Den siste tiden har det seilt opp en offentlig debatt om ytringsfrihet, utløst av at ett av medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen (Ykom) trakk seg. Utmeldingen valgte Begard Reza å annonsere i en kronikk i VG, som i seg selv har skapt debatt. Var det riktig sted å annonsere sin avgang? Er hun å anse som en «varsler» eller en som ikke selv skjønner konseptet med ytringsfrihet? Reza mener nemlig at Ykom er blitt et redskap for «ytre høyre», der definisjonen av «ytre høyre» stadig utvides. Men én ting gjelder uansett for «ytre høyre»; de skal avvises, nektes mikrofon og slettes ikke snakkes med.
Velkommen
Også fagforbundet Norske Dansekunstnere beskyldte Ykom for å bryte sitt mandat, og selv bli en del av problemet den skulle utrede. 15 kunstnerorganisasjoner skrev en støtteerklæring «Ta dette på ytterste alvor», et forløp som Kjetil Rolness, selv medlem av Ykom, har forklart i Aftenposten for noen dager siden. En av de 15 organisasjonene er den norske Forfatterforeningen (DnF), som igjen har fått flere forfattere til å reagere. Forfatter Roy Jacobsen viste hvor stor avstand han tar fra DnF ved å melde seg ut, rapporterte NRK. Erik Fosnes Hansen krever at DnF trekker støtten til oppropet, applaudert av blant andre Torgrim Eggen og Vetle Lid Larssen. I tillegg har Norsk Oversetterforening aktivt trukket støtten til oppropet, da de i utgangspunktet aldri hadde støttet den.
Uansett; den debatten går sin gang, men personlig har jeg liten tro på at Rezas avgang varsler noen «krise» for kommisjonen, ei heller reaksjonen fra de 15, nå 14, kunstnerorganisasjonene – utenom at de går på en smell selv. Men det kan være at en «krise» utløses når NOU-en fra Ykom foreligger.
I så fall vil en slik «krise» være velkommen, i den forstand at vi kanskje faktisk får en debatt om tilstanden for ytringsfriheten i Norge i dag.
For i min optikk foreligger det mange farer, som for eksempel eierkonsentrasjonen og eierstyring i norske medier, opprettelsen og eierstrukturen til Faktisk.no og deres samspill med Facebook, samt Facebooks (og Googles) enorme makt over enkeltpersoners data og spredning/bremsing av budskap og deres posisjon i annonsørmarkedet, innføringen av «publishermodellen», at forskere kvier seg for å formidle kontroversielle funn (ikke minst om innvandring), men kanskje mer generelt: ensrettingen over hva det er «lov» å mene noe om. For eksempel skal du være positiv til Pride, du skal være positiv til innvandringen, du skal være positiv til islam. Ytrer du deg kritisk til noe av dette, er sjansen stor for at du bedriver risikosport. For det er fint å «snakke opp» sivilsamfunnet, men bare så lenge du forholder deg til de «riktige» meningene.
Kan noen forklare meg hvordan dette gagner ytringsfriheten? Det åpne og demokratiske samfunn?
Kneble kritiske røster
For litt siden kom regjeringen med en ny strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken. I pressemeldingen sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide blant annet:
– Ytringsfriheten er en av de viktigste rettighetene vi har i åpne og demokratiske samfunn. Å stå opp for ytringsfrihet, er å stå opp for at alle mennesker har rett til å uttrykke sine meninger og til å delta i samfunnet på like vilkår. Ytringsfriheten er grunnleggende også for å kunne oppfylle andre menneskerettigheter.
Det er nok ikke mange som vil være uenige med Eriksen Søreide, men ikke engang her på berget oppfylles den visjonen. Kanskje snarere tvert om, men som alltid er det enklere å vise vei til noe som ligger «lengre bort» – og som en egentlig ikke har ansvaret for.
For ifølge samme pressemelding har ytrings- og pressefriheten lenge vært under press i mange land – inkludert i Europa, men mellom linjene skjønner vi at det egentlig pekes på land i Øst-Europa.
Det inkluderer både formelle innskrenkninger av ytrings- og pressefriheten og direkte angrep på journalister og medier, menneskerettighetsforsvarere, kunstnere og andre – i den hensikt å kneble kritiske røster. I løpet av de siste årene har omtrent dobbelt så mange land beveget seg bort fra demokrati enn land som har gått i demokratisk retning.
Hovedpunkter
Det heter at «den nye» strategien beskriver «hvordan Norge skal jobbe for å fremme ytringsfrihet i FN, regionale organisasjoner og gjennom støtte til sivilt samfunn og dialog med andre lands myndigheter». Men en nærmere titt på den nye strategien avdekker lite nytt, bare ta en titt selv.
Kort fortalt har strategien fokus på fire punkter:
- en utlegning om ytringsfrihetens betydning: som en menneskerett, at den (i noen land) er under press og hvor viktig det er med mangfold
- medienes sentrale rolle: som samfunnets vaktbikkje, nye medier og medievaner og trusselen (i noen land) mot journalister
- at det er en menneskeretten å faktisk få informasjon, men også sosiale medier og desinformasjon
- at det skal være «trygge rammer» for ytringsfrihet, der spesielt minoriteter og kunstnere trekkes frem
Men hva skjer om overnevnte fokus for utenriks- og utviklingspolitikken brukes til å se litt nærmere på hvordan utviklingen er i vårt eget land?
Maktkonsentrasjon
La oss se litt nærmere på strategiens omtale av mediene.
Medienes oppgave er å rapportere om saker av offentlig interesse, avdekke kritikkverdige forhold og maktmisbruk i samfunnet samt legge til rette for en åpen og opplyst debatt der ulike synspunkter og ideer kan komme frem.
Er overnevnte standarden for utviklingen i norsk mainstream media (MSM)?
Deretter pekes det på behovet for «et mangfold av uavhengige medier» (for det er jo akkurat slik utviklingen er i Norge?), før en tar veien til digitale og sosiale medier:
Nye digitale og sosiale medier har revolusjonert mulighetene til å dele kunnskap, informasjon og meninger. Tradisjonelle nyhetsmediers posisjon utfordres av nye aktører, og nyhetsmediene er ikke lenger alene om å sette dagsorden. Samtidig har digitaliseringen, sammen med økt globalisering, satt mediemangfoldet under press. Nye medievaner og global konkurranse gjør at inntektsgrunnlaget for mange av de tradisjonelle og lokale nyhetsmediene forsvinner, og dette gir større spillerom for medier styrt av politiske eller kommersielle interesser. I mange land innføres lover og restriksjoner som undergraver pressefriheten og fører til konsentrasjon av mediemakt. Denne utviklingen begrenser pressens mulighet til å fungere som samfunnets vaktbikkje.
Men i Norge har mediene selv skapt «konsentrasjonen» av mediemakt – uten at vi har hørt noe kritikk av det verken fra regjeringen eller Stortinget. Vi har i tillegg fått NRK på statsbudsjettet, vi kan jo bare tenke oss hvordan det hadde blitt omtalt hvis vi snakket land som har gått i mer udemokratisk retning.
Tilsyn?
Det heter at utover selvreguleringen kan «uavhengige tilsynsmyndigheter» ha betydning for å ivareta ytringsfrihet og mediemangfold, hvor det også vises til støtteordninger. Sistnevnte handler om at staten sponser mediene med penger. Løsningene med tilsynsmyndigheter må tilpasses det enkelte land, sies det, der det for Norges del vises til Medietilsynet og Pressens Faglige Utvalg (PFU) som «gode eksempler på henholdsvis nasjonale og selvregulerende mekanismer». Men hva er det som får Norge til å mene at dette er uavhengige tilsynsmyndigheter?
Jeg tok en tur innom Medietilsynet for å sjekke hva de sier om for eksempel falske nyheter. Der fremkommer det at «Medietilsynet har i samarbeid med Faktisk.no og Landslaget for lokalaviser (LLA), og med støtte fra Facebook, laget denne kampanjen for å styrke befolkningens kritiske medieforståelse og løfte frem de redaktørstyrte medienes viktige rolle».
Hvor betryggende og uavhengig er det? Har det slått noen at samarbeid med for eksempel Facebook kan føre til noen svært uheldige bindinger?
Og alle som har hatt en klagesak i PFU vet at det er bukken og havresekken. I vår siste klage – på Faktisk.no – hoppet PFU bare bukk over vår hovedanklage, og følgelig kan Faktisk.no fortsette like uforstyrret som før.
I Norge har mediekonsentrasjonen og eierstrukturen – og samarbeidet med sosiale medier som Facebook – ført til at kritiske røster knebles. Det er ikke mangfold, det er ensretting. Altså det den «nye strategien» i utenriks- og utviklingspolitikken skal forhindre.
«Med rett til å vite»
Å sikre ytringsfriheten er også viktig for å nå FNs bærekraftsmål innen 2030, kan vi lese videre. Det er fordi alle har «rett til å vite», hvilket visstnok ikke er noe problem i utviklede land, men straks verre i utviklingsland. Det knytter seg blant annet til tilgangen på internett og digitale tjenester, men også bevisst spredning av feilinformasjon, ikke minst i tilknytning til valgsituasjoner og under protestbevegelser.
FNs menneskerettighetsråd har i en uttalelse understreket at å stenge tilgangen til internett eller blokkere tilgangen til digitale tjenester er en urettmessig begrensning, og at tilgang til internett ikke minst er nødvendig i kritiske situasjoner der det er vanskelig å samles.
En annen utfordring er at myndighetene i en rekke land bruker påstander om falske nyheter til å svekke tilliten til kritiske medier, eller innfører lovgiving mot angivelig falske nyheter som begrenser ytrings- og pressefriheten.
Vet ikke utenriksminsteren at det nettopp er dette Faktisk.no driver med når de hevder noe er «falske nyheter» og setter brems på avsenderen på Facebook?
Samtidig bruker søkemotorer og sosiale medier ukjente algoritmer og kunstig intelligens til å styre hva som er søkbart, synlig og tilgjengelig av nyheter og annet innhold. Hva som gjøres tilgjengelig, er knyttet til brukernes personlige preferanser og hva som skaper engasjement og inntekter for selskapene som eier plattformene. Dette skaper selvforsterkende ekkokamre fremfor en åpen utveksling av informasjon og meninger, noe som er nødvendig i et demokrati.
Selskapene som eier de digitale og sosiale medieplattformene er blant verdens aller største selskaper og har stor innflytelse over det offentlige ytringsrommet. Med denne innflytelsen følger et betydelig samfunnsansvar. Det trengs større åpenhet om hvordan algoritmer og selskapenes innholdsmoderering styrer hva som spres og begrenses av innhold, og hvordan dette påvirker menneskerettighetene og demokratiet.
Nettopp – likevel roser statsråden de norske «uavhengige» tilsynsmyndighetene, og har åpenbart ikke fått opp øynene for det medieeide og også statsfinansierte Faktisk.no AS.
Ytring uten frykt
Det stopper ikke der. For mor Norge vet inderlig godt hva som er bra – for andre land.
Ytringsfrihet betyr at hver enkelt har muligheten til å ytre seg fritt i det offentlige rom, uten frykt for overvåking, sensur, diskriminering, hets eller andre overgrep.
Og hvem tror du det er som lider mest overlast? Ja, «særlig minoriteter, jenter og kvinner samt personer med nedsatt funksjonsevne». Men sannheten er vel, i alle fall i utviklede land, at «hvite menn som pusher 50» er blitt skyteskiven. I tillegg fremheves den «kunstneriske ytringsfriheten» – og da er det bare igjen å vise til den pågående debatten rundt Ytringsfrihetskommisjonen. For nå har DnF «tatt selvkritikk» for å støtte oppropet om bekymringen for kommisjonens arbeid og sendt det hele til en avstemning blant medlemmene.
Stakkars kunstnere, kan en vel legge til, for tenke seg til at «Sløseriombudsmannen» (Are Søberg) kunne tillate seg å kritisere kunstneres skattefinansierte pengebruk – og at Ykom lyttet til han. Hans ytringer utløser nemlig frykt, så nå må mamma staten ordne opp.
Det er selvsagt at stater skal sikre at borgerne skal kunne ytre seg uten frykt, men kravet om «ytringstrygghet» handler ikke om å kunne forskåne seg for kritikk eller latterliggjøring for den saks skyld – og det gjelder også for religionskritikk.
Bare ikke nevn islam
Også anti-terrorlovgivning og blasfemilovgivning trekkes frem fordi de ofte kan virke diskriminerende og kan misbrukes. Ikke minst «til å forfølge tros- og livssynsminoriteter og opposisjonelle».
I 84 land er blasfemi straffbart, og i flere land innebærer blasfemi dødsstraff. Å avskaffe dødsstraff og reformere blasfemilover er viktig for å sikre både ytringsfrihet og tros- og livssynsfrihet.
Ja, vi har jo sett hvordan det går når man kritiserer islam, og hvordan islam setter press på ytringsfriheten. Vi kan vel trygt slå fast at de fleste heller velger å tie. Men dette er visst ikke noe å diskutere i «den nye strategien», hvor det heller heter:
Retten til tros- og livssynsfrihet beskytter ikke en religion eller et livssyn fra kritikk eller latterliggjøring. Ytringsfrihet er avgjørende for en åpen og konstruktiv dialog om religion og tro, og uten ytringsfrihet er det ikke mulig å ivareta retten til å praktisere sin tro eller sitt livssyn.
Det er krevende å finne den rette balansen mellom ytringsfrihet og behovet for å beskytte enkeltmennesker og grupper mot diskriminering, trakassering og vold.
Deretter vises det til FN (igjen), som visstnok har kommet med en rekke anbefalinger – der «interkulturell dialog» og «utdanning» nevnes spesifikt. Men da er en blitt blind for det en selv forfatter, for «diskriminering, trakassering og vold» har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Problemet er vel at terskelen for å hevde seg utsatt for diskriminering eller trakassering er blitt særdeles lav, og at stadig flere regjeringer og styresmakter – for å finne «denne balansen» – ofrer mer av ytringsfriheten.
Det er usedvanlig vanskelig å finne noe nytt med denne strategien, men regjeringen vet åpenbart hvordan ytringsfriheten skal og bør ivaretas i andre land. Så da trenger vi vel ikke engang vente på Ytringsfrihetskommisjonens NOU, men bare begynne å feie for egen dør?