av innvandrere, der man antar at barn ville vært flinkere på skolen dersom de bodde i større boliger. Men sammenhengen mellom boligstørrelse og skoleresultater handler om korrelasjon, ikke kausalitet. Variasjonene mellom somaliere og indere er like stor utenfor hovedstaden som i hovedstaden, og like stor dersom familiene har større boliger som når de er såkalt trangbodde, skrev vi.
Vår analyse samsvarer med de omfattende forskningsfunnene Sariaslan har presentert i Kvartal.
Våre studier viser at det ikke er mye som tyder på at en rekke indikatorer på lav sosioøkonomisk status forårsaker enten voldelig kriminalitet, rusproblemer eller psykiatriske sykdommer i nordisk sammenheng. Hvis disse resultatene fortsetter å replikeres, betyr det at intervensjoner som tar sikte på å heve den sosioøkonomiske statusen til familier hvis barn har økt risiko for å utvikle disse resultatene, ikke vil være spesielt effektive (min utheving).
Det er på høy tid å etterspørre politisk vilje til å forstå hva som er årsak og hva som er virkning. Det er kun ved å forstå årsakssammenhenger det er mulig å iverksette virkningsfulle tiltak.